Om kontantstøtte og rettferdighet

Av Kjersti og Ole Andreas Lilloe-Olsen, Bærums Verk

Det er viktig for et samfunn med utdannelse, og det er viktig med stimuli for at denne blir utnyttet i store deler av et individs liv. Og det er mulig det har vært politisk korrekt å overføre betydelige midler til barnepass via barnehager og som lønn under barselpermisjon, men vi må ikke miste alle andre perspektiver av syne.
Sett i et livsløpsperspektiv har disse overføringene vært en betydelig overføring fra eninntektsfamiliene til toinntektsfamiliene.
Overføringene har også vært en overføring fra unge foreldre med lav utdannelse i bygdene til velutdannede, eldre foreldre i byer og tettsteder. De har vært overføringer fra familier med et lite forbruk til familier med et høyt forbruk. Sosialt og rettferdig har det ikke vært.

Nesten daglig kan vi lese innlegg som går til angrep på kontantstøtten. Kontantstøtten er usosial og diskriminerende blir det hevdet.

Vi er ikke enig i disse påstandene og vil her søke å drøfte saken sett fra vårt ståsted som medlemmer av en familie på seks, som for ordens skyld aldri har mottatt kontantstøtte.

Hensikten med både kontantstøtten og støtten til barnehager må være å gi en slags tvungen overføring via skatteseddelen fra eldre generasjoner til yngre generasjoner, og fra de som ikke har barn til de som har barn. Det skal være en økonomisk stimulans til å få barn, og et lite vederlag for den verdiskaping det ligger i å bringe frem et barn fra fødsel til skolemoden alder.

Alle er enige om at barn er et gode for samfunnet. Først og fremst har de en stor verdi i seg selv, og de representerer samtidig en fremtidig verdiskaping og skatteinngang.

Det er ulike syn på om og i hvilken grad samfunnet eller foreldrene skal ha det fulle økonomiske ansvaret og oppdrageransvaret for barna.

La oss likevel ta som utgangspunkt at vi alle aksepterer at disse ulike syn finnes, at vi respekterer dem, og at vi aksepterer at foreldrene selv kan være i stand til å bedømme sin egen situasjon, og selv velge det som er mest i tråd med deres egen overbevisning.

La oss også ta som et utgangspunkt at det har vært en bred politisk enighet om å overføre penger fra andre samfunnsgrupper til unge mennesker i etableringsfasen for å lette deres økonomiske situasjon.

Barnetrygden har vært en slik overføring lik for alle grupper foreldre. Den har vært uavhengig av inntekt, arbeidssituasjon, bosted, gjeldsbelastning osv.

Men det har også vært andre overføringer til barnefamiliene. Samfunnet har overført betydelige midler til pass av barn. Vi vil her nevne både overføringene til barnehager og barselpermisjon. De som har valgt andre ordninger for pass av barn enn barnehage har ikke fått ta del i slike overføringer. De som ikke hadde vært yrkesaktive på det tidspunkt de fikk barn (tenåringer og studenter) har også vært utelukket fra samfunnslønn i barselperioden.

Vi vet også at de som i første rekke har satset på å ha barna sine i barnehager, er familier med to arbeidende voksne. Og vi vet at de som har hatt rett til barselpermisjon også har vært familier bestående av to arbeidende voksne. Familier med to arbeidende voksne har i snitt hatt en betydelig høyere inntekt, både brutto og netto, enn familiene med en inntekt.

Med andre ord. Før kontantstøtten ble innført har overføringene til barnepass ikke bare vært en overføring av penger fra tidligere generasjoner og barnløse til barnefamilier generelt. Sett i et livsløpsperspektiv har det vært en betydelig overføring av penger fra eninntektsfamiliene til toinnteksfamiliene.

Hva vet vi ellers om sosiale forhold rundt toinntektsfamiliene i forhold til eninntektsfamiliene. Utfra gjennomsnittsbetraktninger vet vi at toinntektsfamilien har høyere utdannelse enn eninntektsfamilien. Foreldrene i toinntektsfamilien har en høyere gjennomsnittsalder. Toinntektsfamiliene bor mer urbant enn eninntektsfamilien.

Utfra en slik betraktning har overføringene til barnepass så lang også vært en overføring fra unge foreldre med lav utdannelse i bygdene til velutdannede, eldre foreldre i byer og tettsteder.

Hva vet vi om forskjellene i livsstil og forbruk hos de to ulike gruppene. Toinntektsfamiliene har et større forbruk, flere biler, sitter mer i bil og bruker vegnettet mer, bruker mer energi, kaster mer avfall og bruker mer ferdigprodukter enn eninntektfamiliene. Sett i det perspektivet har overføringene for barnepass også vært en overføring fra de som har vært mest nøysomme, hatt dårligst levekår og mest miljøvennlig og samfunnsbesparende livsstil, til de som har hatt det noe rausere.

Utdanning er et samfunnsgode. Og det er viktig at samfunnet får nyttiggjort seg den høyere kompetansen den enkelte tilegner seg i store deler av vedkommendes liv. Dette må selvsagt stimuleres. Men man må ikke la dette målet overskygge andre sider til de grader vi har sett i debatten om kontantstøtten.

Vi skal ikke her ta opp spørsmålet om de gamle overføringsordningene har vært politisk korrekt eller ikke, om barn har best av å være i barnehage eller i private hjem, om man bidrar mest til verdiskapingen ved å få lønn for å passe barn eller ikke.

Men i sannferdighetens navn. Rettferdig har det ikke vært.

Kontantstøtten har gitt oss muligheter til å rette opp noen av disse skjevhetene, hvordan i all verden kan det fremstilles som usosialt?

Og for ordens skyld. Med en årlig brutto familieinntekt på godt under 150 000 og en gjeld på over 700 000 under etableringen midt på 1980-tallet, og med ansvar for fire barn, vil vi slippe å bli belært om hvor umulig det er å velge den livsstilen vi valgte. Til det har vi sittet for mye med genser og raggsokker og spist havregrøt. Våre barn har ikke blitt verken flinkere eller snillere enn andre barn av den grunn. Det har så absolutt sine ulemper å velge bort så mye i et samfunn som velger så mye, men målt i dagens verdi har vi på våre fire barn spart Staten alene for over 1,2 millioner i overføringer. Kommunal støtte til barnehager etc. kommer i tillegg.

Tilbake til hjemmesiden