1100

Kongen holdt ofte et åpent taffel i hallen på slottet. På et av disse deltok den en spillemann som skrøt meget av sitt spill. han sa at han blant annet kunne spille slik at selv de sindigste folk ble gale. Folk ville ha et bevis for dette. Spillemannen sa at betingelsen var at alle våpen ble båret ut og låst. Først spilte han så en låt som var så vakker at folk sto som støtter med tårer i øynene, deretter ble musikken så lystig at man klappet i hendene og skapte seg av glede. Deretter ble tonene helt ville og så intense at de som hørte på gikk fra sans og samling. De som sto utenfor stuen så at kongen og de der inne var i ferd med å gå fra forstanden. De løp inn og grep fatt i kongen så han ikke skulle skade seg. Dette fikk ham til å bli vill av raseri. Han vred seg løs av grepet stormet ut og vred opp en rusten kistelås grep et sverd og stormet inn og drepte i løpet av et øyeblikk fire menn. En bråte menn måtte tvinge han i kne med tepper og dyner før han ga seg.

Straks han var kommet til seg selv før han bøtet for udåden og besluttet å utsone sin brøde med en pilgrimsreise til de land der frelseren hadde levd.

Viljalm II Rufus av England dør og broren Henry I Beauclerk overtar tronen.

1101

Pave Paschalis den annen kommer til kirkefest ved Eriks Ejegod nye kloster i Odense for å kanonisere Knud ( Kanutus). Samtidig arbeidet han med å få fred i Norden for å styrke erkebispesaken. Om sommeren avholdt han et møte i Konghelle. Tiden var den riktige. Med svenskekongen Inge hadde han allerede et godt forhold, det var ikke lenge siden han hadde søkt tilflukt hos den samme. Med kong Magnus Barføtt var det imidlertid mye strid. De kom imidlertid til enighet om at erkebispesetet skulle ligge i Lund. Betingelse var at de tre konger skulle ha sitt land med de gamle grenser. Norge fikk dermed Ranriket. Til gjengjeld skulle ættene knyttes nærmere sammen ved at Inges datter Margrethe skulle ekte Magnus. Fra da av fikk hun navnet "Fredkulla". Margrethes søster Kristin(e) var gift med storfyrst Harald (Mstislav) i Novgorod (av Ruriks ætt.)

Men Erik Ejegod måtte også sikre riket mot andre makter. De vendiske vikinger herjet mye i Danamark på denne tiden. Høvdingene på Skjælland tok saken i egne hender og stormet Jomsborg. Dette var imidlertid ikke nok til å utrydde ondet. Erik fulgte opp med flere tog mot vendernes tilfluktssteder. Først seilet han øya Ry, undertvang den og la den under Skjalm Hvite av Skjælland. Deretter inntok han den gamle borg Starigard eller Oldenburg i Vagirernes land. Deretter satte han sin søstersønn Henrik, som var sønn av fyrst Gorskalk og Sigrid, til fyrste over hele Øst-Holstein. Han sikret nå fred og ro for landets indre. Samtidig utvidet han hirden sin betydelig. Dette ikke uten å få bøndenes tillatelse til å utvide leidang på de forskjellige ting. Han viste en ualminnelig mildhet mot folket. Og de takket for freden og folkets ære og heder med å kalle ham Ejegod som betyr den alltid gode. Han hadde et smukt, men mandig ytre og talte med en kraftig røst. Dette bidro nok også til navnet.

Kong Kruto hos venderne forsøkte deretter å snikmyrde den unge Henrik. Men Krutos egen hustru Slavina røpet komplottet for Henrik. Hun fikk til og med Henrik til på fleip å invitere Kruto, da hun var lei sin aldrende ektemann og ønsket å ekte Henrik som var både ung og vakker. Han var lav nok til å lytte til hennes råd og felle sin fiende med hans egne forbryterske midler. Kruto ble drept av en danske i dette gilde. Henrik overtok både land og hustru.

Han maktet ikke å ta opp kampen mot hedendommen i riket, men bygget seg et sted i Lybekk der han reiste kirke og etterhvert flere hus.

Sakserne i området frydet seg over at deres verste fiende var drept og de støttet oppriktig opp om Henrik. Venderne derimot reiste seg mot ham. Av dem var det bare de kristne vagirerne i Holstein som ble ham tro.

Presset ble så stort at Henrik måtte søke hjelp fra hertug Magnus av Saksen. Ved et sammenstøt i Scmilau i Polabernes land (Lauenburg) ble venderne kastet tilbake i vill flukt.

Etter dette underkastet også øst-venderne seg Henrik, således polaberne om byen Ratzeburg, obotriterne med Meklenburg og deres østlige naboer, lingoner, warnaver, kizziner og circipaner vest for Peenefloden, tholenzerne med byen Rethre og Radeasts tempel og retharerne øst for Peene - med et fellesnavn kaltes de fire siste for Vilter eller lutitier. Senere svarte også Ryøya og pomeranerne på den andre siden av Oder like til polonernes grenser. Disse vidstrakte landområder hadde han som len av sakserhertugen, først Magnus Billung, deretter Lothar.

Welf den V overtar dette året hertugdømmet i Bayern. Dette har han inntil sin død i 1120. Da overtar hans bror Heinrich der Schwarze hertugdømmet i Bayern. Han var gift med sakserhertugen Magnus Billungs eldste datter Wulfhild.

I England utsteder Henry I Charta Libertatum, det første frihetsbrev, grunnlaget for den engelske forfatning, hvorved den gamle angelsaksiske landsrett ble bekreftet.

1102

Denne våren trår Erik Ejegod frem på tinget i Viborg og kunngjør sitt løfte om å dra til det hellige steder; "da alle vanskeligheter ved å heve Danmark er overvunne, og min livsoppgave synes løst; kan jeg nå tilfredstille min lengsel etter pilgrimsferd."

Forsamlingen ble bestyrtet over denne medelelsen. De ville nødig at han skulle reise fra landet en tredje gang å la det i stikken. Noen av de største høvdinger sa de ville kjøpe ham løs fra pilgrimsløfte med en tredjedel av alt sitt løsøre. Men konge lot seg ikke rokke fra sitt løfte hverken av bønner eller penger. Han rådslo med stormennene om styringen av riket men han var borte og satte sin eldste sønn Harald til riksforstander. Han var svært ung og fikk Adser, dronningens brorsønn, biskop i Lund, som var utsett til erkebiskop som sin rådgiver.

Før kong Erik og dronning Bodil forlot landet gav de Knud, deres felles sønn, til oppfostring hos Skjalm Hvide, jarl av Skjælland. Han ble betegnet som den dyktigste mann blant dansker på den tiden og var under Erik Ejegod styre rikets første mann. Han hadde en glimrende og uplettet verdighet og hadde kjempet ved Sven Estridssøns side i slaget ved Niså i 1062. Her ble han såret og tatt til fange av Harald Harådes menn, men klarte å unnslippe sine voktere.

Ved å gjøre den aldrende Skjalm til fosterfar for Knud viste Erik Ejegod at han ga sin ektefødte sønn forrangen. Den tredje sønnen Erik Emune som han hadde med en annen mans hustru ble anbrakt hos en familie med langt mindre anseelse. Den fjerde sønnen Benedikt og de fleste døtrene vet vi ikke hvor ble av, men datteren Ragnhild var allerede gift med Håkon Sunnivassøn.

Erik og Bodil hadde avlagt ed på å være avholdende på reisen. De dro først til Gotland, hvor Erik i Visby grunla en kirke til ære for Olav den hellige. Deretter gikk reisen til Russland og fyrstehuset i Novgorod som de var nært beslektet med. Der regjerte storfyrst Harald (Mstislav) og hans kone Kristine. Der ble de meget godt mottatt.

1103

Rundt om i alle byer ble pilgrimmene mottatt med en største ære. Prestene gikk dem i møte med relikvier, det var klokkeringing og hymnesang. De kom over Holmgard og Kiev til Konstantinopel der keiser Alexios Kommenos hadde mottagelse for dem. Keiseren var i utgangspunktet skeptisk til en stor og kjent nordisk konge som kom og pratet med alle de soldater ved det keiserlige hoff som snakket norrønt. Men keiserens spioner kunne fortelle at Erik kun hadde oppfordret soldatene til å være tro mot sin herre. Derfor ble Erik mottatt med vennlighet og prakt, og han fikk kostbare relikvier.

Keiseren ga ham dessuten valget mellom å se lekene i hippodromen, eller motta den mengde gull det kostet å se dem. Erik valgte det siste og sendte pengene til Lund og Roskilde.

Keiseren var så beundret av Eriks kraft og skikkelse at han lot ham avbilde både sittende og stående.

Erik Ejegod forlot Bysantinerhoffet og seilte mot det hellige land. På veien ble han angrepet av feber og brakt til byen Baffa på Kypros der vikingene hadde en garnison. Kongen forutsa her at han skulle dø på sin bror Knud den helliges dødsdag, 10. juli, som nå i 1103 falt på en fredag liksom i 1086, og det slo til. Eriks følge hadde sagt at stedet var uegnet for jordfestelse og ønsket liket hjemsendt. Jorden var nemlig slik at den spydde ut igjen de lik som kom i jorden der. Kongen hadde allikevel insistert på at de skulle jorde ham der, selv om det ikke fantes noen innviet kirkegård. Jorden tilhørte dog Herren. Da kongen hadde utåndet, føyde man hans ønske, og det skjedde det under, at Erik Ejegods lik ikke ble utkastet av sin grav; jorden var dermed blitt helliget, så alle fra den tid kunne gravlegges samme sted.

Dronning Bodil dro videre og nådde reisens mål. Men på Oljeberget døde hun og ble begravet i Josafats dal ved Jerusalem.

Samme år sattes kronen på Erik Ejegods verk. Pave Paschalis II sendte sin legat, Alberik, til Danmark med pallium til Adser. Lund ble gjort til Nordens erkebispesete.

1104

Harald Kesja hadde forspilt sine sjanser til å etterfølge faren som konge. I tiden da faren var borte hadde han benyttet tiden til å røve og herje og var alminnelig hatet.

Mange skal ha ønsket Knud på tronen, men hans unge alder gjorde at Erik Ejegods bror Niklas (Nils) ble valgt til konge. Broren Sven Estridsøn stilte også til valget, men han var meget syk og døde før han nådde frem på ting. Ubbe Estridsøn var eldre enn Niklas, men han erklærte seg uskikket til kongemakten.

Niklas (Nils) var en svak konge og orden forfalt i kongeriket. Til og med i hirden forfalt mannstukten. Nils fikk imidlertid meget lengre styretid enn noen av hans brødre Harald Hen, Knud den hellige, Olav hunger og Erik Ejegod hadde hatt, og døde som en gammel mann i 1134.Dette skyldtes kanskje det ekteskap han skulle inngå året etter.

Erik Ejegod og nevøen Henrik, den mektige greve av Holstein hadde hatt et meget godt forhold. Nils ødela dette forholdet ved å nekte nevøen Henrik hans mødrene arv.

Forbitret begynte Henrik krig mot onkelen Nils og tok Ejderøya med borgen, den danske skog og jernveden som på tysk ble kalt Isarnho. Han herjet og gjennomstreifet alle de nordlige delene av området mellom Lybekk og Trave mot sør og Slien mot nord.

1105 Magnus Barføtt var død etter et slag i Irland. Hans enke dronning Margrethe "Fredkulla" giftet seg nå med Niklas. Siden hun og kong Magnus ikke hadde felles barn tilfalt ikke Ranriket, hennes medgift, Norge. Hun var en mektig kvinne, og i realiteten var det nå hun som overtok styringen av Danmark. Hun var god og klok og skal ha vært en ordentlig "Kirsten giftekniv for de nordiske kongeslekter". Med Nils fikk hun først sønnen Inge som døde i ung alder i en hesteulykke, og så Magnus, som Knud Erikssøn sto fadder for.

1106 23. august Hertug Magnus Billung av Sachsen, den siste av den billunske mannslinje dør. Grev Lothar av Supplinburg overtar som hertug av Sachsen. Magnus to døtre Wulfhild og Eilika arver Billungslektens enorme formuer. Wulfhild var gift med Heinrich der Schwarze av Welfernes ætt og Eilika med grev Otto av Ballenstedt av det askanske hus. Wulfhild, som den eldste, arvet stamhuset i Lüneburg. Med dette fikk de bayerske welferne en fot i Sachsen. Ingen av Magnus svigersønner arvet imidlertid hertugdømmet Sachsen. Kongen satte i stedet grev Lothar von Süpplingenburg til hertug. Grunnen til at Heinrich V gjorde dette var formodentlig for å unngå å samle for mye makt på en hånd og derigjennom opposisjonelle krefter. Han håpet på den måten at den rike Billungslekten, som hadde opponert mot både konge og kirke ved flere anledninger, ble satt ut av spill. Formuene ble imidlertid delt mellom døtrene. Den nye hertugen fikk landherredømmet.

Lothar var fra før ikke særlig formuende.

Dronning Margrete "Fredkulla" for satt i gang byggingen av store voller som danske forsvarsverk mot venderne i sør.

Henry I av England tar Normandie fra sin bror Robert, mens denne er på korstog.

Tross dette overgrepet mot en korsfarer får han i stand et kompromiss med kirken og sikrer seg kontroll med bispevalg.

1107 - Knut Erikssøn tilbringer en tid fremover hos den saksiske hertug Lothar. Som alle saksiske fyrster hadde Lothar som greve vært en stor motstander av kirken i Hamburg-Bremen og kong Henrik den IV, linje. Han støttet seg, som hertug Magnus og de andre saksere på paven iden pågående Investiturstriden. Han maktet etterhvert å få erkebiskop Limar i sin vold.

Da Henrik den V gjorde opprør mot sin far fikk han all støtte av Lothar. Det var som takk for denne støttet Henrik den V gjorde ham til hertug av Sachsen da Magnus Billung døde.

Erik Ejegod hadde knyttet gode kontakter med sakserne gjennom deres felles kamper mot venderne. Han hadde derfor ordnet det slik at Knud Lavard skulle tilbringe mye av sin tid ved det saksiske hertughoff for å få både dannelse og lærdom.

Forholdet mellom Lothar og keiseren var på denne tiden meget godt.

Sigurd Magnusson drar med hæren si fra Norge: Da hadde han 60 skip. Kongen seilte om høsten til England og var der hos kong Henry I om vinteren.

1108 Lothar holdt et møtet ved hoffet i Merseburg. Her møttes den danske kongesønnen og den tysk-romerske keiser.

1110 Den saksiske hertug var overherre over det store obotrittiske riket og greven av Holstein var hans vasall. Derfor måtte hertugen dette året sette sin kraft inn på å skaffe ro blant de ville venderne da de de herjet vilt omkring, også hos Holster og Sturmarer. Ved et røvertog drepte de grev Gotfred i Holstein. Lothar ga grevskapet til Adolf av Schauenburg og gjorde et hevntog mot venderne. Knud Lavard var med og fikk første gang se en krigsferd.

1111 Kong Nils manner seg nå opp til å hevne plyndringene og gå til angrep på fyrst Henrik i hans eget land. Kong Nils gikk i land med hæren ved Ljutka (Lütjenburg) ved sørranden av Jærnveden. Hertugen av Sønderjylland, Eliv hadde fått bud om å støtte til med kavaleri. Men jarlen ble hjemme, bestukket av Henrik, så danskene kunne kun stille fotfolk i marken.

Kampen ble derfor meget ujevn. De danske infanterister måtte under press fra det vendiske kavaleri søke tilflukt på en høyde. Den neste dag måtte de forlate sin gode stilling på høyden og innlot seg i en kamp med Henriks ryttere som ble enda mer ødeleggende. Erik Ejegods sønner Harald Kesja og Knud Erikssøn ble alvorlig såret i disse kampene. Harald måtte bæres på sitt skjold til leieren. Knud seignet om av sine sår, men ble reddet takket være en av hans menn snarrådighet. han lot som om han ville overgi seg til en vendisk rytter og rakte hendene i været. Da venderen red helt bort til ham, grep han hesten i tøylene og fikk kaste mannen av. Ved hjelp av hesten fikk han ridd Knud i sikkerhet.

Da mørket falt på søkte hæren tilbake til høyden. Mange var såret og etter de umåtelige anstrengelser hadde de ikke engang mat og drikke. I fortvilelsen påkalte de himmelens hjelp og ga det løfte at de for fremtiden skulle helligholde denne dagen som var dagen før Larentius dag (9. august), allehelgensdag og langfredag ved å faste.

Dagen etter søkte de i mindre flokker ned mot stranden. underveis møtte de Skåningene som hittil hadde blitt holdt tilbake ved storm. De skulle nå med sine friske krefter dekke tilbaketrekningen mot venderne. Den danske hæren rotet seg imidlertid ned i en sump. Dette skapte så mye forvirring, at et stort antall krigere ble nedhugget uten å verge seg, andre nådde i vill flukt skipene under vendernes hån.

1112 - 1114 Eliv fikk svi for sitt forræderi. Nils avsatte ham som jarl og fratok ham hans fedrene gods. Men dette skulle vise seg å være en mild dom for drottensviket. Det uheldige utfaldet av angrepet på fyrst Henrik førte til at han ble enda dristigere i sine plyndringstog. Han herjet vidt og bredt langt utenfor Ejderlandet. Hans skip herjet de danske kyster, han ødela strekningen mellom Danevirke og Slesvig og angrep også selve byen.

Det var ingen til å holde orden og dette førte til full oppløsning i de danske grenseland. Ran og tyveri ble dagligdags. det ble alles krig mot alle.

Frisere , holsteinere og ditmarsker herjet verst. De gravde til og med underjordiske ganger inn i folks hus. Bøndene måtte feste hestene med jernlenker og grave graver rundt gårdene.

Henrik unngikk ikke selv fiendtlige innfall i sitt land. Ranerne, innbyggerne på Ry, landet en flåte ved Lybekk, og planene var å erobre vagirernes og de saksiske nordalningers land.

Henrik lot en av sine høvdinger forsvare Lybekk, mens han selv søkte hjelp hos holsteinerne. med en hjelpehær fra disse naboene dro han ad omvei forbi Lybekk ned til Traves munning og deretter opp igjen i landet langs floden mot ranernes hær ved Lybekk. Ranerne trodde det var deres egne som kom og gikk dem glade imøte, men ble voldsomt overfallt og led stort nederlag. Mange druknet i floden, mange falt for sverdet. Gravhaugen Raniberg ble kastet over dem. Henrik hadde også to senere tog mot ranerne. Det siste sammen med hertug Lothar i 1114. Etter dette måtte også ranerne svare skatt til Henrik.

1115

Det var åpenbart at danskene trengte en dyktig grensevokter og opprettholder av orden. Mange ble spurt, men takket nei til den farefulle oppgaven. Knud Erikssøn stolte imidlertid på sin kraft og mente det var en oppgave for ham. Hans tragiske krigsinnvielse i Ljutka hadde ikke skremt ham, men snarere egget ham til å hevne den danske forsmedelse og stanse ødeleggelsen av landet. Han tilbød seg derfor å bli jarl av Sønderjylland.

Nils ville oppfylle dette ønsket bare ved å gi kongen endel av sitt gods. Denne gjerrighet kunne folket senere ikke tilgi kong Nils.

Knuds fedrene gods hadde vært i forvaring hos Skjalm Hvide på Skjælland. Knud sendte bud etter det for å få det fraktet til Fyn. Ved overfarten over Storebelt ble skipet med kostbarhetene imidlertid utsatt for angrep av vendiske sjørøvere. Sjøfolkene firet kisten med Knuds gods ned i havet, og så lenge de hadde håp om å slippe unna hadde de den på slep. Da det begynte å knipe kappet de imidlertid tauet, fordi de tenkte det var bedre at skatten lå på havets bunn enn kom i fiendens hender. Kong Nils så dette på sin overfart fra Fyn til Skjælland, men han hadde bare små usle skip og kunne ikke gripe inn.

Da Nils senere traff sin unge slektning, som var blid som alltid, bebreidet han ham strengt for hans likegyldighet for sitt fedrene gods. Knud svarer: " Det hjelper ikke å være gnier; rikdom forøker havesyken, og den der vil bli rik på skatter, blir fort fattig på kjærlighet. Det synes nå som om jeg er herre over pengene, men pengene er herre over kongen."

Innvielsen fant sted på det lokale ting i Urnehoved i Sønderjylland.

(Når tinget var satt fikk Knud sete like overfor kongens høysete. En mann kongen hadde utsett sto så opp og leste en tale. deretter sto kongen opp og sa: " Det navn som jeg gir deg Knud Erikssøn, på vegne Guds vegne og av den makt, han har gitt meg, det gir jeg deg godvillig. La derfor selv Gods miskunn følge med alle ting, som han ser, at du mest trenger til, ham til ære, og meg til anseelse og hjelp, deg til fromme og til lykke og alle dem til fromme og lykke, som jeg med Guds forsorg gir deg i vold."

Knud ble valgt til kongens stedfortreder og kalte seg hertug etter tysk skikk, ikke jarl som sine forgjengere. Folket ga ham senere tilnavnet Lavard etter den angelsaksiske skikken de kjente, og som også betegnet hedersmann.

(I hertug vervet lå det at Knud først og fremst skulle være rikets grensevokter. Han kunne på egen hånd samle hær fra hele landet, men bare ta folk fra sitt eget området i hirden. han hadde frihet til å sette lensmenn over de forskjellige områdene. Hertugens og den mer moderne markiens verv ligner hverandre, men det er forskjeller. Markien sto i spissen for hele rikets hær, men i kongens navn og i kongens sted., så at han mottok kongens ordre og utførte hans vilje; hertugens stilling er mer selvstendig, han kan handle i eget navn; han verner grensen, men er ikke med kongen i de øvrige kamper slik som markien.

Knud tok kraftig fatt i sin oppgave og nådde hurtig sitt mål om å gjøre Sønderjylland til et trygt sted. Han hadde de saksiske hertuger som forbilder og satte alle krefter inn på å få ro og orden i egnen. Lovverket ble stresset og de enkelte saker ble søkt utredet og brakt til doms så raskt som mulig. Som politi brukte han sin egen hird. Grep de gjerningsmenn på fersk gjerning gjorde de kort prosess og hengte dem. Når en person ved tyveri eller ran mistet sin hest eller okse, ble det lett etter dyret i tre dager. Hvis det ikke ble funnet måtte hirdmenn og ombudsmenn i egnen ut å etterspore tyven og tyvegodset og utøve rettferdighet. Innbyggerne, som hadde vært plaget av ransmennene og deres uvesen, følte Knuds virke som en sann velsignelse. Venderne sluttet også med sine hyppige røvertokt.

En røverbande i området ble ledet av en høybyrdig mann av Knuds egen slekt. Han var ofte blitt anklaget, men ville ikke holde opp med å ture frem som han selv lystet fordi han var mektig, og annnså det som sin rett og øve vold mot de fattige og kue de mektigere blant sine landsmenn. Han trådte all rett under sine føtter, ringeaktet rettferdighet og fryktet verken Gud eller mennesker.

Mens hertugen var på besøk i Skåne fikk han nyheten om at mannen var tatt. han reiste straks tilbake til Jylland og fikk mannen fremstilt for retten. Ved vitners ed ble det funnet bevist at mannen var skyldig, og hertugen dømte han til galgen. Da sa han til hertugen: " Jeg er din frende. Du vil da ikke krenke din byrd?!" Hertugen svarte: "Siden du er min frende skal du få forrangen foran de andre; da du i byrd står så meget over de andre, skal du også bli hevet over dem". Deretter ble en skipsmast satt som galge på toppen av Galgebakken nord for Slesvig by.

Da folk i egnen merket at Knud som rettferdig dommer heller ikke skånet sine frender, ble de enda reddere for å foreta seg noe ulovlig.

Knud tok også opp kampen mot sin eldre fetter venderfyrsten Henrik. Straks han var blitt hertug sendte han bud om at han var villig til å forhandle om fred hvis Henrik ville gi tilbake de bytter han hadde tatt, og gi skadeerstatning for herjingene i Jylland.

Men da han ikke hadde videre håp om fredelige forhandlinger samlet han en hær forsterket med "vennligsinnede" naboer.

Sendeferdens utfall ble som Knud hadde ventet. Henrik ville hverken holde fred med Danmark eller frafalle sine  krav på sin mødrenearv.

Som svar sendte Knud et nytt sendebud til Henrik med erklæring om at freden var omme.

Henrik hånet denne sendeferden og svarte: " Knud ligner en vill ungfole, men jeg skal nok legge bissel på hans ustyrlighet".

Etter dette svar brøt Knud opp med sin hær og for mot Henriks land. Han herjet det ikke, men fór stille frem for å overraske Henrik. Henrik befant seg i Rensborg på Ejderøya. Knuds plan lykkes; ved daggry sto han til Henriks forferdelse ved hans borg. Han var uforberedt på dette plutselige angrep og tenkte verken på å gripe til våpen eller bli i borgen, men kastet seg på hesten i elven, og unngikk på den måten fienden, glad for at han hadde søkt frelse i strømmen fremfor borgen. Da Knud så at han hadde nådd den andre bredden ropte han "Ble du våt?"

Henrik spurte ham: "Hvorfor farer du frem på denne måten?"

Knud svarte: "Jeg har kommet for å hente den grimen du har lovet meg!".

Henrik fortsatte med spøken for å dekke sin skam: Du synes meg å sparke så galt, at man ikke engang kan komme nær deg!".

Deretter ødela Knud først borgen og så de andre bygninger i egnen.

Etter dette utbød Knud en ny leidang og gjorde et nytt innfall hos venderne med friske tropper. Med dette lyktes han å snu forholdene opp ned. Danskene var nå trygge i sitt egt land og seierrike angripere i Henriks.

Kongen ga også Knud rett til å treffe de nødvendige foranstaltninger i resten av riket. Han satte deretter sin bror Erik Erikssøn til jarl over øyene som hadde vært meget plaget av vendernes angrep; langeland, Tåsinge, Ærø, Als, Femern, Møn, Falster, Låland og småøyene.

Knuds hadde lært mye av nederlaget i Ljutka, og hans hærvesen var preget av et omfattende kavaleri. Han styrket også forsvaret av landet med et omfattende mobeliseringsforsvar som skal ha talt opp mot 160 000 mann og omfattet både fri og trell. Hele landet var delt inn i skipsreder som hver måtte stille med et hvisst antall skip. Til sammen omlag 150 skip med vel 4000 mann.

I Tyskland blusser striden mellom kongehuset og sakserne opp. Keiseren forsøker med militærmakt å temme den saksiske opposisjon, men får et stort nederlag i slaget ved Welfesholz ved Mansfeld. En saksisk hær under ledelse av Lothar ga keiseren et lite rosverdig utfall.

1116

Det var mange grunner for å søke fred med Henrik. Danmark kunne få fred med den mann som bar kongenavn over venderne og vagirene og del nordalbinger. Dessuten var han hertug Lothars vasall, og Lothar støttet Henrik og de nordalbingiske sakserne hjalp Henrik i å føre kamp. Knud ønsket å beholde det gode forhold til Lothar, særlig etter at Lothars makt var steget betydelig. I februar 1115 hadde han en glimrende seier mor keiserens betydelig større hær da keiser HenrikV prøvde og erstatte ham med grev Hoger av Mansfeld. Det pavelig-saksiske partiet hadde makten. Knud kjente Henrik personlig og mislikte dessuten strid mellom slektninger. Han syntes vel heller ikke selv at kong Nils hadde behandlet Henrik rettferdig.

Knud bestemte seg for å slutte fred. han valgte ut sine 20 beste riddere og red mot Gammel Lybekk der Henrik vanligvis oppholdt seg. Han sendte noen menn i forveien med en hilsen til fyrsten. De traff Henrik ved bordet. Han trodde det sto en list bak deres ankomst, og spurte straks hvor Knud var. Da han hørte at han sto ved porten, fór han så forferdet opp at han nær veltet bordet. Men Knuds menn svor at de var kommet med fred.

Henrik sa at han ville ta ham i mot. Da Knud kom omfavnet de to fetterne hverandre og svor hverandre evig vennskap og trofasthet.

Knud ba så innstendig om at han også måtte slutte fred med kong Nils. Henrik lot seg tilsist overtale, men satte som betingelse at hans rettferdige krav på morsarven måtte innfries. Han nevnte den pengesummen som skulle til for at han skulle være tilfreds. Fik han den, ville han overlate eiendommene til Knud. Knud overlot derpå disse eiendommene til kong Nils, fikk pengesummen for dem, og brakte pengene til Nils.

1117

Knud og hans brødre mottar kongelig privilegium av Nils ved et hoffmøte i Odense.

Samme sommer inngår Knud ekteskap med Ingeborg, datter av fyrst Harald (Mstislav) og Kristine av Russland. I medgift får han en del eiendommer i Sverige. (Margrete "Fredkulla", dronning av Danmark og av mange betraktet som landets reelle regent, sto sannsynligvis bak denne koblingen mellom sin søsterdatter og mannens nevø. Margrete var sentral i kontakten mellom rikene i Norden og rundt Østersjøen på den tiden. Selv hadde hun vært gift med den norske kongen Magnus Barføtt. Hun sto bak da Sigurd Jorsalfar noen å tidligere 1111, på sin ferd gjennom Danmark på tilbake reisen fra Jerusalem, ble presentert for Mstislav og Kristines datter Malmfred. Sin bror Regnalds datter Ingrid ektet hennes nevø Henrik Skatlår, Hennes yngre søster Katrine ektet Harald Kesjas sønn Bjørn Jernside, og Harald Kesja ektet Ragnhild, søster av kong Sigurd og hans brødre i Norge. Hennes fetter, den svenske kongen Filip Halstenssøn, ektet Olav Hungers enke Ingerid som var datter av Harald Hardråde og Ellisiv, Mstislavs søster.)

Margrete led av vannsott, intet legemiddel ville hjelpe og så det gikk mot slutten. Hun kalte Knud til seg og sa: " Da du i alder og ferd er fremmeligere enn min sønn Magnus, så husk på vennskapet mellom dere og den kjærlighet jeg har vist deg, og ven deg ikke fra ham. Men fjerner han seg på grunn av andres påvirkning og ved egen dårskap fra den rette vei, da må du snakke til ham og rette ham, slik som en bror bør gjøre overfor sin bror." Knud svarte: "Kjære mor, jeg kaller Gud til vitne, at fra min side skal det aldri komme noe, som kan skade ham, men jeg skal - som jeg da heller ikke annet kan - alt vise meg som hans trofaste bror". Den 4. november døde Margrete Fredkulla.

Gertrud von Braunschweig dør også dette året og overlater svigersønnen hertug Lothar en betydelig formue som kan hjelpe ham å styrke hertugdømmet. Med henne dør den betydelige Brunonen slekten ut.

1120 Welf V av Bayern dør. Hans bror Heinrich der Schwarze, som er gift med Wulfhild, datter av sakserhertugen Magnus Billung, overtar hertugdømmet i Bayern siden Welf ikke hadde arvinger. Det bayerske hertugdømmet var av tradisjon meget selvstendig og mektig.

1122 Investiturstriden ble endelig brakt til ende. Keiser Henrik V oppga den prestelige drakten med ring og stav ved forliket i Worms med pave Calixtus II.

1123 Keiseren bekrefter sin stilling på det store møte i Roma i langfasten. Adalbero blir valgt til erkebiskop i Hamburg. Calixtus II gir ham tilbake de områder som ved Adalberts "forsømmelighet" var gått tapt.

Knud var en ivrig motstander av dette, som han følte omstyrtet hans fars og hele ættens storverk; den nordiske kirkens uavhengighet.

Dette året ska Nils ha giftet seg med sin annen kone Ulvhild, datter av den norske høvdingen Håkon, hvis farfar var Hårek fra Tjøtta. Istedet for å overta Margretes fredsverk, opphisset hun Magnus og Nils mot Knud. Nils bebreidet etterhvert Knud både for hans innføring av tyske skikker, hans senere tokt til sine områder i Sverige og at han ble knés over venderne.

Striden mellom keiseren og Lothar vises igjen når de to viktige områder i saksernes område trenger nye vasaller. Heinrich gir begge til grev Wiprecht von Groitzsch som belønning. Lothar overser imidlertid keiserens belønning og innsetter Albrecht der Bär, sønnen til Otto von Ballenstedt og Eilika Billung, til greve i Lausitz og Konrad von Wettin til greve i Meissen.

1124 Den nye paven Honorius II ønsker å megle i konflikten mellom kirken og danskekongen og gjenninnsetter Adser som erkebiskop i Lund.

1125 Lothar blir valgt til tysk konge. Dette skjer ikke uten store tumulter. Friedrich von Schwaben var den døde kongens nevø og først i linje. Under valgforhandlingene i Mainz i august så det ut til at han skulle få en lett seier. Hans kone Judith var datter til bayerhertugen Heinrich der Schwarze. De talte sterkt mot Lothar. Dagen etter lyktes det imidlertid sakserne å vinne gehør, og bayerne skiftet side. Avtalen var at Heinrich der Schwarzes sønn Heinrich dem Stolzen og Lothars datter Gertrud skulle inngå ekteskap. Gertrud var Lothars eneste arving. Lothar var allerede femti år og ble regnet som en gammel mann. Lothar beholder hertugverdigheten i Sachsen og Sachsen blir keiserdømmet nye store tyngdepunkt.

Storfyrst Vladimir i Russland dør og Ingeborgs far Harald overtar som storfyrste.

1126 Denne vinteren herjer hungersnøden i hele nordvest Europa. Knud hadde bygget opp korkamre og hjalp hungrende over hele det danske riket.

Hertug Heinrich der Schwarze går i kloster og dør like etter av sykdom. Sønnen Heinrich der Stolze overtar som hertug av Bayern.

1127. Den 22 mars dør venderkongen Henrik. Rett forut for sin død spår han at han hans slekt skal gå til grunne med det første. Etter hans død deles riket mellom hans to gjenlevende sønner Zventopolk og Knud. Zventopolk starter straks kampen om å bli enehersker etter faren. Han prøver først med hjelp fra Holsteinerne, men de ombestemmer seg og ber brødrene forlikes. Deretter får han broren snikmyrdet i Ljutka. Rett etter blir han selv snikmyrdet av holsteineren Daso.

Den 29.mai gifter Heinrich der Stolze seg med prinsesse Gertrud.

I desember utroper Stauferne i sydtyskland Konrad den yngre broren til Friederich av Schwaben til motkonge.

1128. Konrad forsøker å feste stillingen i sør i riket og i norditalia uten å lykkes.

Tvert i mot klarer Lothar å styrke sin stilling over hele riket og begge Stauferne må etterhvert underkaste seg hans myndighet.

1129 Zventopolks sønn Zvinike blir myrdet i Artlenburg av greven der Sigfrid

Henriks spådom gikk i oppfyllelse. Hans slekt var utdødd bare to år etter hans egen.

Knud dro etter dette til kong Lothar - og for en stor pengesum tilbød han seg seg å være kongens vasall og knés over obotritterne. Kongen satt kronen på han hode utropte han til konge over hele det riket Henrik hadde hatt, og antok ham som sin vasall. Dette var ingen kirkelig kroning, siden han var Lothars mann, men den mektige tyske kongen kronet ham på sitt eget slott i Bardewik ved Lüneburg, litt syd for Elben.

Venderriket var i full oppløsning etter de to brødrenes indre stridigheter. Knud fikk igjen den store oppgaven med å skaffe ro og orden. Knud skrev ut leidang og satte seg først fast i vagirernes land i det østlige Holstein. Med holsteinernes hjelp befestet han Alberg eller Segeberg og knuste etterhver all motstand, Blant de gjenstridige var Niklot, en av obotritternes høvdinger og Butues sønn Pribizlav. Knud førte dem som fanger til Slesvig, hvor de måtte bære håndjern, til de ble myke, betalte en løssum, stilte gisler og anerkjente ham som deres overherre.

Venderne var ville folkeslag. De var velkjente for sin menneskehandel og sine menneskeofringer. De hadde et sterkt samhold innad i stammen, men strides mye stammene imellom. Områdene var tynt befolket og nesten uten jordbruk. Venderne levde av jakt, fiske og et nesten nomadisk husdyrhold. Krigen om beiteland og beitedyr var nesten en permanent kilde til konflikt.

At de skulle underordne seg en totalt fremmed og kristen kunne ikke skje uten motstand. Men paradoksalt nok underlettet deres indre stridigheter Knuds tilgang til riket.

30 år gamle Heinrich dem Stolze og den 15 år gamle prinsesse Gertrud får en sønn. Den senere Heinrich der Løwe.

Knud søkte nå å befeste sitt herredømme og begynte byggingen av hus, i den hensikt å senere bygge en borg, ved en kalkklippe i vagirernes land mot Holstergrensen som heter Alberg eller Segeberg.

Grev Adolf som hittil hadde støttet ham, ble imidlertid engstelig ved dette og ødela bebyggelsen en natt.

Knud pleiet sitt forhold til sine tidligere pleieforeldre Lothar og Rikiza.

Knud hadde et meget godt forhold til kirken og ble godt støttet av kirken såvell i Danmark som hos paven. Det ble i hans tid bygget en mengde kirker.

Knud fremsto som Danmarks klart største høvding. Dette ga ham mange misunnere og fiender. Diskusjonen om kongerekkefølgen skjerpet denne striden. Det var ikke foreskrevet at man skulle ta en sønn av en av de sist herskende av Sven Estridsøns sønner til konge når brødrene døde ut. Knud var sønn av den elskede Erik Ejegod. Han var selskreven kandidat selv om han også var yngst av disse. Hans eldste bror Harald Kesja ble sett på som en røver, men Erik Erikssøn ble sett på som svak. Nils ønsket imidlertid sin egen sønn Magnus på tronen. Knud hadde stått fadder for ham og de to hadde et godt forhold. Nils hadde igjennom sin kone Ulvhilds påvirkning etterhvert bygget opp et dårlig forhold til Knud.

I denne tid kom Knud til Slesvig for å holde ting med sin onkel om saker mellom det danske kongeriket og obotritternes rike. Da folk var møtt på tinget, og den gamle konge satt på tronen i sin kongedrakt, satt Knud seg like overfor ham, på samme måte smykket med obotritternes kongekrone og omgitt av sin vendiske hird. Da Nils så at han i kongeprakt, og at han hverken reiste seg for ham eller kysset ham etter skikk og bruk, lot ham som om det ikke skjedde ham noen urett, men gikk over mot ham fort å gi ham et kyss. Da gikk Knud ham halvveis i møte og gjorde seg på alle måter lik sin onkel i rang og verdighet.

denne opptreden gjorde Knud til gjenstand for dødbringende hat.

Ved dette opptrinnet reiste Ulvhild seg og sa til sin stesønn: " Ser du ikke at din fetter allerede har grepet spiret og er konge? betrakt ham som de åpne fiende, fordi han ennå i din fars levetid drister seg til å rane kongenavnet! Hvis du lukker øynene lenger og lar være å drepe ham, så vidt, at han skiller deg både ved livet og riket." Ved dette opptrinnet oppflammet Magnus opp av ubeskrivelig harme.

Knud handlet også urett når han i den danske hovedbyen Slesvig tilsidesatte sitt forhold som undersått av sin onkel i det danske riket.

Nils innkalte Knud på et møte i Ribe der han tok oppde ting han hadde å utsette på ham. Knud svarte at han ikke kalte seg konge over obotritterne, men minnet samtidig om at Magnus jo kalte seg konge over Vest-Gøtaland. Men Knud angret sin opptreden i Slesvig og ønsket å mildne striden. En gang Nils og Magnus var i Sønderjylland dro han til til dem og innba dem til gilde i Hedeby. Ved denne anledning ga han kongen kostbarheter og Magnus den drakten han selv hadde fått av keiser Henrik. "Jeg unner deg den vel, for du vil lønne meg godt for en," sa Knud. Magnus tok straks på seg klærne, og alle, som så ham, sa, at det ikke fantes flottere kar.

Nils og Magnus takket for gavene og innba hertugen til julegilde i Roskilde og dro bort.

Henrik Skatelår hatet sin fetter. Hans kone Ingrid, Margrete Fredkullas brordatter, rømte fra ham og søkte tilflukt hos en annen mann. Knud skal ha snakket åpent med henne om Henriks karakter og støttet henne i flukten. Dette har så kommet Henrik for øret. Henrik gikk derfor bevisst inn for å sette Magnus opp mot Knud.

Knuds tredje store fiende var Håkon Jyde (=Sunnivason=Nordmann)

Disse tre og flere andre store danske høvdinger er til stede ved julegildet i Roskilde.

Ingeborg, Knuds kone, skulle snart føde og prøvde forgjeves å få mannen fra å reise. Hun visste han hadde mange fiender og var redd noe skulle skje.

Knud ble meget godt mottatt. Fiendene hadde avtalt å skade Knud, men Magnus spilte sin rolle med dobbelt iver. Fire høytidsdager var alle hirdmenn og gjester samlet. Da den offentlige forsamling var slutt, oppholdt Knud og Magnus seg den øvrige del av juletiden hver i sitt herberge med sine menn. Magnus hadde hatt to mislykkede forsøk på å skade Knud i løpet av de fire første dagene. I det første dro han sverdet av sliren under en middag, men ble oppdaget og fant på en unnskyldning. I det andre skapte fiendene uro for å få Knud til å stå opp å megle, når de hadde dratt våpen, og så liksom bli drept av våde. Knud stoppet dem imidlertid før de hadde fått dratt våpen. Knud var kanskje naiv for han fatet ingen mistanke til tross for de advarsler Ingeborg hadde gitt ham.

Magnus skulle foreta et tredje forsøk da han gikk alene sammen med Knud og pratet i en klostergang. Magnus fortalte at han hadde planer om å dra til det hellige land, og ville at Knud skulle ta seg av hans hustru og barn så lenge. Men Magnus mot sviktet, og han så heller ikke her noen anledning til snikmordet. Han fant derfor på den utvei å avtale et senere møte: "Jeg har meget jeg ennå skal fortelle deg før jeg drar, kom og møt meg alene!" Knud lovet så å komme på det fastsatte sted til den fastsatte tid.

Magnus dro så på besøk til Gjevnevade og Knud til sin fadder Aslak i Balstorp for å være der til nyttår.

1131

Over nyttår dro Knud til Haraldsted for å besøke sin slektning Cecilie, Knud den helliges datter, og hennes mann Erik, høvding av Falster. Han var der Hellige tre kongers dag; neste morgen fant et bud, sakseren Sigvard, ham og ba ham møte Magnus. Cecilie ante fare og ba ham om å ikke reise. han svarte imidlertid at han måtte holde sitt ord til Magnus.

Magnus hadde mange sammensvorne av sine menn med seg. Opprinnelig hadde han planlagt å svi av Haraldsted om natten, men fant snart at han ikke ville rekke det. I stedet gjorde han holdt i skogen nordøst for krongodset. Hans menn var kledd i hetter og kapper, og hadde hjelmer og brynjer under. Magnus får alle sine menn til å sverge at de skal styrte løs på den mann de ser ham angripe. Så lot han dem skjule seg i krattet for at Knud ikke skulle ane uråd.

Knuds menn prøvde å få ham til å ta våpen med, men han nektet, han følte seg så trygg etter samtalene med Magnus i julen. Dessuten ville det se mistenkelig ut hvis en bevæpnet gikk ut for å møte en våpenløs. Etter en lengre overtalelse lot han seg likevel overbevise, og tok med et mindre sverd.

Han dro så sammen med sakseren og et par hestesvein fra hirden som skulle holde hestene. De ble ikke regnet som følge.

Sakseren følte nå samvittighetsnag, men hans ed forhindret ham fra å røpe saken. Han sang en sang om frendesvik, men dette gjorde ikke noe inntrykk på Knud.

Deretter lot sakseren randen av brynjen komme til syne under kjortelen, liksom tilfeldig. Heller ikke dette vekket Knuds mistanke.

De kom så til et bryne, der Magnus gikk alene frem og tilbake. Knud hoppet av hesten og gikk Magnus i møte. Da han så at han var alene lot han de andre bli tilbake med hestene. Han gikk fetteren og gudsønnen smilende i møte. Magnus gikk også frem og hilste ham med hyklersk munterhet og ga ham et kyss på kinnet. Magnus pekte på et sted og sa: " La oss sette oss her. Knud hadde nå merket at Magnus var våpenkledd og spurte om hvorfor. Magnus sa at han var på vei til å straffe en uvenn. Knud prøvde å få ham fra en slik tanke siden det fremdeles var julehelg, og noe slikt ville være et grovt helgebrudd.

"Vent heller nå, til disse dager er forbi og det er tid for hevn, og da skal min hånd være deg til hjelp mot dine fiender, om det behøves. " De pratet litt om dette, men Magnus sa at han ikke ville la hevnen fare. I det samme hørte Knud våpenrasling fra de skjulte krigerne. Han spurte så Magnus hva de væpnede menn skulle. Da utbrøt Magnus vilt i sitt hat: "Knud, hvem tilhører Danmark?"

Knud svarte: " Hva er grunnen til dette spørsmål, og hva er hensikten med det? Hvem tilhører Danmark vel andre enn de far, min farbror? Hans er det, og hans skal det være, så lenge det behager ham." Da avbrøt Magnus: "Slik er det ikke! alle følger deg, du tar land og folk i fra oss": Magnus holdning og mennene i krattet, lot ikke Knud lenger være i tvil om, at han var offer for et ondt forederi. " Magnus, han, som vet alt, vet også, at jeg aldri i ord og gjerning har skadet dine, og hva har du nå gjort? Hvor har det blitt av pakten og troskapen og det sanne broderkjærligheten? Han, skal dømme mellom oss, han, som gir enhver etter hans gjerninger!" I det samme ville Knud reise seg, men Magnus trakk ham tilbake med et rykk i kappehetten, og trakk samtidig sverdet. Nå gjaldt det livet og Knud grep rakt etter sitt våpen for å verne seg; men Magnus hadde forsprang. Knud fikk sverdet bare halvveis ut av sliren før Magnus delte hodet hans fra øre til øre. Så løp Henrik Skatelår til og gjennomboret Knud med sitt spyd, og de andre støtte også sine spyd i liket for å være sammen om drapet.

Knud Lavard ble drept av sin fetter kong Magnus, om morgenen den 7. januar i Haraldsted skov.

På dagen en uke etter, 14. januar fødte Ingeborg Haraldsdatter, sønnen Valdemar. Knud og Ingeborg hadde fra før av tre døtre; Margret som var gift med Stig Hvitelær (=Hvide) i Skåne, Kristin som ble gift med Magnus Blinde i Norge og Katarina (=Karin).

Snart strømmet folk til for å få syn for sagn. En enorm harme bredte seg. etter en rådslagning, ble man imidlertid enige om at den myrdede hertug først skulle vises den siste ære. De ønsket å ta liket til Roskilde, men kong Nils avslo en forespørsel om å legge Knud i St. Lucius kirken der. De tok derfor Knuds legeme til Ringsted istedet. Det ble begynnelsen på denne byens betydning som Valdemarernes kongestad og gravsted. Knud ble gravlagt foran høyalteret i Vor frues kirke. en klosterkirke som siden ble utvidet mange ganger.

Der Knud ble drept sprang det frem en kilde, og bryne holdt seg grønt selv midt på vinteren. Der kisten til Knud hadde hvilt på vei til Ringsted sprang det også frem en kilde. Begge disse steder ble det senere bygget kapeller eter at Knud ble gjort til helgen.

Etter hans død startet et hevntog mot Nils og Magnus. Og det ble stridigheter i Danmark som ikke stanset før Valdemar ble enekonge 26 år senere.

Bøndene ga Nils flere sjanser, som han misholdt, før de valgte Knuds bror Erik Erikssøn til konge over seg. Nils tok Magnus til medkonge og det ble stridigheter i mellom de forskjellige parter. Lothar og Rikiza mottok budet om Knuds drap med stor sorg. Tyskerkongen sender en hær på 6000 mann for å hjelpe Erik med å hevne Knud. De blir stoppet av den veldige muren Danevirke. Lothar som er like mye ute etter erobring, som hevn går så i forhandlinger med Magnus. Mot å love å bli Lothars vasall under Tyskland og en utredning på 4000 sølvmark. Lar Lothar, Magnus slippe.

Erik reiser til Lothar, forholder ham hans troløshet, og minner ham om at Magnus vil svike ham som han svek Magnus. Lothar lover hjelp, men må ta seg av de stridigheter som har oppstått i venderriket etter Knuds død. Han sender imidlertid grev Adolf av Holstein, som rykker over Ejderen, men blir overrumplet av Magnus.

Erik drar til sine tilhengere i øst og samler folk i Skjælland og Skåne. Samtidig kommer det sendemenn fra den norske kongen Magnus Sigurdsson for å fri til hans brordatter Kristin. Han ser mulighetene for en stor allianse og svarer ja.

1132

Som konge har Lothar inntatt en sterk politisk stilling som han utnytter til å styrke båndene mellom kirken og kronemakten. Han støttet gjenvalg av Innocenz som pave ved pavevalget i 1130. Anaklet gikk imidlertid knepent av med seieren i valget blant kardinalene. Lothar ville at også de verdslige myndigheter skulle ha innflytelse i et så viktig valg. Han satte derfor sin styrke inn på å få Innosenz gjeninnsatt. Han hadde derfor et felttog til Italia dette året for å tale den landflyktige pavens sak. Dette lyktes han med. Samtidig styrket han stillingen som kongelig overhode også i Italia. Kampene i Danmark fortsetter. Eriks menn får hjelp av tyskerne til å bygge bleieslynger.

1133

Lothar krones til romersk keiser i konkurranse med Fredrik av Schwaben.

Keiseren er hele paverikets øverste verdslige myndighet og har ansvaret for paverikets militære sikkerhet og beskyttelse.

Om våren går Nils til angrep. Først tar han Skjælland etter et hardt slag mot Erik ved Værebro. Erik får tilnavne Harefot på grunn av sine mange tap og derav nødvendige flukter.

Erik søkte forgjeves hjelp av Skåningene, men måtte flykte til Norge, der hans kone Malmfred tidligere hadde vært dronning.

Ulvhild, kong Nils dronning, så alikevel slutten på Nils makt i Danmark, og forlot ham for å leve sammen med kong Sverker, som hadde tatt herredømme over Magnus sitt kongedømme i Sverige.

Nils plyndret borgene på Skjælland og øyene. Harald Kesja benyttet anledningen til å hevne seg på tyskerne, og lemlestet alle han kom over. Magnus gikk også hardt ut mot tyskerne. De han fant ble enten drept, lemlestet eller utjaget.

Dette hadde den følge at Lothar som nå var tysk-romersk keiser, dro sporenstreks til Saksen og nærmet seg Danmarks grense for å hevne sine landsmenn. Nils ba om fred og stilte gisler.

Magnus Blinde kom ikke til å elske Kristin, datter av Knud Lavard og søster til Valdemar den Store, som han hadde giftet seg med. Han sender henne derfor tilbake til Danmark. Etter dette går alt mye tyngre for ham, og hennes frender viser ham stor uvilje.

Henry, dattersønn av Henry I av England blir født.

1134

Magnus måtte denne påsken innfinne seg på et fyrstemøte i Halberstadt. Her måtte han bøte en betydelig sum i sølv og gull og overgi seg helt i keiserens makt og ved en høytidelighet den 15. april sverge ham evig troskap. Av Lothars hånd mottok han så den danske kongekrone. Dagen etter måtte han gå kirkegang og bære sverdet for sin lensherre.

dette var en svært ydmykende seanse for en som hadde anklaget Knud for å innføre tyske skikker i Danmark.

Straks etter begynte også venderne å angripe de danske øyer igjen, og samme vår måtte Nils flykte fra Roskilde da de herjet der. Straks etter begynte Nils å samle hær. Da Magnus kom tilbake fra fyrstemøtet i Halberstadt satte de over mot Skåne der Erik nå var kommet med sin hær. Den 2. pnsedag, 4. juni steg de i land ved Fodvik, en bukt ved Hammer innenfor Skanørsodden; på stranden fylket de mennene. Magnus hadde 20 000 mann og var hissig på kamp. Mennene hans var motvillige siden det var høytid. Magnus måtte la skipene legge fra for å være sikker på at de ikke dro tilbake på dem. Plutselig kom Erik sprengende med sitt store kavaleri etter tysk skikk. En støvsky reiste seg under hestenes hover og ved dette syn trakk Magnus hær seg tilbake. Dette kom så overraskende at Erik med ett raskt angrep kunne knuse all motstand, men Nils og Magnus trakk seg tilbake. Magnus ble tilbake med sin hird, og kjempet som en løve, men ble felt. Henrik Skatelår falt . På Eriks side utmerket hans tyske søstersønn David og hans 300 tyske krigsryttere seg særlig. Nils flyktet til Jylland og gjorde Harald Kesja til sin medkonge. deretter flyktet han videre sørover for å skaffe hjelp hos keiseren. Han søkte inn i Slesvig. En stor tabbe. Sønderjylland var Knuds gamle rike og innbyggerne kunne ikke glemme det svik deres gode konge hadde lidd under. Så snart Nils var innenfor bymurene kastet borgerne seg over ham og hans følge. Han og hans følge ble drept foran Pederskirken den 25.juni. Erik Emune ble nå konge i Danmark. Malmfred Haraldsdatter, enke etter Sigurd Jorsalfar og tidl. dronning i Norge og søster av Ingelborg, blir dansk dronning.

Erik var en arvtager av Knuds kristene verdier og ideer, men allikevel en annen type; vill og hardhjertet. Han lot broren Kesja og hans sønner drepe; kun Olav unnslapp i forkledning for senere å starte en ny borgerkrig.

Lothar setter Albrecht der Bär til markgreve over Nordmarken, et viktig rike mot øst Midt i Tyskland. Albrecht benyttet denne maktpossisjonen til å styrke sin innflytelse og fikk etterhvert også Brandenburg. Dette gjorde ham til en farlig rival for Welferne på vei mot kongemakten. Heinrich der Stoltze av Welfernes ætt var svigersønn til Lothar. Albrecht var fetter av Heinrich på morssiden.

1135 Erik gjør alt for å hevne Knud Lavard, ære hans minne og fremme hans anseelse som helgen. han skjenker blant annet store gaver til Benediktiner samlaget i Ringsted.

Erik for så hard frem at mange av de som hadde støttet ham etterhvert vendte seg mot ham.

Lothar legger dette året ned kongetittelen. Etter Knud Lavards død hadde han gjort alt for å styrke tysklands forhold mot øst. Dette året holdt han et møte i Merseburg der en rekke herskere var til stede. Blant dem var hertug Boleslaw av Polen, som talte varmt for et vennskap mellom de to stater og ønsket keiseren velkommen til å besette Pommern.

Lothar inngikk avtaler om å øke handelen mellom Østersjølandene og Tyskland, og får opprettet et tysk handelsprivilegium på Gotland.

Henry I i England dør. Det blir strid om arvefølgen, men nevøen Stephan av Blois Viljalm I dattersønn ble konge.

1136 Straks etter at Lothar hadde forlatt Italia fikk pave Innosenz igjen problemer. Etter press fra normannerkongen Roger II av Sizilia måtte han søke tilflukt i Nord-Italia. Dette nødvendiggjorde et nytt felttog fra Lothar i Italia. Denne gangen tok han svigersønnen Heinrich der Stolze med som hærfører. På toget gjennom Italia belønnet ham han med Riksborgen Garda ved Gardasjøen og Gaustalla som lå ved en viktig overgang over Po. På høsten sikret de stillingen i Nord-Italia.

1137 Lothar og Heinrich der Stolze dro videre mot sør i Italia. De inntok den viktige havnebyen Bari. Fredsforhandlinger med Roger ble imidlertid mislykket, og på grunn av voldsom hete måtte keiseren avbryte felttoget i Syd-Italia. Dette uten å ha kommet til løsning med normannerne. På tilbaketoget ga han svigersønnen markgrevskapet Tuszien.

Keiseren var blitt meget dårlig av forholdene i Italia og klarte så vidt å komme over alpene før han døde i Breitenwang i Tyrol. Før han døde ga han svigersønnen riksærestegnene og overdro ham hertugdømmet Sachsen.

En jysk herremann ved navn Sorteplog kjører spydet i Erik Emune på tinget i Urnehoverd. Erik Lam dattersønn av Erik Ejegod blir konge i Danmark. Konge til 1146 da han gikk i kloster.

1138 Etter keiser Lothars død var hertug Heinrich der Stolze uten tvil den mektigste fyrsten i Tyskland. I tillegg til begge hertugdømmene (Sachsen og Bayern), lenene og besittelsene i Italia kom det rike Allodialgut og de øvrige herrskapsrettighetene til Welferne i Schwaben, Bayern og Nord-Italia som han sammen med broren rådde over. Ikke mindre rike var hans maktstilling i Sachsen. Med besittelsene til Billungene, som han hadde arvet etter moren Wulfhild, forenet han det mangfoldige herskapsriket til Lothars på en hånd. Han rådde over et rike fra Danmark til Sizilia. I gavnet var han allerede konge slik Lothar hadde utpekt ham med sine riksærestegn. Gjennom sitt herrskapelige og høyverdige vesen som ga han tilnavnet "der Stolze", hadde han imidlertid også skaffet seg mange fiender. Til og med pave Innocenz II var i mot ham ved valget. Mot alle odds ble derfor Konrad von Staufen valgt til konge ved valget den 7.mars.

Tross dette fikk den nye kongen allmenn støtte fra begynnelsen av. Til og med Heinrich der Stolze støttet ham. Men da Konrad forlangte en del av hans rikslen brøt konflikten mellom Stauferne og Welferne løs.

Konrads kamp mot Heinrich ble lettet av at Albrecht der Bär gikk mot welfernes enerett på hertugdømmet Sachsen. Som arving etter Magnus Billung fremmet han en klage til kongen og ba om hertugdømmet Sachsen.

På en riksdag i Würzburg i juli mistet Heinrich riksakten og Sachsen ble tilkjent fetteren Albrecht der Bär.

Keiserenken Richenza blandet seg nå inn i striden på welfernes side. Hun og mange andre fyrster var mot Albrecht og erkebiskop Adolf II nektet og anerkjenne Albrecht som hertug.

Heinrich von Badewide var Albrechts sterkeste støttespiller og fikk som belønning grevskapene Holstein og Stomarn.

En ny fase i striden ble det da Konrad i desember på et ting i Goslar fratok Heinrich dem Stolzen hertugdømmet Bayern.

Slaverne foretar et angrep mot saksiske besettelser ved Segeberg under ledelse av Pribislaw, en nevø av knés Henrik Samtidig er det strid mellom Adolf II von Schauenburg og Heinrich von Badwide om grensegrevskapet Holstein-Stormarn. Mens Pribislaw herjer sakserne, blir han selv offer for et angrep fra rivalen Race som angriper residensen i Lübeck.

Stammvater der Grafen von Eberstein war Berthold I., der 1138 bzw. 1148 die Abteien Frauenalb

und Herrenalb stiftete. Die Grafen waren zeitweise Lehnsherren von Rüppurr und

Hohenwettersbach.

Der geizige Graf von Eberstein

Unter den Grafen von Eberstein war einstmals ein sehr grausamer und geiziger Herr. Besonders gegen seine Leute war
er so schlimm, daß er den Mägden die Hände abhauen ließ, wenn sie nicht genug gesponnen hatten. Oder er ließ sie gar
in Flachs einwickeln und so verbrennen. Die armen Leute, die sich Holz aus seinem Walde holten, ließ er in tiefe Gruben
werfen, wo sie eines schrecklichen Hungertodes sterben mußten. Seine Frau war fast noch böser als er. 
Nachdem beide ihre Grausamkeiten lange getrieben hatten, wurde ihr Schloß belagert. Der Graf hatte zwar mehrere
unterirdische Gänge angelegt, um auf diese Weise zu entkommen. Aber er wurde samt seinem Weibe doch zuletzt
gefangengenommen, zum Tode verurteilt und geköpft. Darauf richtete man zum warnenden Andenken ihre Bildnisse in
der dortigen Kapelle auf und schrieb auf das Gestell ihre Freveltaten. 
Die Bilder stehen noch da; die Schrift aber ist verlöscht. Vor vielen Jahren kamen nämlich eines Tages zwei fremde
Herren und baten den Küster, ihnen die Kapelle zu zeigen. Das tat dieser auch. Sobald sie darin waren, schickten sie den
Küster fort, er solle etwas für sie holen. Und als der Küster zurückkehrte, war die Inschrift an dem Gestell verlöscht. Die
beiden Fremden waren jedoch verschwunden. Man glaubt, es seien zwei Verwandte des Grafengeschlechts aus fernen
Landen gewesen. 

Graf Eberstein


Zu Speyer im Saale, da hebt sich ein Klingen,
Mit Fackeln und Kerzen ein Tanzen und Springen.
Graf Eberstein
Führet den Reihn
Mit des Kaisers holdseligem Töchterlein. 

Und als er sie schwingt nun im luftigen Reigen,
Da flüstert sie leise, sie kann's nicht verschweigen:
»Graf Eberstein,
Hüte dich fein!
Heut nacht wird dein Schlößlein gefährdet sein.« 

Ei! denket der Graf, Euer kaiserlich Gnaden,
So habt Ihr mich darum zum Tanze geladen!
Er sucht sein Roß,
Läßt seinen Troß
Und jagt nach seinem gefährdeten Schloß. 

Um Ebersteins Feste, da wimmelt's von Streitern,
Sie schleichen im Nebel mit Haken und Leitern.
Graf Eberstein
Grüßet sie fein,
Er wirft sie vom Wall in die Gräben hinein. 

Als nun der Herr Kaiser am Morgen gekommen,
Da meint er, es seie die Burg schon genommen.
Doch auf dem Wall
Tanzen mit Schall
Der Graf und seine Gewappneten all. 

»Herr Kaiser! beschleicht Ihr ein andermal Schlösser,
Tut's not, Ihr verstehet aufs Tanzen Euch besser.
Euer Töchterlein
Tanzet so fein,
Dem soll meine Feste geöffnet sein.« 

Im Schlosse des Grafen, da hebt sich ein Klingen,
Mit Fackeln und Kerzen ein Tanzen und Springen.
Graf Eberstein
Führet den Reihn
Mit des Kaisers holdseligem Töchterlein. 

Und als er sie schwingt nun im bräutlichen Reigen,
Da flüstert er leise, nicht kann er's verschweigen:
»Schön Jungfräulein,
Hüte dich fein!
Heut nacht wird ein Schlößlein gefährdet sein.« 

1139

Heinrich von Badwide foretar en straffe ekspedisjon mot Pribislaw og la store deler av Wagrien øde. I mellom tiden benyttet Adolf II ved hjelp av heinrich der Stolze å gjenninta grevskapet sitt. På tilbaketoget herjet Heinrich von badewide borgene i Hamburg og Segeberg.

Kong Konrad gir hertugdømmet Bayern til sin halvbror Markgreve Leopold IV av Østerriket av huset Babenburg. Konrad tar samtidig markgrevskapet Tuszien fra Heinrich.

Heinrich overlot kampen mot Stauferne i Syd-Tyskland til sin yngre bror Welf og bega seg mot Sachsen. Kong Konrad som oppholt seg her, så seg tvunget til flykte. Også Albrecht der Bär ble tvunget stadig mer på defensiven og måtte ikke bare gi fra seg hertugdømmet, men også markgrevskapene sine og søke tilflukt hos kongen i Syd-Tyskland.

Om sommeren møttes partene for et endelig militært oppgjør. Kongen samlet en kjempe hær og startet søket etter Heinrich. Troppene ble lagt ved Creuzburg for en lengre tid mens geistlige meglere fikk begge parter med på en våpenhvile.

Heinrich der Stolze kunne betrakte seg som foreløpig vinner. Våpenvillen gjaldt ikke Bayern og han planla og ta sin odel tilbake. Han ble imidlertid syk og døde den 20. oktober bare 40 år gammel, uten å ha fått gjennomført sin plan. Døden kom så plutselig at mange mente han var forgiftet av sine motstandere.

Etter hertugens død ga enken Gertrud, Heinrich von Badewide grevskapet Wagrien mot betaling. Samtidig sikret hun seg hans støtte i kampen for sønnen som hertug etter faren.

Welferne hadde med dette mistet sin makt i et avgjørende historisk øyeblikk. Det skulle ikke bli noen enkel oppgave for Heinrich dengang unge sønn å ta over arven under slike omstendigheter. Heinrich der Stolze hadde en løve som symbol i sin fane. Mange hadde derfor kalt ham der Løwe. Hans sønn skulle få dette som sitt tilnavn.

Heinrich vokste opp i Regensburg med en ridderlig oppdragelse, der våpenbruk spilte en viktig rolle. Den gamle residensen til bayer hertugene var også det viktigste geistlige sentrum i sydøst Tyskland.

Etter farens død var det mange som støttet den unge Heinrichs fremtid som hertug. Moren Gertrud og mormoren den energiske keiserenken Richenza, overtok regjeringen for ham. Richenza brukte all sin makt i kampen for hans dynasti i Sachsen. I Syd-Tyskland ble onkelen Welf VI lederen for welfiske parti. Han gjorde krav på Bayern og grep til våpen da Konrad ikke godkjente dette kravet.

Albrecht der Bär så, etter fetterens død, muligheten for å gjeninnta sitt hertugdømme i Sachsen. Han ilte til et marked i Bremen på allehelgensdag den 1.november for å la seg hylle som hertug. Han ble imidlertid jaget av den avdøde hertugens tilhengere.

En rekke saksiske fyrster, under ledelse av erkebiskop Konrad von Magdburg, grev Friedrich von Sommerschenburg og grev Rudulf von Stade, gikk gikkk nå til angrep på Albrecht. Da de ikke bare tok Nordmarken, men også det askaniske stammelandet, måtte Albrecht igjen forlate Sachsen og søke tilflukt hos kongen i Syd-Tyskland.

1140 Kong Konrad ville på to riksdager i Worms og Frankfurt i januar slukke stridighetene i Sachsen, men sakser fyrstene vegret seg for å komme siden kongen ikke kunne love dem fri passasje.

Syd i riket endte kampene med vekslende resultat. Om sommeren slo Welf den nye hertugen av Bayern, Leopold den Babenberger, ved Valley borgen i Mangfalltal i syd Bayern. Konrad selv gikk imidlertid med støtte av sin bror , hertug Friederich i Schwaben, til angrep på og tok, den viktige welfiske borgen Weinsberg ved Heibronn i november. Welf ilte til, men måtte kapitulere. Da Konrad inntok borgen ga han kvinnene løfte om at de skulle få lov å forlate borgen, og kunne ta med seg det de kunne bære. Kvinnene hadde da begynt å bære ut mennene. Konrad ble overrasket av kvinnenes list, men ønsket ikke å tape ansikt ved å gå fra sitt ord.

Slaget var imidlertid en viktig seier for stauferne. Men welferne ga ikke opp kampen. Welf IV gikk til og med i kompaniskap med Roger II av Sizilia. Rogers ekspansive politikk i Middelhavsområdet hadde allerede under Lothar ført til en allianse mellom Lothar og den østromerske keiser Johannes II Komnenos. Denne alliansen ble nå intensivert. En av Konrads svigerinner, Berta , ble valgt ut som kone for den Bysantiske keisersønn Manuel. En forlovelse kom istand.

1141 Enkekeiserinne Richenzas og hertug Loepold av Bayern dør dette året. Dette baner veien for en ny situasjon. Leopolds bror Heinrich Jasomirgott overtar bare brorens områder i Østerriket.

I England må Stephan av Blois godta en avtale som sier at Henry I dattersønn Henry, sønn av Mathilde og grev Gotfred Plantagenet av Anjou, skal arve rike etter seg.

1142 Takket være den nye erkebiskopen i Mainz, Markolf, som hadde et godt forhold til hertugslektene, ble det arrangert et møte mellom begge leirene i striden denne våren. På en etterfølgende riksdag i Frankfurt i mai, der mange tyske fyrster deltok, ble den unge Heinrich der Løwe anerkjent som hertug av Sachsen- og ble sammen med sin mor prinsesse Gertrud tildelt ansvaret for hertugdømmet. Albrecht der Bär oppga sitt krav på hertugdømmet, mot å få sine rettigheter og besittelser i Sachsen tilbake. Et ekteskap mellom Gertrud og Heinrich Jasomirgott beseglet fredspakten mellom de to parter.

Gertrud styrer for sønnen i Sachsen, og begge deltar på et et møte med erkebiskop Adalbero i Bremen i september.

1143 På en riksdag i Goslari begynnelsen av året, ble innholdet i avtalen befestet. Heinrich der Løwe erklerer at han er beredt til å overta som hertugdømmet Bayerns beskytter. Konrad gir derfor hertugdømmet til hans stefar. Welf VI holder fast ved sine rettigheter i Bayern, men kan ikke sette seg mot et samstemt rike. Prinsesse Gertrud overlater regjeringsmakten i Sachsen til Heinrich der Løwe.

Den 18.april, på sin 28. bursdag dør Gertrud under en for tidlig fødsel på reisen i Bayern.

Heinrichs første selvstedige oppgave blir å ta fatt på urolighetene i Nordalbingen og stridighetene mellom grevene og med slaverne. Han får is stand et forlik mellom grevene i det tysk-slaviske grenseområdet. I forliket inngår at Adolf II, mot en større sum, får sitt tidligere grevskap og Wagrien blir gjenforent under en hersker. Heinrich von Badewide får i erstatning grevskapet Ratzeburg der bare de sydvestre deler skulle være under hertugens strengeste overhøyhet.

Adolf fikk etter det i stand en folkeforflytning. Da han lovet kristne land i de nye områdene gjennom et opprop som gikk til alle landskap i riket, til Flandern, Holland, Friesland og Westfalen, brøt store mengder med mennesker fra forskjellige stammer opp, tok sine familier og eiendeler med om kom til greve for å ta Wagrien i besittelse slik de var blitt lovet.

Innvandrerne fikk hele området mellom Plöner sjøen og Traves nedre løp.

Adolf satte i gang bygging av kirker og gjenopprettet også den byen Lübeck i nærheten, men litt lenger opp i elven enn der den gamle hadde ligget.

1144 Grev Rudolf II von Stade i Dithmarschen styrte grevskapet sitt med hard hånd, og den 15. mars ble han stormet av sine egne bønder og drept. Han etterlot seg ingen arvinger og det ble et akutt problem med å finne en ny beskytter for det utsatte området. Den nærmeste arvingen var en bror som var blitt geistlig. Denne broren Hartwig overdro alle sine eiendommer og arveretter til kirken ved erkebiskop Adalbero. Heinrich mislikte denne overdragelsen og ordnet det slik at han selv overtok grevskapet og ansvaret som fulgte med det.

I Sydtyskland døde Heinrichs grandonkel Siegfried von Boyneburg, som var den siste mannlige slekt på Northeimer slekten, den 27. april. Heinrich prioriterte imidlertid områdene i Sachsen og kastet seg derfor ikke inn i kampen om arverettighetene til et enormt område som strakk seg fra midtdelene av Leine og Oberweser til Raum von Eschwege, og alle grevrettigheter i Northeim.

På julaften holdt Konrad en fyrstedag i Magdeburg der både hertugen og Hartwig deltok. Her ble det fastslått at avtalen med Bremerkirken var gyldig, men hertugen ville ikke føye seg i dette spørsmålet og gi opp sine besittelser. Saken ble utsatt til et senere møte.

Stridighetene i tyskland kom i skyggen av hendelsene utenlands.

Zengis Kahn hadde tatt største delen av grevskapet Odessa og korsfarerhovedstaden her. Tapet av det østlige bolverket satte de andre korsfarerstatene i en bedrøvelig situasjon. De ba nå om støtte fra alle kristne stater.

1145 På Kongens hoffdag i Sachsen i Corvey i august, ble saken tatt opp på ny. Av frykt for angrep fra hertugen var erkebiskopen selv ikke til stede. På Heinrichs fornyede klage, satte kongen ned en rett bestående av Albrecht der Bär og andre saksiske fyrster som skulle få saken avgjort umiddelbart etter i Ramelsloh ved Lüneburg.

I Ramelsloh innfant begge parter seg. Hertugen hadde neppe noen gode argumenter og fikk derfor satt i gang store tumulter som endte med at hertugens folk tok både erkebiskopen og prost Hartwig til fange. Erkebiskopen ble ført til Lüneburg. Etter å ha avgitt løfter ble han sluppet fri.

Albrecht der Bär betalte en betydelig løsesum for Hartwig.

Disse handlingene viste at den unge Heinrich ikke gikk av veien for å bruke vold selv når loven sto i veien for hans vilje.

Overtagelsen av Stadernes rettigheter og besittelser ga ham en betydelig maktvekst.

Stade var den viktigste handelsbyen ved Elbe. Hendelsen ga han også en betydelig makt over erkebispesetet. Den gamle spenningen mellom hertugen og kirken ble opprettholdt.

På julaften offentligjør Louis VII av Frankrike sin beslutning om å delta med en større hær i de hellige land.

1146

Erik Lam dør i kloster.

Tronstridigheter om den danske tronarven. Tre kandidater var innblandet Svend Grathe, Knud Mogenssøn og Valdemar Knudsøn

Det oppstår en strid mellom kong Konrad og Heinrich der Stoltze om hvilke retter hertugen skal ha i forhold til kirkelige saker i sitt eget område og hvilken innflytelse de forskjellige skulle ha på valg til kirkelige posisjoner. Denne striden ble først avgjort ved et kompromiss fem år senere.

I Frankrike utvider leidangen seg til å bli et altomfattende korstog. Bevegelsen sprer seg til Tyskland. Abbed Bernhard von Clairvaux kommer i eget ærend for å få ovetalt kong Konrad om å delta, og etter en voldsom preken på julaften griper kongen korset. En mengde fyrster følger hans eksempel. Blant disse finner vi nevøen Friederich III von Schwaben, Heinrich Jasomirgott von Bayern. Welf VI hadde grepet til korset like før. Også Roger II hadde i lengre tid forberedt seg på toget.

1147

Før Konrad kunne dra ut på korstoget måtte han sikre forholdene i hjemlandet. Han benyttet den store riksdagen i Frankfurt i mars til dette. Her kunngjorde han fri bevegelse for alle som skulle delta i korstoget. For å sikre sin egen slekt som etterfølgere på tronen lot han sin 10 år gamle sønn Heinrich bli valgt til konge.

I løpet av riksdagen ba Heinrich der Løwe kongen for første gang om å få igjen sitt hertugdømme i Bayern. Kongen ba ham imidlertid om å komme tilbake med saken etter korstoget.

Riksdagen stemte for et korstog mot slaverne før de skulle ta fatt på det store korstoget. Kongen ga seg straks på vei mot Regensburg for å arrangere toget som skulle starte med en samling i Magdeburg den 29. juni.

Også i Danmark fikk anmodningene om et korsttog mot venderne en sterkt gjenglang. Selv om det var stridigheter mellom prins Svend og hans fetter Knut om tronerettighetene inngikk de nå fred med hverandre og stilte begge med en stor flåte mot slaverne.

Venderne merket forberedelsene. Fyrst Niklot fikk bygget ut borgen Dobin i nordenden av Schweriner sjøen til en fluktborg for innbyggerne i området. Med henvisning til en tidligere inngått vennskapspakt ba han grev Adolf om å være mellommann med tyskerne.

Grev Adolf hadde imidlertid støttet korsttogstanken og kunne ikke forsikre ham noen nøytralitet. Han ba derimot Niklot om selv og avstå fra krigshandlinger, og advarte slaverne mot å vurdere angrep.

Niklot svarte med å prøve å komme korsfarerne i forkjøpet. Med en stor flåte seilte han i de siste dagene på juni i munningen på Trave. Han sendte imidlertid bud til Segeberg for å holde avtalen med grev Adolf om å varsle i god tid. Da greven ikke var til stede klarte man ikke å få til tilstrekkelige foranstaltninger. Den 26. juni, etter flere dagers feiring av apostlene Johannes og Paulus, tok Niklots tropper innbyggerne i Lübeck på sengen. Alle skip som lå nede på havnen gikk opp i flammer og over 300 mann falt i kampene. Bare borgen klarte å holde stand. Samtidig gikk Niklots tropper løs på landsbygdene og ødela en stor del av gårdene til nybyggerne. Bare borge Segeberg og enkelte andre større steder klarte å holde stillingen. Først da greven fikk moblisert tropper til motangrep trakk Niklots flåte seg tilbake med mange fanger og et rikt bytte.

Korsfarerne hadde i mellomtiden samlet seg ved Elbe. De delte seg i to hærer. Den største ble ledet av Albrecht der Bär og Konrad von Meissen. I denne hæren befant også Anselm von Hageberg seg. Fra Magdburg dro de ikke mot det hedenske Liutizen rett på østsiden av Elben, som ventet. I stedet dro de mot Vorpommern. Dette angrepet viste at korstogsidéen var en underordnet grunn for fyrstene. Albrecht der Bär så her en mulighet for å ta tilbake de områder han var lovet av keiser Lothar. Anselm von Havelberg ville utvide sitt bispedømme mot nord. De beleiret Demmin og stoppet ved Stettin hvor biskop Adalbert grep inn og stanset et angrep på byen. Etter forhandlinger med fyrst Ratibor av Stettin om den videre kristningen av landet løste hæren seg opp.

De politiske hensikters overskygging av korstogsidéen viste seg også hos den andre hæren, som var under ledelse av Heinrich der Løwe, Konrad von Zähringen og erkebiskop Adalbero av Bremen, da de gikk til angrep på obotritterne. Før Dobin slo de seg sammen med de danske korsfarerne som hadde lagt til med en flåte i nærheten av Wismar. Ved kamper før samlingen, hadde danskene store tap. Ranerne fra Rügen som kom obotritterne til hjelp angrep flåten og ødela mange skip. De tyske stormennene var nå fortvilet over at korstogene så langt hadde skladet dem mer enn de hadde gavnet dem. De satte alle krefter inn i et motangrep. Etter at obotritterne var presset til å ta troen, oppga de beleiringen av Dobin.

Skaden var stor og det gode forholdet mellom slaverne og sakserne, som Adolf og Niklat hadde fått i stand, var ødelagt.

Også korstoget mot de hellige land var mislykket. Korsfarerne som kom til Konstantinopel i september møtte på sterke kamper mot tyrkerne på sin videre marsj gjennom Lilleasia. Store deler av hæren ble utradert og restene slo seg sammen med frankerne.

De mislykkede korstogene førte til nye spenninger mellom de gamle fiender rundt middelhavet. Roger II benyttet anledningen til et nytt angrep på Bysantriket og besatt Korfu. herfra dro han på plyndringstokter innover i Hellas. Siden keiser Manuel var opptatt på sin nordfront møtte han liten motstand.

1148

Først på våren dette året lyktes det Konrad å nå frem til det hellige land. Han var da meget syk. I Jerusalem møtte han på Louis VII. Han hadde også hatt store tap i Lilleasia, og en gjenerobring av Odessa var derfor utenkelig.

Roger II skjønner at han er i ferd med å skaffe seg overmektige fiender. Når Welf VI på tilbakereisen fra Palestina har et opphold på Sizilia, benytter Roger anledningen til å gjenoppta forbindelsen. Samtidig ønsker han å ta opp forbindelsen med Heinrich der Løwe, Konrad von Zähringen og Friederich von Schwaben. Han bud blir imidlertid tatt til fange i Italia.

Denne sommeren gjør hertug Heinrich der Løwe et nytt angrep nord for Elben. Sammen med Albrecht der Bär, greven av Holstein og Ratzeburg og tallrike riddere fra Holstein foretok han en ekspedisjon mot Dithmarschen for å hevne Rudolf von Stade. Også erkebiskop Adalbero og prost Hartwig av Bremen måtte slutte seg til dette toget.

De selvstendige dietmarskerne ble i ett slag tvunget til å gi seg. Hertugen overdro forvaltningen av landet til en grev Reinold og påla dietmarskerne en skatt. Dermed hadde han også lagt disse deler av arven fra Staderne under seg.

Omtrent samtidig ble Holstein trukket inn i de danske tronstridighetene. Etter venderkorstogene hadde striden mellom Svend og Knud blusset opp. Begge prøvde å vinne Adolf over på sin side. Dette lykkes Knud som dermed bellønnet ham med besettelser i Slesvig. Svend svarte med et plyndringstog til Wagrien. Etheler, en av sine egne betrodde dietmarsker bidro til dette toget og lykkes i å vinne en del av adelen i Holstein for deres side. Oldenburg ble satt i brann og hele kysten herjet. Atter ble nybyggerne ved foten av Segeberg offer for hærverket.

Schauenburgerne sto ikke sterkere i det nye grevskapet sitt enn at Adolf måtte flykte å søke tilflukt hos hertugen for en tid. Heinrichs autoritet derimot var så stor at hans befaling om å holde fred var nok til at han kunne sikre greven grevskapet uten å gripe militært inn.

Greven fikk nå beskjed om å sikre sin egen stilling i grevskapet. Han gikk straks i gang med et angrep mot Svend og Etheler. Kampene holdt på en lengre stund i områdene mellom Slesvig og Rendsburg. De endte da Etheler falt i et fekteoppgjør.

25. august dør erkebiskop Adalbero av Bremen. Domkapitelet hadde utsett abbed Wibald av Corvey som hans arvtager. Den ærgjerrige prost Hartwig så imidlertid sjansen og lyktes i å vinne valget. Hartwig hadde som mål å gjennopprette erkebispesetets stilling fra det 11. århundre og igjen legge kirkene i Skandinavia under Bremen. Videre ønsket han å gjenopprette bispedømmene i Vendland og legge de under Bremerbispen.

I september var kong Konrad blitt såpass frisk igjen at han kunne forlate Jerusalem og sette kursen mot Konstantinopel og keiser Manuel. Under sitt besøk inngikk de to keiserne en avtale på Saloniki i oktober, om sammen å ta opp kampen mot normannerne. Konrad skulle gjenoppta kampen mot Roger i Italia, med økonomisk og militær støtte fra Manuel.

Avtalen var at den bysantiske keiser til gjengjeld skulle få deler av normannerriket. I disse delene inngikk Venezia og Pisa. Pakten ble befestet med et ekteskap mellom Heinrich Jasomirgott, som fulgte Konrad, og Manuels niese Theodora. En forlovelse mellom Konrads sønn Heinrich og en bysantisk prinsesse ble også inngått.

1149

Tidlig på året setter kong Konrad kursen videre hjemover mot Tyskland.

Den nye erkebiskopen dro denne våren til paven i Roma. Her forsøkte han å vinne paven for sine idéer. Han møtte imidlertid liten forståelse. Kirken var ikke villig til å gi Bremen tilbake Skandinavia og gjøre Hartwig til primat for Norden. I spørsmålet om de tre misjonsbispedømmene i Vendland holdt de det for klokt å rådspørre hertug Heinrich. Kardinal Guido, som kjente områdene, fikk i oppdrag og kontakte hertugen. Et møte ble holdt hos kongen samme sommer.

Hartwig gikk på egenhånd i gang med å besette de tomme bispesetene. I september ble biskopene for Oldenburg og Meklenburg viet. Biskopen var uten tvil berettiget til å gjøre dette, siden bispestolene hadde stått tomme overlengre tid. Han var imidlertid ikke i stand til å gi bispedømmene den nødvendige verdiskaping og aktivitet som er avgjørende for om samfunnet skal overleve. Slik sett var det en grov diplomatisk uklokhet, når Hartwig tok dette skrittet, uten å samarbeide med hertugen. Denne egenmektige besettelsen av bispedømmene ga ny ild til konflikten mellom erkebiskop og hertug i Sachsen. Hertugen skjønte hvilken fare det lå i at det ble opprettet nye geistlige herskapsseter i nordøst som bare lå under Bremer kirken.

Han gjorde krav på å få sette inn biskoper selv og lot dessuten den nye biskopen i Oldenburg om å betale skatt til grev Adolf. Han erklærte deretter at biskopene i hans landområder sto rettslig under ham. Han kunne således heller ikke overlate bispeinnsettelser til andre.

Roger den annen lykkes i å få Louis VII med seg i sitt forbund når de har et møte i Kalibia på Louis tilbaketog fra Jerusalem. Roger har også lykkes i å inngå et forbund med kong Geza II av Ungarn. Louis tok opp forhandlinger med Paven om å avsette Konrad. Lenge så det ut til at en ny storkrig i middelhavsområdet skulle bli det eneste resultatet av det frelse-korstog de høye herrer hadde gjennomført.

Paven vegret seg imidlertid og en slik konflikt ble derfor unngått.

Konrad von Zähringen var den eneste sydtyske fyrsten som hadde deltatt i Venderkorstogene. Dette hadde styrket hans bånd til Sachserhertugen Heinrich der Løwe, og Heinrich giftet seg med hans datter Clementia. I medgift brakte hun med seg borgen og herrskapet Badenweiler med over femhundre gårder og hundre større bygninger.

Kongen holdt dette året to større samlinger for fyrstene i riket, men Heinrich tok ikke del i noen av dem.

Mens kongen var utenlands hadde konfliktene i sydtyskland igjen blusset opp, og Welf VI forberedte et angrep i Schwaben.

1150

Den 1. februar går Welf til angrep på den staufiske festningen Flochberg ved Nördlingen. Han led imidlertid et kraftig nederlag mot den unge kong Heinrich, og unngikk bare med nød å havne i fangenskap selv. Kongens tilhengere benyttet anledningen og fikk Konrad von Zähringen og Friederich av Schwaben til å megle. De fikk Welf til å sverge kongen troskap og love fred. Deretter slapp Konrad III fangene fri.

Det bayerse spørsmål var nå igjen det største problem i Tyskland. Heinrich der Løwe så på seg som den rettmessige hertug også her og ga det til uttrykk ved å bruke tittelen hertug av Bayern og Sachsen på alle brev og dokumenter fra 1150 av.

Konrad valgte å følge rettspraksis i dette spørsmålet og satte det opp på dagsorden til en riksdag i Würzburg i Juli. Da der Løwe var forhindret fra å møte her ble det berammet et nytt møte over nyttår.

Heinrich rustet i mellomtiden kraftig opp. På slutten av året dro han med alt mannskapet fra Lüneburg mot syd for å ta opp kampen om Bayern. Regjeringen av Sachsen overlot han til Clementia med støtte fra grev adolf von helstein. Han støttet også obotritter fyrsten Niklot med en stor hær i hans kamp mot Kessinerne og Ziripanerne i østmecklenburg for å sikre fred i Sachsen.

1151

Den 13. januar ble det avholdt en hoffdag i Ulm. Heinrich tok imidlertid ikke innkallingen til følge. Der ble det heller ingen alvorlig kamp. Enkelte fyrster som støttet Heinrich, oppnåde en enighet om at man skulle tilby hertugen en ny riksdag i Regensburg. Heinrich møtte imidlertid verken i Regensburg eller på et senere møte i Würzburg i september.

Siden en fredlig løsning skar seg, besluttet kongen å dra mot Sachsen for å treffe mitt i hertugens maktsentrum. Siden Heinrich gjennom sitt harde regime hadde skaffet seg mange fiender så seiersmulighetene for et slikt felttog lovende ut.

I november møttes således en mengde fyrster, med Albrecht der Bär i spissen, hos kongen i Altenburg. Her forberedte de felttoget, og i desember kom hæren til Goslar og rykket videre frem mot Braunschweig. For å hindre hertugen i å komme nordover ble grensen mot Schwaben satt under streng bevoktning.

Heinrich, hadde imidlertid fått høre om kongens plan og klarte å lure ham.

Han lot som om han skulle feire jul med sine tilhengere i Schwaben. Sammen med flere tilhengere lurte han seg i forkledning i et dristig ilritt til Braunchweig og klarte å mobilisere motstand mot kongen. Konrads plan om å ta Braunschweg i et slag var mislykket og han dro derfor tilbake til Sydtyskland.

I Sachsen fortsatte kampene mellom Heinrich der Løwe og albrecht der Bär. Den gamle motsetningen mellom dem fikk ny næring. På det andre korstoget døde grev Berhard von Plötzkau. Han var uten arvinger og til hans områder på østranden av Harze meldte både hertugen og markgreven sin interesse.

I Danmark var tronstridighetene mellom Svend og Knud i full gang. Svend hadde nå lykkes i å ta makten og Knud hadde måttet flykte fra landet. I Sachsen hadde han søkt han hjelp først hos hertug Heinrich der Løwe og så hos erkebiskop Hartwig von Bremen. Hans gjentatte forsøk på å ta Jylland hadde slått feil. Etter at han nå var slått av Svend og hans forbundsfelle Valdemar, sønnen til Knud Lavard, bega han seg på ny til Heinrich der Løwes hoff. Svend på sin side, tok kontakt med Hartwig av Bremen og askanerne under ledelse av Albrecht der Bär.

Både Svend og Knud tok også kontakt med kong Konrad, siden han var påtenkt som keiser.

Konrad var imidlertid ute av stand til å finne en løsning i tronstriden eller å gjøre en keiserlig lenshøyhet over Danmark, slik Lothar III hadde hatt, gjeldende.

1152

Om natten mellom den 29. og 30. januar ble Hermann den annen og hans kone Liutgard von Stade, drept av noen av sine egne ansatte. Hun hadde tidligere vært gift med danskekongen Erik Lamm. I ekteskapet med Hermann hadde hun bare to mindre døtre. Hermanns bror Heinrich von Assel var død noen år før. Spørsmålene om etterfølger til disse enorme herskapsformuene hadde stor betydning for maktforholdene i Sachsen. I tillegg til de to døtrene og Heinrichs von Assels sannsynlige sønn Otto, gjorde både Heinrich der Løwe og Albrecht der Bär krav på arven.

I denne urolige tiden ble alle utenrikspolitiske saker nedprioritert. Feltoget mot Roger den annen som kong Konrad hadde avtalt med Manuel, uteble. I Roma regjerte paven under stadig større problemer. Siden 1143 hadde borgeren i byen valgt sitt eget senat, etter et kupp mot pavestaten. Som sine forgjengere hadde Eugen III bare forbigående makten i byen. Han ba derfor Konrad om hjelp og satte ham keiserkronen i utsikt. Konrad planla dette felttoget til høsten 1152. Konrad var imidlertid blitt stadig dårligere siden korstogene til Jerusalem og den 15. februar døde han i Bamberg. Hans eldste sønn Heinrich hadde dødd to år før, og hans andre sønn Friederich var bare en gutt på seks år. På sitt dødsleie ga han derfor sin nevø, hertug Friederich von Schwaben rikssignning som sin etterfølger og foresatt for sin unge sønn. Dette var imidlertid ingen rettskraftig akt.

Kong Konrad hadde satset alt på å opprettholde en konsekvent territorialpolitikk. Han ville styrke staufernes stilling i både Schwaben og Franken. Etter hans død befant imidlertid riket seg i en dårlig forfatning. Innenriks bar det preg av tvister og feider. Utenriks hadde Tyskland mistet sin førende rolle. I en lang rekke av tyske konger siden Otto den store, var Konrad den første som ikke hadde blitt tillagt keiserdømmet. Han hadde allikevel tilføyd keisertittelen i sin diplomatiske korrespondanse for å markere gjevnbyrdighet med de bysantiske herskere.

Samtiden så svart på Konrads regjeringstid. Hans egen halvbror, biskop Otto von Freising, spådde at dommedag var nær.

Straks etter Konrads død innkalte hertug Friederich først til et møte med sin fetter, Heinrich der Løwe. Fetteren var også kandidat til kongetittelen og han har uten tvil gitt strenge betingelser for å gi Friederich sin støtte. Han hadde deretter et møte med Welf VI og fikk også denne på sin side. Ved et fyrstemøte i Frankfurt den 4. mars ble Friederich tatt til konge av et betydelig antall fyrster. Fem dager senere ble han kronet av erkebiskop Arnold von Köln.

Kongen sendte straks etter et brev til pave Eugen sitt regjeringsprogram der han stadfestet at han skulle beskytte hele det romerske riket med den verdighet han hadde mottatt av Gud.

Italienerne ga ham straks tilnavnet Barbarossa på grunn av hans rødblonde skjegg.

Han gikk straks i gang med å fornye riket. Hans første trekk var å ta en ridetur gjennom riket for å la seg hylle og sette motsetninger tilside. Han fikk både Heinrich der Løwe og Welf VI til å følge seg på denne turen. Under et opphold i Palasset i Goslar i mai overdro han store områder til sakserhertugen.

Straks etter holdt kongen sin første store riksdag i Merseburg. Her skulle han få stridighetene i Sachsen og Danmark under kontroll. Hans bestrebelser på å finne en løsning mellom Heinrich der Løwe og Albrecht der Bâr i spørsmålet om arven etter Plötzkauer og Winzenburger var imidlertid fåfengt. Heller ikke i striden om rettighetene til å innsette presteskap i nordelbingen fant han noen løsning. Erkebiskop Hartwig som tok del i riksdagen forlangte at Vizelin, som hadde fått bispesete i Ordalbingen av hertugen, skulle måtte gi det tilbake, siden hertugens investitur ikke kunne godkjennes. Kongen ville imidlertid ikke trekke dette tilbake, da dette ville gitt ham hertugen som en evig fiende.

Kongen lykes imidlertid i å få slutt på de danske tronstridighetene. Begge de stridende parter var til stede på riksdagen. Svend i følge med erkebiskopen, Knud i følge med hertugen. Knud, som ikke hadde kunnet dra tilbake til Danmark, måtte gi fra seg tronen og overrekke rikssverdet til kongen. Svend fikk symbolene som Danmarks hersker mot å love de tyske herrer tjeneste som deres vasall. Han fikk en krone på hodet og etter en seremonimars fikk han tilbake rikssverdet. Knud fikk til gjengjeld Sjælland. Prins Valdemar, som også deltok ved riksdagen fikk Slesvig. Hertugene stemte for denne ordningen og regnet kanskje med at den ville kunne gi dem samme selvstendige rett i sine områder som Svend fikk i Danmark.

I oktober holdt Friederich sin andre store riksdag. Denne ble holdt i Würzburg og her lykkes kongen i å få til en løsning i striden mellom Heinrich der Løwe og Albrecht der Bär om arven etter de to utdødde sakserdynastiene. Heinrich der Løwe ble tildelt arven etter Winzenburgerne, og Albrecht der Bär ble tildelt retten til Plötzkauernes besittelser og eiendommer. Med dette kunne askanerne utvide sine områder i østranden betydelig, samtidig fikk welferne tilbake betydelige deler av der opprinnelige Northeim.

Heinrich vant også nye maktkomplekser i Sydsachsen. I området mellom Oberweser og Leine innehadde han nesten alle grevrettigheter og en rekke Kirkevogderier. I tillegg styrte han over en rekke livegne. På riksdagen i Würzburg fikk welferne også de riksretter de hadde hatt i Italia.

På riksdagen i Würzburg skulle også den årelange striden om hertugdømmet Bayern avgjøres.

Heinrich der Løwe hadde begynt å bruke betegnelsen hertug av Bayern og Sachsen i sine dokumenter. Heinrich Jasomirgott var påmeldt til riksdagen, men møte ikke. Dermed begynte en ny retighetsforhandling om Bayern som skulle vare i flere år. Babenbergerne brukte de muligheter som middelalderens rettssystem hadde for å utsette saken.

En delegasjon fra pave Eugen III var i Konstanz i mars for å forberede kongens felttog til Roma. Etter lengre forhandlinger ble man enige om en bilateral avtale mellom kongen og pavestaten som skulle regulere forholdet mellom dem på lang sikt. Kongen forpliktet seg til ikke å føre strid mot normannerne eller romerne, han skulle følge pavens religiøse påbud og rette seg etter den apostoliske domsstols regler. På den andre siden skulle paven krone ham som keiser når han kom til Roma. Begge forpliktet seg til ikke å gi den bysantiske keiser territoriale rettigheter i Italia.

Kongen innkalte til en ny termin i riksdagen. Denne ble holdt etter to innkallinger i Worms ved pinse. Hverken bayerhertugen Jasomirgott eller heinrich der Løwe var til stede. Hertugen erklærte til og med at han ikke var lovlig innkalt.

Ved gjentagelsen av denne terminen i Speyer i desember, bestred Babenbergerne på ny innkallingens lovlydighet.

Samtidig hadde pave Eugen III dødd i juli. Han blir etterfulgt av Anastasius IV.

Berhard von Clairvaux dør også denne sommeren.

I Danmark klarte ikke bestemmelsene fra riksdagsvedtaket i Merseburg å skape den forventede orden. Svend hadde store problemer med å fylle rollen som konge. Allerede denne sommeren måtte han be om hjelp fra Heinrich der Løwe mot slaviske plyndrere langs de danske kyster. Han tilbød hertugen 1500 pund i sølv for å få militær hjelp. Hertugen var imidlertid for opptatt med å kunne hjelpe ham. Mot vinteren gikk Svend allikevel i gang med et større felttog mot Sverige.

1154

Kongen, som var avhengig av Heinrich der Løwes hjelp ved det planlagte felttoget til Roma, gjorde det da klart at Riksdagen som skulle holdes i juni i Goslar ville ta spørsmålet opp for siste gang. Heller ikke denne gangen tok Jasomirgott innkallingen til følge. Derfor gikk det store flertall mot ham og ga rettighetene til Heinrich der Løwe.

Striden hadde imidlertid også utenrikspolitsiske problemer som kongen senere måtte løse, siden Heinrich von Jasomirgott var forlovet med en bysantisk prinsesse.

Riksdagen i Goslar tok en anen viktig beslutning. Den lanvarige striden om hertugens rett til å styre over kirken og innsette biskoper i sine områder. Riksdagen ga et privilegium til welferne og tilkjente Heinrich der Løwe og hans etterkommere retten til å å innsette biskoper i bispesetene Oldenburg, Mecklenburg og Ratzeburg. Disse skulle også være underlagt hertugen i de tilfeller de ble direkte oppnevnt av kongen. Også i det tilfelle at hertugen opprettet nye bispedømmer nord for Elben, skulle han ha de samme rettigheter. Kongen slo imidlertid fast at dette var en kongelig rett som hertugen bare utførte på vegne av kongen.

Ved riksdagen i Goslar ble striden mellom stauferne og welferne lagt på is for flere år fremover. Den ga grunnlag for kongens store utenrikspoltiske aktivitet og potensiale. Erkebiskop Wichmann von Magdeburg henviste Heinrich til Evermod som leder for en misjonskirke i områdene nord for Elben. Grev Heinrich von Razeburg overlot en øy i Ratzeburgsjøen ved borgen til Biskopen og hans domherrer, og fikk startet byggingen av et Gudshus. Bispedømmet fikk over 300 gårder av hertugen, og det ble inngått en avtale der kirken og staten skulle dele skatten i bispedømmet.

Normannerkongen Roger II på Scizilia dør. Med ham er alle de som spilte en stor rolle i den tyske utenrikspolitikken under kong Konrad døde, og en ny tidsepoke i europeisk historie kan begynne.

I oktober drar Friederich fra Augsburg med sitt første tog over Brenner til Italia.

Da de saksiske ridderne og hertug Heirichs folk utgjorde den sterkeste kontingenten i den forholdsvis lille hæren, var det det tydligste uttrykk for den nye staufisk-welfiske samhørigheten.

Ved hertugens fraværende var hertuginnen Clementia overlatt styringen av Sachsen.

Så snart hertugen var i Italia gjennomførte han tiltak for å styrke sin makt. Ved en feltleir i nærheten av Verona hadde han et møte med markgreven Bonifaz og hans kone Fulco von Este, som var enke etter Azzos von Este. Her ble de enige om besittelsene til huset Este, som Welf den IV engang hadde mistet. Hertugen fikk alle rettigheter for seg og sine etterkommmere mot en betaling på 400 sølvmark.

Italia hadde i løpet av de årene tyske interesser hadde vært fraværende vendt seg mot andre land, og de tyske handelsprivilegiene hadde falt. Den store kontakten med orienten og andre deler av verden hadde imidlertid ført til en enorm merkantil oppblomstring som de italienske byene hadde tjent på. Mektige bystater hadde blitt dannet flere steder. Den mest betydningsfulle var Mailand, allerede i Heinrich IV tid sentrum for det antikeiserlige parti i Lombardia. En konfrontasjon med disse mektige krefter kunne Friederich ikke tenke på i første omgang. Keiserkronen var det viktigste målet med dette felttoget.

Først i desember holdt han en riksdag i Poebene ved Piacenza i Roncaglia. For det meste var dette et hærskue. Friederich mottok en hyldning fra de hengivende byene og fikk fornyet en lensavtale som allerede Lothar den III hadde fått i stand. Denne forbø vasallene og avhende sine len uten sine herrers samtykke. Riksdagen tvang også Mailand til fred med den tyske støttepilaren i Norditalia Pavia.

Den mektige byen overholdt riktignok ikke denne riksakten, uten at Barbarossa var i stand til å forfølge det.

Riksdagen i Roncaglia hadde også viktige følger for Heinrich der Løwe. Erkebiskop Hartwig av Bremen og biskop Ulrich von Halberstadt, en annen av hertugens motstandere, ble fradømt sine regalier siden de uten grunn hadde uteblitt fra sine lensplikter om å delta i Italiatoget.

Hartwig hadde i mellomtiden benyttet hertugens fravær til å arbeide mot ham i Sachsen. Han tok borgene Stade, Bremervörde, Freiburg og Harburg i sin makt og holdt et møte med andre saksiske motstandere av hertugen i Böhmerskogen.

En krigersk plan som erkebiskopen lanserte mot hertugen så man imidlertid an. Heinrich tilhengere kunne således hindre Hartwig i å gjennomføre sine sabotasjehandlinger en lenge tid. Avgjørelsen på riksdagen hadde viktige følger for dette arbeidet.

Nå døde også den nye paven som allerede hadde fått et godt ry. Nå valgte kardinalene for første gang en engelskmann til å sitte i Petersstolen. Nikolaus Breakspear, som trådte inn i den kuriale politikk gjennom en legasjonsreise til Skandinavia, ble foretrukket som Hadrian IV. med sin kansler Roland som var den mest kjente kirkerettslærer på den tid ble han en styrke for pavestatens forfektelser som kirkelig leder i utlandet. I Roma var imidlertid hans stilling vanskelig. Romerne hadde hatt en annen kandidat til paveembede. Også i Rogers II arvtager Wilhelm I fikk han en fiende, da han nektet å anerkjenne ham som konge.

Også biskop Vizelin i Oldenburg døde i desember, etter lengre tids sykdom. Hertuginne Clementia hadde utpekt Gerold som etterfølger. Han stammet fra Schwaben og var kappelan ved hertugens hoff. Erkebiskop Hartwig nektet imidlertid å vie ham som biskop siden han ikke godkjente arveformen.

I Danmark er Svends felttog mot Sverige mislykket, og hans allerede upopulære regime mister all støtte. Hans rivaler Knud og Valdemar går i forbund mot ham, og den innflytelsesrike erkebiskopen i Lund slutter seg også til hans motstandere. Svend flykter til sin svigerfar markgreve Konrad von Meissen.

I England dør Stephan de Blois dør og Henry II overtar kongemakten. Fra sine foreldre har hann med seg de franske landsdelene Maine, Anjou og Normandi og gjennom ekteskap med Eleonore av Aquitania har han i tillegg fått lenene Gascogne, Guienne og Poitou. Da han ble Englands konge ble han således en av Europas mektigste fyrster, og fikk gjenreist en kongemakt som var i ferd med å gå i stykker. Henry er kjent som en stor lovgiver og for å ha etablert et rettsvesen til å håndheve dem. Han erobret de nordlige bystater i Irland og la grunnlaget for det engelske herredømmet i Irland.

På hertugens ønske begav Gerold seg til Italia for å følge hertugen mot Tortona og Roma.

På sin mars videre gikk Friederich mot byen Tortona, som var i forbund med Mailand, og som igjen hadde truet det kongetroe Pavia. Under beleiringen ga Heinrich der Løwe god hjelp. etter bare kort tid klart han og hans riddere å besette underbyen. Der sterkt befestede overbyen kunne utholde alle angrep, også de utført av moderne slynger, katapulter og andre krigsmaskiner. Først etter en beleiring på ni uker måtte de gi seg den 18. april da vannforsyningen tok slutt. Hele Tortona ble så plyndret og ødelagt.

Kongen feiret seieren i Pavia noen få dager senere og kunne der smykke seg med den Langobardiske krone.

Paven trengte raskt å styrke sin forbindelse med den tyske kongen. Allerede i januar hadde han bekreftet og fornyet Konstanzer avtalen.

I juni traff de hverandre i Sutri nord for Roma. Paven forlangte der en slags Marschalltjeneste av kongen. Kongen ga da pavens hest et rapp samtidig som han holdt den ene stigbøylen. Deretter slapp han den plutselig for å illustrere hvilken avhengighet pavedømmet hadde av keiserdømmet. Først etter en lengre forhandling og råd med sine fyrster erklærte kongen seg beredt til å yte en viss økonomisk hjelp. Under forhandlingene hadde hertugen også bedt om at Gerold ble viet til biskop av Oldenburg. Paven vegret seg imidlertid for å gå inn i striden om Bremerkirkens rettigheter.

På deres felles videre reise møtte de på en stilling med romere, som utfordret dem med store ord. De forlangte keiserkronen tilbake til det romerske folk, eller en sum på 5000 pund sølv. Kongen så på dette forlangende som et overgrep. Han svarte at sannheten er til gjengjeld at makten og verdigheten til romerriket har gått over til tyskerne. Svaret betydde imidlertid at kroningen bare kunne skje under befolkningen i Romas store motstand. Under beskyttelse av den den tyske hær, som hadde besatt Peterskirkens omegn, kunne paven i nærvær av de tyske fyrster, blant dem Heinrich der Løwe, krone Friederich til keiser på en stilfull måte den 18.juni. Nyheten om kroningen førte imidlertid til store opptøyer. Det syntes farlig for både paven og den vesle tyske hæren da store folkemengder dro seg mot Peterskirken. Da var det at Heinrich der Løwe med sine riddere lyktes i å komme romerne i ryggen, og i et blodig angrep som varte langt på natt klarte å slå romerne.

Paven belønnet hertugen for denne dåden med en uvanlig nådebevisning. På dagen( dagen etter keiserkroningen) viet han Gerold til biskop i Oldenburg.

Med keiserkroningen hadde Friederich nådd målet med Italia felttoget. I følge Konstanzer traktaten hadde han igjen å gå mot normannerne. Anledningen hadde vært god, siden Wilhelm nå hadde fått store problemer med sine baroner i Apulien. Den tyske hæren var imidlertid for liten for en lengre krigsreise, og de velstående fyrstene ønsket å komme hjem til sine eiendommer. Også Heinrich der Løwe ønsket uten tvil å vende hjem etter et årsfravær fra stridighetene i Sachsen. Hartwig von Bremen hadde laget mange problemer i mellomtiden. med tungt hjerte besluttet keiseren og vende hjem ved høysommer. Tilbaketoget gjennom Norditalia kunne ikke sikre fred mellom byene i Lombardia. Den fiendtlige innstillingen til byen Verona satte den tyske hær i stor fare ved overgangen over Etsch og i tog gjennom Verona skaret. Ved kamper i skaret ble grev Otto von Wittelsbach alvorlig såret.

I september trådte Friederich Barbarossa og Heinrich der Løwe igjen over den tyske grensen.

Staks etter hadde keiseren et møte i Regensburg med sin onkel Heinrich Jasomirgott for å få han til å gi fra seg Bayern. Denn ga imidlertid ikke opp hertugdømmet. Et møte med de stemmeberettigede Babenbergerne var resultatløst, selv om også Heinrichs bror Otto von Freising bidro sterkt som megler. Da besluttet keiseren å holde en riksdag i Regensburg midt i oktober og innsette Heinrich der Løwe som hertug. De bayerske stormenn hyldet den nye keiseren og leste lenseden for ham.

Heinrich begav seg så til Bremen for å delta ved Wilhadimarkedet den 1. november og holde den tradisjonelle rettsdagen der. Innbyggerne i Rüstringen som hadde opptrådt fiendtlig overfor ham, ble her hardt straffet. Deres tilstedeværende kjøpmenn i Bremen ble tatt til fange og varene beslaglagt. Da erkebiskopen i Roncaglia samtidig fikk et verv av keiseren, kunne hertugen ta en del av disse besettelsene og deretter gjøre seg til herre over byen og erkestiftet. Hartwig befant seg da på høyden av sin makt. I følge byens annaler aktet Heinrich ham ikke høyere enn en kapellan. Derfor foretrakk han Bovo, som var innsatt som erkebiskop over kolonisrtene i Wesermarschen.

For å ikke miste all sin innflytelse, nærmet Hartwig seg deretter keiseren og hertugen. Han benyttet seg av biskop Gerold av Oldenburg som betraktet ham som sitt åndelige overhode.

Biskop Gerold besøkte denne vinteren en vendisk høvding ved navn Thesemar sammen med den vendiske historieskriveren Helmold: " Deretter bøyde vi av til Thessemars gjestrfrie hus, der vi ble mottatt på det prektigste. Men slavernes begre kunne hverken trøste eller glede oss, all den stund vi måtte se på de fotlenker og mange andre slags maktredskaper, som han hadde for skikk å bruke mot de fra Danmark hitbrakte Kristusdyrkere. Vi så også noen av Herrens prester som var utmagrtet av det lange fangenskap, der man hadde latt dem sulte, uten at biskopen hverken med det gode eller onde kunne utrette noe for dem." Helmold skriver også at de lot en dansk prst korsfeste.

På våren ble Reinhald von Dassel utropt til kongens kansler, og i juli oppholdt han seg ved hoffet hos Heinrich der Løwe i Braunschweig. Her har han sikkert forberedt et grunnlag for forhandlinger med Heinrich von Jasomirgott.

Jasomirgott betraktet seg fremdeles som den rettmessige innehaver av hertugdømmet. Først etter lange forhandlinger erklærte han seg ved en ny sammenkomst med keiseren i begynnelsen av juni, seg beredt til å oppgi kravet på Bayern. Dette kan ha skjedd i forbindelse med keiserens bryllup med sin annen kone, Beatrix von Hochburgund. Dette ble holdt under stor feiring i Würzburg. Betingelsen til Jasomirgott, var at Østerriket, det opprinnelige herresete til Babenbergerne, skulle bli et eget hertugdømme.

På basis av en avtale om dette kunne Friederich på en ny riksdag i Regensburg i september endelig begrave den langvarige striden. I en stor seremoni og fest red den avtroppende hertugen gjennon byporten og overlot kongen syv faner, som kongen umiddelbart overrakte Heinrich der Løwe og nok en gang belønnet ham med hertugdømmet Bayern. Hertugen ga tilbake to faner som Jasomirgott fikk som tegn på at Østerriket var blitt et selvstendig hertugdømme. Jasomirgott og Theodora og deres etterslekt skulle etter fyrstenes beslutning ha alle grevskapsrettigheter og andre rettigheter i hertugdømmet etter gammel skikk, både i mannlig og kvinnlig arverekkefølge.

I et viktig dokument fra 17. september fikk hertugparet noen spesielle retter. I tilfelle et barnløst dødsfall kunne den gjenlevende velge sin etterfølger. Alle rettsforhold innen hertugdømmet kunne bare med hertugens samtykke iverksettes. Han måtte bare delta på kongelige hoffdager i Bayern, og trengte bare å delta på hærtog i sine naboområder, altså mot Ungarn. Disse privilegiene "Privilegium Minus, var Østerikes første skritt opå veien fra et tysk stammehertugdømme til en egen fyrstestat.

Etter riksdagen i Regensburg dro Heinrich der Løwe tilbake til Sachsen om høsten. Her ble han straks dratt inn i den danske tronstriden. Bestemmelsene som Friederich hadde vedtatt for Danmark på riksdagen i Merseburg i 1152 hadde ikke lykkes i å skaffe fred i landet. Svend som hadde levd i eksil i to år, søkte nå, og fant, støtte fra hertugen til et forsøk på å ta tilbake kongemakten i Danmark. Hertugen besluttet å oppgi sin tilbaketrukkede stilling i tronstridighetene i Danmark, og stilte med en stor hær bestående av både saksere og slaviske hjelpetropper. Sammen med Svend gikk de inn i Jylland på slutten av året. Hertugen var lovet en stor pengesum for dette. Keiseren hadde imidlertid også støttet felttoget, og skal ha uttalt at det var mot nord riket ville ha frie hender til utvidelse. Han ba til og med Hartwig av Bremen og andre saksiske fyrster om å støtte hertugen og Svend. Hartwig så her en mulighet for å styrke sin egen innflytelsen over Norden. Etter at Daneverket var falt, kanskje på grunn av svik eller bestikkelse, tok hæren byen Slesvig. Heinrich søkte å gjøre minst mulig skade på felttoget for å holde et løfte han hadde gitt. Svend selv plyndret imidlertid russiske skip med pelsverk og skadet på den måten handelen i Slesvig betydelig.

På sin mars videre erobret de begge byen Ribe før de måtte stoppe på grunn av utmattelse. Ingen steder var det mulig å finne støtte til Svends sak. Hans motstander Knud lyktes til og med å påvirke slaverne i hertugens hær.

Henry II av England får datteren Mathilde.

1157

I Januar besluttet Heinrich der Løwe å dra tilbake til Sachsen. For å unngå å komme i en farlig situasjontok han med gisler fra begge byer.

Hertugen tok ikke selv del i tronstridighetene etter dette. Men da Svend planla å ta Danmark med en vendisk flåte i månedene etter, befalte hertugen slaverne i Wagrien og Mecklenburg om å støtte kongen. De la ut fra Sachsen og erobret hurtig Slesvig og Fyn, og satte over mot Lolland. I denne situasjon fandt de danske høvdinger sammen. Å få den lokale kongemakt avløst av en keiserlig lensherre, på hvis valg og politikk man ikke kunne regne med å ha noen innflytelse, var ikke i danske stormannsslekters interesse. På Lolland kom det til et forlik mellom borgerkrigens parter. Riket skulle deles i tre: Skåne til Svend, Sjælland og Fyn til Knud og Jylland til valdemar. Den 9. august samlet de tre tronarvingene seg til et møte i Roskilde for å formalisere avtalen. De hadde gjensidig stillet gisler for å vise sin innstilling som forstandige mennesker å stanse stridighetene. Som innbyder til møtet sto Knud, kongen over Sjælland og Fyn. Den 9. august skulle et gilde besegle avtalene. Dette skulle få et sjæbnessvanger forløp og blir husket som blodgildet i Roskilde: Under gildet gav en tysk sanger seg til å kvede om Svends flugt og landflyktighet på en hånlig måte. Gjestene bebreider ham, men Svend ber ham fortsette, da han med fornøyelse minnes de overstående ulykker. Da tusmørket falt på, og der som sædvanlig ble bragt kerter inn, kom en av Svends krigsmenn ved navn Ditlev tilbake etter kort i forveien å ha forlatt gjestebudet, og nå sto han ganske taus og speidet etter en leilighet til å begå udåden. Da han hadde stått slik en liten stund uten å si noe, som om han var falt i staver, bredte Knud ut kappen sin på gulvet og bød ham ta sete på den ved siden av seg. Han takket for den store ære kongen viste ham, men gikk ut og kom straks inn igjen og viste med et nesten umerkelig nikk Svend, at han skulle komme bort til ham. Da Svend ikke så dette hemmelige vink, sa Knud til ham, at Ditlev kalte på ham. Sven reiste seg og gikk bort til ham, og Ditlev hvisket noe til ham, hvoretter alle Svends menn stakk hodene sammen med dem og ga deres ord med i laget, men slik at ingen av de som satt lengre bort kunne høre hva de sa. Nå var det som om det gikk opp for Knud at det var Svik på færde. Også Valdemars troskyldighet er større enn hans mistenksomhet. Han har undret seg over det store antallet menn Svend har tatt med seg fra Skåne, men tror på en tynn forklaring. Knud aner forræderiet, omfavner Valdemar og kysser ham, men vil ikke si hvorfor. Deretter overfaldes de begge. Krigsfolkene gikk med dragne sverd løs på Knud og Valdemar. Valdemar sprang imidlertid raskt opp fra sitt sete, viklet kappen sin om hånden og klarte å ikke bare å avverge de hugg som ble rettet mot hans hode, men ga også Ditlev, som styrtet voldsomt mot ham, et støt i brystet som som styrtet ham til jorden. Valdemar falt også selv og ble hardt såret i låret, men kom straks på bena igjen, og uten å ense sine sår brøt han seg vei gjennom de skarer, som stilte seg i veien for ham, og løp ut av døren; en, som på et mørkt sted kom i mot ham og grep fast i beltet hans for å holde ham tilbake, slet han seg løs fra. Imidlertid slo noen vinduene opp, for at ikke mørket skulle hindre dem i å fullbyrde sitt nidingsverk. Ditlev sprang opp fra gulvet og kløvde Knuts hode, som ikke hadde annet enn hånden å beskytte seg med.

Valdemar måtte flykte med iherdige forfølgere i helene. At

Valdemar ville hevne blodbadet og samlet en hær på Jylland. I slaget på Gradehede ved Viborg den 23. oktober møttes de to parter. Jydene knuste motstanderene og Svend ble drept under flukt av noen bønder som kjente ham igjen. Valdemar hadde i alle år vært godt likt både av folket, fyrstene og de geistlige, han fant staks allmenn støtte som konge og var fra nå enekonge i Danmark Den danske tronforvirringens tidsalder var forbi og Valdemar fikk tilnavnet den store. Hans kone Sofie som var halvsøster av Knud Mogenssønn, ble Danmarks nye dronning. Hun var datter av Richiza og en russisk storfyrste. Moren hadde tidligere vært gift med Knud Lavards fetter og drapsmann Magnus. Sophie var ikke bare et redskap, men ble en selvstendig, politisk betydningsfull person, som stadig lot seg avbilde sammen med sin mann.

Valdemar så det som sin første oppgave å stanse slaviske sjørøvere langs danskekysten. I dette hadde han og sakserhertugen felles mål. Valdemar anerkjente keiseren som sitt overhode, og han og hertugen kunne inngå et felles forbund mot slaverne. Valdemar hadde blitt oppfostret hos Knud Lavards venn, den sjællandske bondehøvding Asser Rig, som selv hadde to sønner, Esben Snare og Absalon. Disse to var senere blant Valdemars nærmeste rådgivere.

Samhørigheten mellom Heinrich der Løwe og keiseren Fiederich i tysk rikspolitikk viste seg også i en anen viktig utenrikspolitisk hendelse. Alt i Konrad den III s tid ble hertug Wladislaw II av Polen, som var forlovet med den tyske kongens stesøster, kastet av broren Boleslaw IV. Et forsøk fra Konrad i 1146 på å gjeninnsette sin svoger var mislykket.

Når nå Boleslaw og hans brødre vegret seg mot å sverge landskyld til keiseren, og betale den årlige årsavgiften på 500 mark, besluttet Friederich å nå Polen med en hærferd.

I de første augustdagene brøt han opp fra Halle ved Saale med en stor hær der Heinrich der Løwe, Albrecht der Bär og flere andre fyrster befant seg, mot øst. Etter en rask formars stormet de gjennom Schlesien og inn i Posen. Boleslaw måtte underkaste seg og betale landskylden. Han forpliktet seg dessuten til å betale en bot til keiseren og de øvrige fyrstene og stille med 300 riddere til det neste felttoget mot Roma. Til slutt måtte han erklære seg villig til å kommet til en minnelighetsordning i striden med broren Wladislaw på et senere tidspunkt.

I oktober dro keiseren til en riksdag i hustruens grevskap Burgund for å la seg hylle. Sjebnen ville det slik at den svenske erkebiskopen Eskil var tatt til fange i Burgund på sin tilbakeferd fra vielsen i Roma tidligere på året. Keiseren hadde i den forbindelse ikke gjort noe for å følge opp sine forpliktelser som paverikets beskytter. Dette ga næring til striden mellom kirken og kongemakten. Hadrian benyttet anledningen til å skrive krasse brev til både pave og keiser.

I et rundskriv keiseren sendte til fyrstene i tyskland, skrev han at ingen måtte forestille seg at at keiseren bare var en lensherre under pavemakten, Kongedømme og Keiserdømme var gitt ham av Gud alene, og overdratt ham gjennom fyrstenes flertall i valg. Erkebiskop Hartwig forsøkte i et brev til de tyske biskopene og vinne dem for sin sak. Biskopene støttet imidlertid keiseren og gjennom et felles svar til kirkemakten ba de paven om å innta en forsonende holdning.

Hertugen hadde ikke deltatt ved riksdagen i Burgund, og holdt seg unna striden. han kastet seg nå imidlertid inn i konflikten. Heinrich sendte et bud til Roma for å be om beskyttelsesprivilegie for de nydannede bispedømmet Ratzeburg og legge det under beskyttelse av stiftet Ranshofen i hertugdømmet Bayern. Budets vigtigste oppgave var allikevel uten tvil å hinte frempå om at paven burde komme keiseren i møte. Etter denne henvendelsen besluttet Hadrian å sende et formildende brev til keiseren der han tonet striden ned. Hertugen mottog deretter et brev fra prost Gerhoch von Reichersberg, der han ble rost og fikk fortjenesten for å ha bilagt en potensiell kontrovers.

Om høsten gjorde hertugen voldsomme endringer med markeds og tollstedene langs den store handlesveien fra Salzburg til Schwaben. Disse hadde tilhørt bispedømmet Freising. Nå ødela han brua over Isar ved Freising og flyttet all virksomhet en mil lenger opp i elva ved München. Her anla han en ny by og bro over elven. Etter dette ble det en voldsom strid mellom hertugen og biskop Otto von Freising.

1158

Med denne formidlingsinnsatsen sto hertugen for første gang for en annen politikk en keiserens rådgiver Reinald von Dassel. Han ville sette hardt mot hardt og hadde begitt seg til Norditalia for å bygge opp keiserens makt og forberede et nytt Italiatog. Han skriver i et brev til keiseren at han ikke må gi seg for kirkemakten og ikke tillate noen å gå pavemaktens ærend. Dette var å betrakte som en advarsel rettet mot Heinrich der Løwe.

Kardinalene Heinrich og Hyacinth ble om våren sendt for å overbringe pavens svar til keiseren. I øvre Etschdalen ble de tatt til fange av grevene Friederich og Heinrich von Eppan. Først etter at Hyancinths bror hadde betalt en betydelig løsesum ble de sluppet fri.

Hartwig forsøker stadig å få tilbake sine tidligere posisjoner. Denne våren reiser han til keiserens hoff og ber om å få visse retter tilbake. Keiseren gir ham visse privilegier. Han gir ham Bremerkirken og de retter og besittelser hans forgjengere har hatt, innklusiv rettene som hovedsete for Norden.

Keiseren mottok sendebudene og fikk det pavelige unnskyldningsskrivet på riksdagen i Augsburg i juni i pinsen. Her deltok også Heinrich der Løwe. Brevet hadde forventet effekt og mildnet motsetningene mellom kirke og stat.

I Augsburg skulle også deltagerne til det nye Italiatoget samles. Siden keiseren regnet med et lengre opphold utenlands måtte han søke å finne løsning på indre stridigheter før avreisen.

Han hadde et kort og heftig felttog mot obotritterne.han tok Niklot til fange og holdt ham en stund i Lüneburg. Valdemar og Heinrich formaliserte sitt vennskapsforbund under et møte. Niklot ble sluppet fri mot å love fred i den tiden Heinrich var i Italia. Valdemar fikk en stor pengesum som skulle hjelpe ham med å holde slaverne i sjakk. Slaverne måtte legge en del av sine skip i Lübeck i forvaring.

De nye stridighetene som hadde oppstått mellom hertugen og biskopene Hartwig og Otto von Freising måtte begge løses med kompromisser.

Etter at riksdagen i Augsburg var avsluttet dro keiseren med en stor hær mot syd, og innledet en utenlandsreise som skulle vare i fire år.

Obotritterne brøt sitt ord så snart hertugen hadde dratt. De angrep danskekysten flere steder. det var bare såvidt biskop Gerold klarte å få til en våpenstillstand og forhindret Valdemar i å angripe Wagrien.

Da de slaviske plyndrinmgstogene fortsatte hadde han imidlertid to gjengjeldelsestog mot Pommern og Rügen. Disse var bare begynnelsen på over 20 felttog Valdemar hadde mot venderne.

1159

Knapt et år etter at Absalon var blitt valgt til ny biskop skulle venderne få merke at Sjælland hadde fått en verner. De var landet med 24 skip i nærheten av Korsør Palmesøndag, den 4. april. Absalon, som kun rådde over 18 hærmenn gikk imidlertid til frontalangrep på dem ved Boeslunde; deres kavaleri ble splittet, mange av deres øvrige krigere ble feldt, og resten måtte søke tilbake til skipene.

Kong Valdemar så straks at han måtte temme de vendiske overfall. dette kunne dog ikke gjøres med hele landets flåtestyrke. Langt bedre ville det lykkkes ved å komme plutselig og uventet på dem, om enn med en mindre styrke. Kongens rådgivere Esbern Snare og biskop Absalon og deres fettere Peder og Sune Ebbesøn gikk alle for en slik løsning. En dansk flåte landet ved Barth i Pommern, og krigerne angrep i to avdelinger innover i de nærmeste egnene. Beboerne ble vekket av søvnen ved at de hørte de trampende ryttere og trodde, at det var deres egne fyrster, men erfarte snart, at de var fiender, som tok bytte og brente. Etter en dags kamp samlet danskene seg igjen ved skipene.

Således var det gitt venderne et signal om hva de kunne vente. Ennå samme vår foretok Valdemar en landgang ved Arkona, også med lykkelig utfall.

Heinrich der Løwe var nå innstilt på å ta seg av sine grenseområder i nordøst for å sikre rikets fred. Keiseren hadde imidlertid støtt på problemer under sitt Italiatog, flere styrker hadde reist hjem igjen og han ba nå Heinrich, Welf VI og noen andre fyrster i Tyskland om militær hjelp.

Før hertugen fulgte keiserens anmodning måtte han foreta visse håndgrep. Han avtalte et personlig møte med Valdemar den store av Danmark og inngikk en vennskapspakt med ham.

Sammen fikk de slavefyrstene til med ed å forplikte seg til å ikke foreta fiendtlige handlinger mot verken Danmark eller Sachsen mens hertugen var borte. Heinrich blir fra nå av byherre i Lübeck, noe som skulle bety ent alvorlig handelsmessig tilbakeskritt for den tidligere så viktige byen Bardowick. Dette ga grobunn for nye spenninger mot hertugen.

I slutten av mai var alt klart og hertugen kunne reise med en hær på 1200 riddere mot Italia.

Heinrich der Løwe kunne ikke godta at vold var blitt utøvet mot pavens legater i hans eget hertugdømme. Han dro dermed på en straffeekspedisjon innom begge grevene Friederich og Heinrich von Eppan i Norditalia. De måtte sette fri alle fanger og gi dem full oppreisning.

På veien overtok han også en del hjelpetropper som keiserinne Beatrix førte til sin mann.

Han ødela også borgen Peschiera i nærheten av Garda, etter at hans hær ble angrepet derfra.

Den 20. juli kom han og keiserinnen til Crema der keiseren like før hadde startet beleiringen av byen. Til tross for keiserens enorme overlegenhet holdt byborgerne ut i 7 måneder. Kampene som hertugen med sin sterke hær tok stor del i ble etterhvert ført med stor bitterhet og utspekulert grusomhet. Keiseren lot fanger binde i kurver på beleiringstårnet som han førte mot byen. Slik lot han dem bli ofre for sine egne. Byboerne henrettet sine fanger mot bymuren ved offentlige henrettelser der massene deltok.

Forholdet mellom keiseren og paven hadde igjen blitt mer spent. Kardinalkollegiet blir delt i striden. Midt i denne spente situasjonen døde pave Hadrian IV den 1. september.

Kardinalkollegiet blir ikke enige og det blir et todelt pavevalg. Flertallet, som hadde støttet Hadrians linje, velger kansler Roland til pave. Mindretallet, som støttet keiseren, valgte kardinal Oktavian. Ved innsettelses seremonien kom det til tumulter. Keiserens mann, Otto von Wittelsbach, var der med sine folk. Oktavian tok pavemantelen fra sine motstandere, lot seg ikle den samtidig som han ble viet til pave Viktor IV. Roland måtte rømme sammen med sine tilhengere og lot seg i eksil vie til pave Alexander III.

1160

Først i de siste januardagene gir byboerne i Crema opp kampen mot keiserens styrker.

De får patriarken av Aquileja og Heinrich der Løwe til å forhandle. De kommer til en fredsløsning, men keiseren ilegger byboerne en hard straff. De beholder livet, men må gi fra seg byen til keiseren. I mellomtiden hadde også kampen om Milano begynt. Hertugen hadde en liten hær stående ved byens port. Det skulle imidlertid snart vise seg at kampen om Milano skulle kreve atskillig mer enn kampen om lille Crema.

Valdemar gjør avtale med sin tidligere svoger Erling Skakke. Erling var gift med Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfar og søster av Magnus Blinde, som hadde vært gift med Valdemars søster Kristin Knudsdatter. I tillegg var Valdemars mor, Ingelborg søster av Malmfrid, Erling Skakkes svigermor Erling er valgt til å styre landet på vegne av sin sønn Magnus som er av kongsslekt, men bare fem år gammel. Erling tar sønnen med seg til Danmark i et lite følge på 10 skip. Valdemar og Erling hadde ofte møter og rådslagning under oppholdet. Hensikten fra Erling Skakkes side var at kong Magnus skulle få all den hjelp han kunne trenge fra Danmark. Avtalen de til slutt kom frem til innebærer at Valdemar blir konge i Viken nord til Rygjarbit den dagen Magnus Erlingsson lykkes å bli enekonge i Norge.

Etter at avtalen var inngått drar Erling hjem for å fortsette kampen om kongedømmet i hele Norge for Magnus.

Pavestriden skulle vært avgjort ved et Konzilmøte i januar i Pavia. Striden ved Crema gjorde at møtet måtte utsettes til slutten av februar. Friederich av Barbarossas grep om keiserdømme var i ferd med å løsne. Da Konzilmøtet først kunne holdes viste det seg at man ikke lykkes i å samle et fullt beslutningsdyktig møte. Bare ca. 50 erkebiskoper og biskoper fra Tyskland, keiserens områder i Itali, i tillegg av utsendinger fra den engelske kongen, Frankrike, Bøhmen, Danmark og Ungarn var til stede. Møtet manglet nesten alle geistlige fra Frankrike, England og Syditalia. etter et kort rådsmøte ble pave Viktor IV anerkjent som rettmessig pave. Alexander, som ikke hadde møtt for Konzilet, ble lyst i bann. Heinrich der Løwe tok del i dette møtet og støttet vedtaket.

Alexander II svarte med å lyse keiseren og hans viktigste rådgivere på møtet i bann.

Dermed var et skisma som skulle spalte kristenheten, og vare i flere år blitt virkelighet.

Dette skisma skapte også strid mellom Valdemar og hans erkebiskop Eskil for en tid.

Også de geistlige i Tyskland var splittet. Denne splittelsen ga hertugen en mulighet for å kaste tilhengere av Alexanderpartiet og innsette sine egne, med støtte fra Paviamøtet. Da han dro tilbake til Sachsen om sommeren avsatte han biskop Ulrich von Halberstadt. Viktor IV innsatte så kardinal Gerard i hans sted. Dette skjedde mns Ulrich enda ikke hadde vendt hjem fra pilgrimsreise til Jerusalem og kunne forsvare sin rett.

I slutten av juli holdt fyrstene et større møte i Erfurt. Keiserens rådgiver Reinhard von Dassel, erkebiskopen av Trier og Magdeburg, flere biskoper, Heinrich der Løwe, den unge hertug Friederich av Schwaben, Albrecht der Bär og flere andre fyrster deltok. Her forpliktet deltagerne seg til å hjelpe keiseren mot Milano, der kampene igjen hadde blusset opp.

Etter tilbakekomsten fra Italia holdt Heinrich der Løwe en landdag i Barförde ved Elben nordøst for Lüneburg i begynnelsen av august. Ved det nærliggende Erthenburg hadde han et møte med Valdemar, som beklaget seg sterk over slavernes misligholdelse av avtalen. De ble enige om et felles tog mot obotritterne. Pakten mellom de to ble styrket med en forlovelse mellom hertugens datter Richenza og Valdemars sønn Knud.

Niklot fikk høre om avtalen gjennom noen utro prester og ville komme angrepet i forkjøpet.

Han rakk derfor å sperre broen over Wakenitz slik at en overrumpling av byen var umulig.

Da slaverne ikke hadde holdt ord da hertugen sist var i Italia, dro Heinrich nå med et felttog mot Obodriterne sammen med Valdemar før han på ny satte kursen mot sør. Han møtte Valdemar og biskop Absalon med deres flåter ved øya Poel. Slavefyrsten Niklot var sjanseløs mot dette dobbeltangrepet. Han måtte gi fra seg store deler av landet og satte borgene Ilow, Mecklenburg, Schwerin og Dobin i brann på sitt tilbaketog. Bare ved den godt befestede festningen Werle klarte han å føre en oppholdelseskrig. Her satsen han på at Sachsernesne skulle lokkes inn i en felle og bli angrepet i ryggen av sine to sønner Pribislav og Wratislav som opphold seg i nærheten av Mecklenburg. Han ble imidlertid overlistet av saksiske riddere som hadde kledd seg ut som knekter og drept.

Ved hans død datt motstanden i området fort sammen. Sønnene inngikk en fredsavtale med hertugen samme år. Straks etter seieren hadde hertugen også et møte med biskopen og danskekongen der det ble avtalt hvilke territoriale retter danskene skulle ha krav på etter bistanden.

1161

Allerede i slutten av januar var Heinrich der Løwe kommet til Norditalia, og i Como traff han keiseren. Med seg hadde han en større styrke. De begav seg straks til Milano. Tross den tyske overmakten tok det lang tid å beseire byen og det var harde kamper. Keiseren skrev ned sitt testamente der han skrev at hvis han døde i kamp skulle kongemakten først tilfalle Freiederich av Schwaben, deretter Heinrich der Løwe.

I begynnelsen av juli begynte Heinrich der Løwe å kjede seg av stillingskrigen som fortsatt pågikk i Milano leiren. Kort etter dro han tilbake til Tyskland.

Her fortsatte han arbeidet med å gjenoppbygge nordøstområdene og de delvis ødelagte borgene fra Obotrittertoget. Disse ble gitt til dyktige menn som siden har blitt stamfedre til en rekke tyske fyrstefamilier. Den verdslige besettelsen av områdene ble straks fulgt opp av en oppbygging av kirken i de samme områdene. For å unngå å skjerpe stridighetene om investiturrettighetene anerkjente nå Heinrich i et dokument Hamburg kirkens stilling som metropol for kirken i områdene også nordøst for Elben.

Valdemar var ikke fornøyd med pakten med Heinrich der Løwe. Heinrich viste seg å tilegne seg alle seirens frukter i deres felles slag i egnene om Wismar. Valdemar vendte seg derfor alene mot øya Rügen eller Rø, som øya kaltes i Danmark, og tvang beboerne til å stille gisler og kjempe mot de øvrige venderne.

I oktober ble det holdt en landdag i Erthenburg. Her ble en strid som hadde oppstått mellom svenske kjøpmenn på Gotland og det tyske handelsfellesskap, som var bygget opp på øya, tatt opp. Gotlendernes rettigheter til å drive handel på eget territorium ble fastslått, siden Lothars gamle handelsavtale var utgått. De tyske handelsmennene fikk allikevel visse handelsprivilegier mot at hertugen lovet gotlenderne sikkerhet og tollfrihet til det tyske markedet.

Heinrich der Løwe samarbeidet nå med erkebiskop Hartwig om organiseringen og oppbyggingen av bispedømmene i Lübech og Ratzeburg. Fordelingen av skatten mellom dem og en rekke andre fordelinger mellom de begges rettigheter og ansvar ble avtalt.

Samtidig innførte Heinrich en ny borgerett ""kor" som ga innbyggerne i Lübeck særlig selvstendige rettigheter til å fastsette normer for den indre orden i byen. Med dette oppga han en del hertugprivilegier i disse området og slagordet "byluft gir frihet" ble unnfanget.

Også en forløper til de senere byråd som ble valgt av borgerne ble grunnlagt dette året.

Stillingskrigen ved Milano fortsatte uten Heinrich der Løwe frem til 1. mars. Murene falt og som i Crema fikk innbyggerne en hard straff. Med dette falt også den sterkeste motstanden mot keiseren i norditalia. Pave Alexander flyktet nå til Frankrike. Her prøvde han å megle i striden mellom Louis VII og hans vasall kong Henry II av England. Keiseren så striden mellom disse to vestmaktene som en mulighet til å gjøre slutt på kirkestriden. Han forberedte et felttog mot Normannerne og opptok forhandlinger med franskekongen. De ble enige om at begge konger skulle møte med begge paver, den 29. august ved Saõnebroen ved St. Jean-de-Losne for avgjøre spørsmålet.

Under press fra sine geistlige angret Louis på opplegget og Alexander vegret seg også for møtet. Da de ikke var til stede da keiseren møtte den avtalte dagen, begrunnet de det med at han først hadde kommet om ettermiddagen. Keiseren var nemlig blitt forsinket på veien.

På det nye møtet som ble avtalt mellom de to herskerne tre uker senere, fikk keiseren trumfet igjennom at Viktor IV igjen ble valgt til keiser og Alexander ble lyst i bann. D

På dette kjempemøtet som ble holdt i St. Jean i begynnelsen av september, deltok både Heinrich der Løwe og Valdemar den store. Heinrich hadde om sommeren oppholdt seg i Bayern, Valdemar kom ens ærend til dette møtet. Han avla lensed for keiseren og ble tilgjengjeld belønnet med Danmark som kongerike. Likeledes lovet han lydighet mot pave Viktor IV. Koalisjonen mellom keiseren og danskekongen betydde også en styring av Heinrich der Løwes posisjon i Østersjøområdet. Forøvrig var hele operasjonen i St. Jean mislykket. Uten løsning på striden måtte keiseren reise tilbake til Tyskland.

Valdemars lensed til keiseren gjorde at hans biskop Absalon ikke hadde noe reelt valg i pavestriden. han skal vistnok ha foretrukket Alexander. Dette kan være noe av grunnen til at både kongen og biskopen gikk stille i dørene i pavestriden i tiden etter dette møtet.

Valdemar sendte en flåte mot Strela, - hvor Stalsund senere ble anlagt-, med støtte fra beboerne på Rügen. Her vant Danmark sin første besittelse på fastlandet, Wolgast, Genboland overfor Usedoms sydkyst.

På en riksdag i Konstanz i slutten av november, ble Heinrich der Løwes 15 årige ekteskap med Clementia von Zähringen oppløst. Ekteskapet hadde gitt en sønn som døde som barn og døtrene Gertrud som senere ble gift med Friederich av Schwaben, og Richenza som ble forlovet med Knud Valdemarssøn i Danmark. Det faktum at hertugen ikke hadde noen mannlig arving, kan ha bidratt til skillsmissen. Skilsmissen kan imidlertid også hatt politiske årsaker. Striden mellom Stauferne og Zähringen hadde igjen blusset opp, og striden mellom de to slekters eiendommer i Burgund og Oberrhein var igjen i fokus.

Mens Heinrich der Løwe hadde tilegnet tiden fra han ble hertug til slutten av den andre Italiatoget i keiserens tjeneste, hadde han ikke glemt sine plikter som hertug av Sachsen og Bayern. Misjoneringen i norøstområdene hadde han kontroll over ved hjelp av sine menn. Han hadde tatt flere dyktige folk med seg på sin hærferd mot obotritternes land i 1156, og satt dem igjen til å styre den kirkelige og statlige virksomheten i områdene. Disse hadde bygge veier, borger, kirker og byer i denne perioden som var en sterk tysk kolonialiseringstid. Det nye styringssystemet i områdene nord for Elben ga grunnlaget for en sterk føydal styring som styrket adelsslektenes makt. I de gamle områdene hadde herrene vært avhengige av støtte fra leddene under seg i valg like ned til de selveiende bønder. I koloniområdene var det ingen jord som ikke var eid av en eller annen herre eller kirken.

Mens fyrstenes styrket sin makt på landsbygda, gikk de imidlertid motsatt vei i de nye sterke handelssentrene. Det nye Lübeck vokste raskt til et sterkt økonomisk og politisk sentrum i regionen. Dette til tross for at byen ble ødelagt av brann i 1157 og forsøkt flyttet til Løwenstadt ved Herrenburg sudøst for Lübeck. Løwenstadt hadde imidlertid dårligere adkomst og muligheter for beskytelse og Lübeck ble derfor bygget opp igjen samme sted våren 1159. Handelen med østersjøområdene blomstret opp og varer fra Rihnen, Slesvig og mange andre områder brakte mange kjøpmenn til området. Dette var en stor politisk seier for hertugen som fikk dannet handelsavtaler med Danmark, Sverige, Norge og Russland. Pågangen av selgere og kjøpere ble raskt så stor at handelen måtte reguleres med tillatelser og toll.

1163

Utbyggingen av en kirkelig organisasjon i bispedømme Schwerin møtte store hindre. Niklots sønner ga ikke opp kampen om sine fedrene jord. Pribislaw og Wratislaw forberedte et angrep denne våren. Hertugen fikk imidlertid høre om planene og angrep den godt befestede borgen Werle. Ved hjelp av beleiringsmaskiner som rambukk og kastetårn, som han hadde lært å bruke under beleiringen av Crema og Milano, lykkes han i å beleire borgen hurtig. Wratislaw og et stort antall slaviske fyrster ble tatt til fange. Wratislaw ble ført til Braunschweig. Pribislaw ga opp all videre motstand og sluttet frivillig fred.

Hertugen skjønte at han måtte sette sterkere krefter inn for å gjøre sitt herredømme gjeldende i Vorpommern og obortitternes landområder forøvrig. Han tvang også lensherene i Rygen til å sverge troskap. Dette så imidlertid Valdemar som en inngripen i sin egen interessesfære. han rykket ut og fikk de samme fyrstene til å anerkjenne dansk overhøyhet over øya.

Et forslag om høyere skatt i bispedømmet Lübeck, var kilden til en konflikt mellom biskop Gerold og hans bispedømme i Holstein, som satte lyset på noen av kirkens store problemer.

Fyrstene gikk sterkt i mot en høyere skatt. De begrunnet sin motstand med de strenge byrder de var pålagt med krigstjeneste i grenseområdene. Grev Adolf erklærte at Holsteinerne ikke hadde større byrder i så måte enn andre. Biskopen henvendte seg til de eldstes råd som hadde sete i Bornhøved uten nytte. Han henvendte seg da til hertugen, som befalte alle holsteinere i Wagrien å betale full skatt. Disse truet da med å forlate Tyskland og sa de var rede til å sverge ed til Danmark. Under hertugens innflytelse klarte partene imidlertid å komme frem til en enighet om skatteforhøyelsen.

Under Heinrich der Løwes og grev Adolf ble den første domkirken i Lübeck innviet i juli av erkebiskop Hartwig og biskop Gerold. Det var en beskjeden kirke som ble viet Jomfru Maria, døperen Johannes og den hellige Nikolaus. Ved denne anledning fikk også Lübekc en særlig selvstendig stilling, og biskopen overlot alle kirkelige skatteretter til prosten i byen. Hertugen stadfestet denne fristillingen og ga prosten en byggetomt på østsiden av kirken.

Forhøyelsen av kirkeskatten og innvielsen av domkirken i Lübeck var det siste biskop Gerold rakk før han etter korttids sykdom døde den 13. august. Det gode forholdet han hadde hatt med hertugen og grev Adolf hadde imidlertid gitt kirkens stilling betydelig fremgang.

Magnus Erlingssons lendmann i Gudbrandsdalen Ivar Gjesling i Sundbu, som var av Ragnvald jarls ætt, får sønnen Håvard med kona som blir kalt "Skårvangs-solè".

1164

For å ivareta sine interesser innsetter Heinrich der Løwe biskop Gerolds bror Konrad som ny biskop i Lübeck. Dette var mot erkebiskop Hartwigs vilje, men han måtte bøye seg og innvie den nye biskopen.

Freden i Vorpommern ble ikke langvarig. Allerede i februar begynte Pribislaw en fornyet kamp med støtte fra fyrstene i Pommern. Han overrumplet festningen i Mecklenburg da øverst komannderende Heinrich von Schooten var bortreist. Han lot de flamske innbyggerne i byen oppleve et forferderlig blodbad der både kvinner og barn ble rammet.Han tok biskop Berno von Schwerin til fange og lot ham drepe noen dager senere.

Pribislaw tok også borgene Quetzin og Malchow uten kamp. Bare borgene Ilow og Schwerin som begge var underlagt Gunzelin von Hagen, gjorde merkbar motstand.

Med en meget stor hær, som bestod av stormenn fra Nordelbingen og tallrike fyrster fra resten av Sachsen, gikk hertugen til motangrep samme sommer. Også Albrecht der Bär ga ham ham denne gangen hjelp etter å ha blitt anmodet om det. Han lot fangen Wratislaw, som han så på som drivkraften bak opprøret, henge ved en offentlig henrettelse i Malchow.

Hæren sto under ledelse av grev Adolf og grev Reinold von Dithmarschen ved grensefestningen Demmin. Ved verkene ved Kummerower sjøen vest for Demmin kom det den 1. juli til et slag. Tross motstandernes tallmessige overlegenhet kunne Sachserne innkassere en seier. Seieren var imidlertid dyrkjøpt. Grevene Adolf og Reinold og en mengde riddere ble drept. Slavernes tap var imidlertid større og de måtte overgi Demmin.

Grev Adolfs død var et stort tap for hertugen. Greven hadde vært en solid støttespiller og en av hans viktigste rådgivere gjennom 30 år.

Valdemar den store hadde i mellomtiden seilt med en diger flåte til Rygen og besatt Wolgast. Ved Stolpe i Peene munningen møttes han og hertugen og slo i gjensidig forståelse fred med slavefyrstene. Wolgast ble fordelt mellom flere slaviske fyrster, som skulle godta dansk overhøyhet. Hertugen beholdt alt erobret Obotrittenland. Fredsavtalen førte imidlertid til mindre spenninger mellom Valdemar og Heinrich i den følgende tid.

Pave Viktor IV død gjør at Valdemar og Absalon nærmer seg Alexander og erkebiskop Eskil. Det ble et godt samarbeid mellom Valdemar og Eskil som før hadde hatt et kjølig forhold. Biskop Absalon var trolig en medhjelper i å bilegge konflikten.

28. september blir Magnus Erlingsson kronet til konge av Norge i Bergen, og Valdemar gjør sitt krav om Viken gjeldende. Han sender menn med brev til kongen og Erling og minnet om avtalen der han skulle få Viken fra øst og til Rygjarbit dersom Magnus ble enekonge i Norge. Erling bar dette kravet frem for de mennene han pleide å rådspørre seg med. De sa alle som en at at man aldri måtte gi danene noe av Norge, for folk sa at det aldri hadde vært verre tider i landet enn da danene hadde makt over Norge. Sendemennene til Valdemar talte om saken for Erling og ba om en avgjørelse. Erling ba dem fare øst til Viken om høsten, og sa at han ville gi dem avgjørelsen da når han hadde fått talt med de klokeste mennene i Viken.

Om høsten drar Erling Skakke til Borg og lar stevne 4-fylkers ting. Da tinget var satt tok Erling til orde og fortalte om den avtalen som var gjort mellom han og danekongen, da han og Magnus første gang hadde reist flokk. Jeg vil holde de avtaler vi gjorde da, om det er så at dere bønder vil og samtykker i heller å tjene danekongen enn denne kongen, som er vigd og kronet her i landet." Bøndene svarte Erling og sa: " På ingen måte vil vi bli danekongens menn så lenge en eneste av oss vikværinger er i live." Nå fór hele allmuen opp med rop og skrik og ba Erling holde den ed han hadde svoret til hele landsfolket å verge" din sønns land, og vi skal alle følge deg." Slik sluttet tinget, og Valdemars menn kunne reise hjem med budskapet.

Mens Ivar Gjesling på Sundbu var på kroningen til Magnus Erlingsson i Bergen, sendte Skårvangssola bud på ridderen Sigvart fra Kvie i Valdres som hun holdt av. Han var erkerivalen til Ivar, både på grunn av Skårvangssola og rettene til Heimdalen. Her hadde de to ligget og sloss og brent buene til hverandre. Kvieridderen kom og hentet henne, satte ild på gården og red av sted med henne på salknappen. Da han red bort, slikket luene opp fra gården. Han snudde seg og sa hånlig: " No gæl rauhanan ivi ulvehie." Men Sandburidderen kom hjem enda før brannen var slokt. Han jog av gårde og nådde ransmannen igjen oppe ved Tesse. Sigvart tok flukten og nådde med Skårvangssola ned til Sjoa der hvor den går i et trangt gjel mellom de to Tråsjåfossene, rett under Sjolikampen. Gjelet er tre alen bredt og 20 alen dypt. I full rustning og med jenta under armen sprang Kvieridderen til og kom lykkelig over. Men våpensveinen hans som prøvde samme spranget, styrtet ned og omkom. Nå var Ivar Gjesling like etter. Men han vågde ikke sette etter, men nøyde seg med å hogge ned Valdresridderens folk og sikre sønnen Håvard. Etter dette ble gjelet kalt ridderspranget, og valdresene har aldri senere gjort krav på Heimdalen.

1165

Om vinteren sendte Valdemar sendemenn til Trondheim for å be trønderne om deres vennskap, og om at de ville ta i mot ham om han kom til landet, og at han lovte dem både makt og penger. Med denne ordsendingen fulgte brev og segl fra danekongen, og det bud at trønderne til gjengjeld skulle sende brev med sitt segl på. De fleste stormennene tok i mot ordsendingen fra kongen og sendemennene kunne reise østover igjen i langfasten.

Erling Skakke lå i Bergen den vinteren og fikk vite om avtalene med trønderne. Han la ut med skip og kom til Kaupang den 13.mai under ottesangen i Kristkirken. Han tok lendmannen Alv Rode, sønn til Ottar Birting og de fleste av hans menn. deretter kalte han til ting på Ørene. Her dro han frem Valdemars sendemenn, som var tatt til fange og leste opp svarbrevene fra en rekke stormenn i Trøndelag. Han beskyldte dem for landssvik. De måtte alle legge seg flate og angre sine synder.

Valdemar tar stor hær til Viken. Holder ting i Tønsberg og bestemmer seg for å fare i Austerveg i stede. På hjemvegen røver hans menn imidlertid mye i kystområdene.

Erling har kommet sørover for å møte danehæren, men får vite at danskene allerede har reist. han gir leidangen hjemlov. Han selv og noen lendmenn følger etter danene. Ved Dyrså øst for Randers lå det noen daner som var kommet fra leidangen med mange skip. Erling la i mot dem og kjempet. Danene flyktet fort og mistet mange menn. Nordmennene ranet skipene og byen Grenå før de reiste hjemover.

Heinrich der Løwe blir forlovet med prinsesse Mathilde av England.

Om høsten dro Kristin, datter til Sigurd Jorsalfar, sør til kong Valdemar sin fetter. Kongen tok særlig godt i mot henne og ga henne gode inntekter så hun kunne holde sine menn godt. Hun var ofte i samtale med kongen, og han var svært blid mot henne.

1166

Kristin sender menn til sin mann Erling, og ber ham komme til danekongen og forlike seg med ham. Om sommeren er Erling i Viken; han gjør i stand et langskip med det beste mannskap, og så seilte han over til Jylland. Han fikk vite at kong Valdemar var i Randers. Erling reiste dit og kom til byen den tid da de fleste satt ved maten. Da de hadde tjeldet og gjort fast skipene gikk Erling i land med alle mennene. Alle hadde brynjer og hatter over hjelmene og sverd under kappene; så gikk de til kongens herberge. Retter ble båret inn og dørene var åpne. Erling og hans menn gikk straks inn for høysetet. Erling sa: "Grid vil vi ha, konge, både her, og til hjemferd." Kongen så på ham og sa: "Er du der, Erling?" Han svarte: "Erling er her, men si oss nå fort om vi skal få grid." Der inne var 80 kongsmenn, alle uten våpen. Kongen sa: "Grid skal du ha, Erling, som du ber om. Jeg gjør ikke nidingsverk mot noen som kommer til meg." Da kysset Erling kongen på hånden og gikk siden ut til skipet. han ble der en stund hos kongen; de talte om forlik mellom seg og landene, og det ble forlikt at Erling skulle bli hos danene som gissel, mens Esbern Snare, reiste som gissel til Norge til gjengjeld. Mens Erling var hos Valdemar kom de til avtale om at kongen skulle få de områder han tidligere var lovet, mot at Erling ble jarl over Viken. Slik ble det og siden var Erling jarl så lenge han levde i full forståelse med sin sønn Magnus.

Biskop Konrad har et herskende vesen og får mange fiender. Tilslutt blir det også konfrontasjon mellom ham og hertugen. Ved en fyrsteoppstand stiller han seg på motstanderne av hertugens side, og søker støtte for sin egen sak hos erkebiskop Hartwig av Bremen. Hertugen forlangte hans avgang og sperret av hans bispesete og nektet ham adgang til å utføre sine oppgaver. På råd fra erkebiskop Hartwig, bega Konrad seg til erkebiskop Wichmann von Magdeburg, og derfra til zisterzienserne i Frankrike.

Store kamper begynner i Sachsen.

1167

For å ha ryggen fri til de indre stridighetene i Sachsen, gir Heinrich størstedelen av de nyvunne områdene i Obotrittenland, Schweerin, tilbake til Pribislaw. Pribislaw tar sete i Werle og grunnlegger der et dynasti som skulle sitte med makten i Mecklenburg til 1918. Han ga sitt land som len til hertugen og lovet å bistå med krigsmakt på hertugens oppfordring. Pribislaw blir etter dette en trofast vasall for hertugen.

Med denne nyanordningen oppga hertugen sine tidligere planer om å innsette saksere i alle posisjoner i de nyerobrede landområdene. I stedet gjorde han dem til grevskap under egen overhøyhet, men med lokale fyrsteslekter.

Utenlandsforholdene kom sterkt i bakgrunnen for Heinrich der Løwe i denne tiden. Valdemar den store benyttet anledningen til å styrke sine possisjoner i Østersjøområdet betydelig. Hertugen ser det imidlertid som gunstig at Valdemar blir sterk i den situasjonen han nå befinner seg. Erkebiskop Eskil vender tilbake til Danmark etter pilgrimsreise og opphold i Frankrike under pavestriden. Valdemar og han bygger opp et godt vennskap. I de syv år Eskil hadde vært borte var kongemakten styrket betydelig. Sønnen Knud var valgt som medregent og opposisjonen knust med hard hånd. Valdemar sto sterkt i hele østersjøområdet og var på god for med biskopene, hvis fremste talsmann var hans fosterbror Absalon. Tilbake sto bare hans ønske om Knud Lavard som helgen.

1168

37 år gamle Heinrich der Løwe blir gift med den 12 år gamle Mathilde av England.

Etter tidligere avtaler skulle en del av krigsutbyttet tilfalle hertugen. Da kongen vegret seg mot dette kom det til brudd mellom ham og hertugen, og til erstatning for det tidligere saksisk-danske forbund, kom det nå i stand et slikt forbund mellom slaverne og hertugen mot Danmark. På befaling fra hertugen begynte til og med obotritterne og Pommerfyrstene med plyndringstog mot danskekysten allerede samme år.

Hartwig von Bremen dør og biskop Konrad vender tilbake fra Frankrike. Hans bispedømme blir imidlertid fortsatt holdt lukket for ham. Først etter en megling der keiseren selv griper inn kommer hertugen og biskopen til en forsoning, og biskopen får tilbake sitt bispesete.

Ettersom opptøyene i Sachsen løyer tar hertugen på ny fatt på utbyggingen av nordøstområdene med fortsterket kraft.

1169

Valdemar den store foretar et felttog mot Rygen. Hertugen er ikke istand til å bistå i dette toget, men på hans befaling deltar både Pribislaw og Pommerfyrstene Kasimir og Bogislaw på kongens side. Også biskop Berno deltok i håp om å få utvide sitt bispedømme. I løpet av åtte junidager utfører danskehæren en bedrift som skulle få betydning i lang tid fremover. Rygens hvite kritthøyder kan i klart vær lyse helt til Møn. På øyas forland og øverst på dens 40 meter høye østlige spiss, lå med bratte klipper ned mot sjøen, borgen Arkona. Den var uangripelig fra de to strandsider etter datidens våpenbruk. Mot landsiden var den beskyttet av en 263 meter lang, inntil 16 meter høy vold. Ved foten av volden var det en indre og ytre grav. På volden var det reist et skanseverk av tømmer, og over inngangen til borgen hevet tårnene seg. Den danske hær, støttet av en hjelpehær fra Pommern, landet ved Rügen, og krigerne besatte den landtangen, som bøyet som en storkehals forbinder forlandet med hovedøya. I skogene feldte de trær, for at man med alle angrepsmidler og maskiner skulle kunne bryte borgens sterke vern. Det ble bygget staller til hestene og reist telt. Noen unge soldater moret seg med å kaste småstein med slynger opp mot volden, og en av dem ble oppmerksom på, at den muren av gresstorv, som man hadde stablet opp for å lukke porten, på et enkelt sted var skredet ut, slik at det var blitt et hulrom. Ved å stikke et såyd inn i jordvollen nådde han som på en stige opp til hullet, og nå fikk han kameratene til å skaffe seg brennbare saker; på spyd ble halmnek stukket opptil ham, og da alt var lagt til rette, tente han med stål og flint ild i halmen og steg ned. Luene bet seg stadig sterkere fast, portens stolper og tårnets gulv kom i brann, ilden snoet seg opp til toppen av tårnet, og Svantevits vaiende merke ble fortært av ilden.

Nå var øyeblikket til angrep kommet, og krigerne stormet løs. Kampene om skansene var drøye, men et hvert håp om varig motstand måtte falle. Fra borgen hørtes en stemme rope: Absalon, og biskopen bad den ropende om gå bort på et fjernere sted av volden. Her ble så vilkårne for overgivelsen bestemt, og kong Valdemar bekreftet avtalen. Den lød på at avgudsbildene skulle avleveres sammen med tempelskatten, kristne fanger skulle frigis, kristen gudstjeneste avholdes og tempelets jordegods overlates kirken. Beboerne på Rügen skulle gjøre leidangstjeneste under kongen og hvert år betale en skatt etter antallet oksespann.

Den neste dag var St. Vitus dag (15. juni). De kristne mente at den hedenske guden Svantevit var en hedensk forvrengning av denne helgen som engang hadde vært dyrket på øya i en tidligere kristen tid. Nå var denne helgen omdannet til en grufull gud. Soldatene gikk løs på den redselsfulle gudestøtten. Den segnet for tømmerøskene, og venderne måtte selv slepe den ut til leiren der den tjente som pinneved under kjelene.

Etter at den sterke borgen Arkona, der tempelet for den hedenske Guden Svantevit sto, var falt, kunne Valdemar raskt underlegge seg hele øya etter forhandlinger i byen Garz som var øyas sentrum. Biskop Absalon, kongens fosterbror, som var en dyktig strateg og rådgiver for kongen, fikk igjennom at hele øya skulle tilhøre hans bispedømme. Erkebiskop Eskil ga sin anbefaling til paven, som aksepterte til tross for keiserens protester. Biskop Berno von Schwerin måtte derfor bare godta dette kravet. Absalon bygget tolv kirker på øya i sin levetid.

Danskene kunne med denne seieren betrakte seg som de virkelige herskere i Østersjøområdet.

Valdemar hadde mer medgang. Samme år tilkjennega en pavebulle av 8. november at Knud Lavard skulle opptas blant kirkens helgener.

1170

I januar holdes en riksdag i Frankfurt. Her gir keiseren Friederich bispedømme Schwerin en spesiell stilling, der hertugens overhøyhet ble stadfestet.

Valdemar er lei av slaviske plyndringstogene mot danskekysten og går til nye angrep mot slaverne. Med flåten tar han området Wollin, og det følgende året herjer han både Wagrien og kyststrekningen utenfor Mecklenburg.

Ved en stor kirkefest i Ringsted midtsommers nedla Eskil Knud Lavards jordiske rester i et prektig helgenskrin. Den drepte hertugen var blitt kongeslektens helgen. Ved samme leilighet lot Valdemar sin syvårige sønn Knud (4.) krone for å sikre arverekkefølgen. Ved denne handling var kirken med på å innsette det monarkiske eneherredømme og dets arvegang i Danmark.

Etter slavertogene føler Valdemar at han nå har krefter til overs, og prøver å få innflytelse i Norge. Norske kongsemner hadde lenge vært en trussel, da flere av dem søkte å gjøre

felles sak med Valdemars motstandere i Danmark. Valdemar får til en fredsavtale, dog ikke med kong Magnus Erlingsson, men med hans far Erling Skakke, som anerkjenner Valdemar som lensherre over Viken, der Erling blir hans jarl.

I november dør Albrecht der Bär. Kampene i Sachsen får en slutt.

1171

Ved St. Hans har Valdemar den store og Heinrich der Løwe et møte ved Eider. Hertugen vil vise at han er kongen likeverdig og de møtes midt på brua som krysser elven. Hertugen stiller visse betingelser for å etterfølge fredspakten som tidligere er inngått mellom dem. Dette innebærer en del av bytte fra Rygentoget og skatteretter i en del av områdene. Valdemar gir etter på en rekke punkter og godtar disse betingelsene.

Da hertugens datter Rizenza, som tidligere var blitt forlovet med kongens sønn Knud, hadde dødd i mellomtiden, ble pakten forseglet med en ny ekteskapsavtale. Et bryllup mellom Heinrichs datter Gertrud, som nå var enke etter, hertug Friederich von Rothenburg, og tronarvingen Knud blir forberedt. Samme vinter drar Gertrud til Danmark for å tilbringe et år der før den store høytiden.

Fredsslutningen med Valdemar var viktig for utviklingen i nordøstområdene. Samfunnsorganiseringen og kirkens fremme i områdene hadde gjort stor fremgang i allle de tre bispedømmene etter freden med Pribislaw.

Den 9. september innvies den første kirken i det nye bispedømmet Schwerin. Hertugen gir bispedømmet 300 gårder i området Bützow og ved Ilow. Kirken fikk samtidig visse rettigheter til å beregne seg skatt. hertugen understreket imidlertid at dette var midlertidige retter. I et dokument slåes det også fast at Schwerin skal ha stilling som et misjonsbispedømme. Berno får i oppgave blant annet å gnunnlegge klostere i de nye områdene.

Samme år grunnlegger Pribislaw klosteret Doberan i de nordøstlige delene av Schwerin.

1172

Tre vendiske fyrster grunnlegger klosteret Dargun i det østlige Zirzipanien. Biskop Berno gir både klosteret Doberan og klosteret Dargun skatteprivilegier. Begge klosterene hadde Zisterzienser munker. De i Doberan kom fra biskopens gamle kloster, de i Dargun fra et dansk kloster i Esrom.

Siden de kirkelige og politiske forhold i Nordelbingen gikk seg til, grep hertugen bare inn ved helt spesielle anledninger i områdets utvikling.

Krønikeren Bosau skriver i sin kronikk for året: "Hele det slaviske området, fra Eider, der grensen mot Danmark begynner, og som det strekker seg mellom Østersjøen og Elben gjennom vide landstrekninger til Schwerin, der engang røveroverfall gjorde området usikkert og øde, er nå gjennom Guds nåde fullstendig forvandlet og nå en fredlig saksisk koloni; der det blir bygget byer og landsbyer og der antallet kirker og Kristi tjenere stadig vokser."

Hertugen hadde uten tvil gjort denne utviklingen mulig. Hans motiv var neppe av nasjonal karakter. Hans oppgave var å fastsette og sikre den overhøyhet hans forgjengere hadde hatt i de samme områdene, og sikre Sachsens bakgård.

Heinrich der Løwe drar på pilegrimsferd til Jerusalem.

I juli dør biskop Konrad, som følger keiseren i Tyrus.

16 år gammel får Mathilde sitt første barn, datteren Richenza.

1173

Etter hertugens tilbakekomst fra pilegrimsferden, kan Konrads etterfølger innsettes. Under stor festivitas blir abbeden Heinrich fra Ägedienklosteret viet til ny biskop i Lübeck etter at de geistlige hadde valgt ham til sin overhyrde. Erkebiskop Baldewin av Bremen ble ikke invitert. Biskopene av Havelberg, Ratzeburg og Schwerin sto for høytideligheten.

En av den nye biskopens første oppgaver var å legge grunnstenen for en ny domkirke i Lübeck. Pengene til kirken slik den var planlagt hadde man ikke, men hertugen lovet å bidra med hundre sølvmark i året. Hvilket var en meget betydelig pengesum for tiden.

Samtidig begynte man byggingen av en domkirke i Ratzeburg. Også denne fikk byggestøtte av hertugen.

Hertugens bidrag var også en politisk handling, som symboliserte hertugens makt og innflytelse i området.

1176

Sammentreff i Chiavenna.

Hermann greve av Orlamünde dør.

1177

På våren blir Heinrich der Løwes datter Gertrud gift med Knud Valdemarssøn i domkirken i Lund etter 6 års forlovelse. Erkebiskop Eskil står for vielsen.

Ved et beskyttelsesbrev for et nyopprettet kloster i Visby skriver kong Valdemar: " Likesom Gud, alles styrmann, har skapt forskjellige lemmer under ett hode og gitt dem forskjellige funksjoner, har han på samme måte etter skiftende forhold fastlagt, hva folk skal gjøre. Derfor skylder vi i faderlig kjærlighet alle en like avballansert rett, enten de driver med handel, svetter av markarbeide eller glimrer med ridderbelte. Gi Gud, hva Guds er, og keiseren, hva keiserens er."

Nye kamper i Sachsen.

Ved jonsokleite hadde kong Sverre Sigurdson samlet folket til Øreting i Trondheim. De ga ham kongsnavn der. Kort tid etter fikk han nyheter om at Erling Jarl og sønnen hans kong Magnus Erlingsson hadde samlet stridsfolk og var på vei nordover. Kong Sverre tik da skip og folk og for ut til Orkdal. Der satte han skipene opp og brente dem. Så for han over Dovre. Veien gikk oppover Meldal til Oppfal og ned igjen ved Rosten, og i Gudbrandsdalen holdt han ting. Dette mislykkes for ham og han dro videre med de folkene han hadde. Fra tinget dro de til Mjøsa. På Mjøsa hadde lendmennene til Magnus Erlingsson samlet seg med 18 skip. Det var foruten Ivar Gjesling på Sundbu, Halvard av Såstad og Sæbjørn Sindreson. De hadde en folkesamling på land og med mer enn 1400 mann; kong Sverre hadde 240 mann. Sverre skjønte at overmakten var for stor og tok skogsveien til Randsfjorden. Her stridde han med bondehæren og la Randsfjorden under seg. Så dro han med de skipene han hadde tatt i randsfjorden på lunner over til Mjøsa og kom uventet på lendmennene, som hadde samlet seg til gjestebud på Såstad. Da var alt mange fra bondehæren dratt hjem. Det var 360 mann i gildet langt flere enn det var bedne. Lendmennene måtte nå rømme og for til Orm kongsbror i Viken og fortalte om uferda si. Etter det la Sverre under seg alt Opplandet og Østerdalen. De som bøyde seg for ham fikk det langt bedre enn de som strittet i mot.

Etter at kong Sverre hadde vært på Voss 28.oktober for Sverre først til Valdres og så til Gudbrandsdalen der det ble laget til halvmånedsveitsle for ham på Steig. Her møttes Sverre og Ivar Gjesling og ble venner og vel forsonet. Som lønn for den støtten Ivar ga kongen fikk han Heimdalen og Heimdalsvatnet til evig eie for seg og etterkommerne sine.

Sverre var liten og lav, rundskallet, mørk og tettbygd, høy i setet, men stutt i beina. Ivar var staut, høy og vellbygd, en heller tung døl, langskalla med lyst, noe rødlig hår, en heller lang nese og en skarpt ansikt. Dette møtet mellom to så ulike menn skulle bli avgjørende for Norges skjebne gjennom flere hundreår. Så å si hele den norske adelsstanden hadde flyktet landet etter stridigheter mot kong Sverre. Birkebeinerne hans var satt i deres sted. Bare Gjesling ætta var igjen som lendmenn for den nye kongen.

1178 Prosessen mot Heinrich der Løwe begynner.

1179 Riksdagen i Magdeburg.

Ved slaget på Kalvskinnet deltar Ivar Gjesling i hæren til kong Sverre.

1180 Rikskrigen mot Heinrich der Løwe

1181

Riksdagen i Erfurt.

Valdemar avlegger keiseren et besøk etter hans inntog i Lübeck. Her avtales ekteskap mellom keiserens sønn Friederich og Valdemars yngste datter Helene og mellom grev Siegfrid av Orlamünde i Thüringen og Valdemars datter Sophie. Dersom kongen med dette hadde ønsket seg større innflytelse i Nordtyskland, forregnet han seg. Keiseren lot sørget for at både greven i Holstein og fyrstene i Pommern avla lensed direkte til seg selv.

1182

Valdemar utruster en leidangsflåte mot de østre områder av Pommern. Meningen er at Absalon og Valdemars sønn Knud skal lede toktet. Mannskapet, som for det meste bestod av jyder, ville imidlertid ikke ledes av en biskop fra Sjælland. Kong Valdemar måtte selv ta kommandoen, men ble rammet av sykdom og feber. Han fraktes til Vordingborg lengst syd på Sjælland. Han dør 12. mai og begraves under stor landesorg.

Etter Valdemars død er det kaos i Nordtyskland. Grev Adolf regjerer alene mellom Ejderen og Trave. De slaviske fyrster over Mecklenburg og Pommern sto direkte under keiseren, men han var opptatt med å krige i norditalienske byer.

Heinrich der Løwe drar i sitt første eksil.

I slutten av juli drar han på vei mot sin svigerfar kong Henry II av England. Med seg i følge har han sin kone Mathilde, deres eneste datter Richenza (som tok navnet Mathilde på denne turen fordi navnet var så uvanlig i anglonormanniske kretser), den eldste sønnen Heinrich og den tredje sønnen Otto. Av ukjente grunner ble den nest eldste sønnen Lothar tilbake i Sachsen. Også et antall av deres mest lojale grever, adelige og bestyrere fulgte med. I løpet av den tid forbannelsen varte, dro imidlertid de fleste tilbake til Tyskland for å slutte fred med keiseren.

Følge ga seg først til Normandie. En engelske kongen befant seg på det tidspunktet i fastlandsdelen av sitt kongedømme for å hjelpe sine sønner med å slå ned et opprør.

Kongen og hertugfamilien traff hverandre i Chinon i Touraine i august/september.

Allerede samme høst, mens han var gjest hos sin svigerfamilie, dro Heinrich der Løwe til den hellige Jacobs grav i Compostela i Nord-Spania. Julen feiret han med den engelske kongefamilien i Caen. Mens mannen var ute å reiste oppholdt Mathilde i det kongelige hoff i Argentan i Normandie. Gjennom broren Richard Løvehjerte lærte hun trubaduren Bertran de Born å kjenne. Han tilegnet to av sine skjønneste melodier til henne. I disse hyllet han den 26 årige elskelige fyrstinnen og kalte henne Helena, fordi hun i skjønnhet var andre berømte kvinner uovertruffen.

1183

Hertuginne Mathilde føder en sønn som dør straks etter fødselen.

1184

Tidlig på våren har Henry II befestet stillingen i Normandie og i juni drar hele hans følge tilbake til England. Mathilde av Sachsen slår følge med sin far. I juli/august får Heinrich der Löwe og Mathilde en sønn som kalles opp etter hennes oldefar Viljalm Erobreren. Gutten får navnet Wilhelm. Han er stamfar til alle senere Welfer

1185 Heinrich der Løwe vender hjem fra sitt første eksil.

1189 Heinrich der Løwes andre eksil. Mathilde av England dør.

1190 Fred

1195 Heinrich der Løwe dør.

1198 Valdemar den stores dronning, Sofie dør den 5. mai og får grav ved siden av sin mann.

Rettelser og tilføyelser kan sendes til: ololsen@alfanett.no

Tilbake til slektskrønikens startside

Forrige                 Neste