Vi må regne med at våre forfedre allerede for tusen år siden var et folk med et rikt og variert opphav. Sikre funn etter mennesker i Norge har vi fra Sørlandskysten for over 9000 år siden. Isen fra siste istid trakk seg tilbake allerede tusen år før det. Sannsynligvis har jegere og fangstfolk fulgt etter dyrene som fulgte etter iskanten etter hvert som den trakk seg tilbake. Lenge har man trodd at de første mennesker kom hit i den forbindelse. Ferske funn fra Finland viser imidlertid at det har bodd mennesker i Norden også lenge før siste istid.

Vi får vel allikevel ta de folkene som bodde her etter istiden som de første av våre forfedre. De bodde her igjennom lange tider med skiftende klima. Og mange stammer har hatt tilhold i Skandinavia. De har blandet seg godt med hverandre oppigjennom årtusenene, og har stadig fått friskt blod fra utenfra. Blant annet har den "Syndefloden" som oppsto da isen smeltet, havet steg og Saltvann trengte inn i Svartehavet og hevet havnivået med 150 meter, ført til store folkevandinger fra områdene rundt. Se artikkel

Det er sterke indikasjoner på at blant annet de folkene som nevnes i bibelen som etterkommere etter Noah spredte seg over store deler av Europa. Bibelen nevner Israels ti tapte stammer og navnene på disse og mye av det som skrives om dem passer godt overens med det som nevnes om mange av stammene over store deler av Europa både før og etter Kristus.

Israel har vært og er i en spesiell fokus både i verden og blant kristne. Nesten hele Bibelen handler om dette folket som skulle bli til flere store velsignede slekter. I dag er Israel i vår bevissthet redusert til jødene som en rest av Juda stamme samt noen fra Benjamin og Levi stamme (prestestammen). Etter kong Salomo ble kongeriket Israel delt i to; ISRAEL (også kalt Efraim og tistammeriket) og JUDA Juda og Benjamin stamme). Disse to rikene eksisterte side om side i flere hundre år inntil Israel ble bortført av Assyrerne i år 719 f.Kr. Tistanimeriket besto av Jakobs øvrige sønner, samt Josefs to; Efraim og Manasse.

De eldste uttalelsene vi finner, sporer oss til noen av Dans stamme fra tiden før bortførelsen til Assyria. Diodonus Siculus, en romersk historiker, skrev i år 50 fKr. et sitat han hadde hentet fra Hecatæus ab Abdera, som levde på 600 tallet før Kristus, følgende: "De mest fremtredende av de fremmede som ble drevet ut av Egypt, fulgte Danaus og Kadmos til Hellas, men størsteparten ble av Moses ført til Judea."

Aishylos som også levde i det 6. århundre f.Kr. skrev: Danaene var av Guddommelig ætt, kommet som landflyktige fra Egypt. I Dommernes bok 5,17 står en interessant uttalelse om Dans ætt, "Dan,- hvorfor dvelte han ved skipene?" Homer, som skrev Iliaden m.m. nevner i dette storverk Danai og Dardanai 147 ganger. De var blant folkene som kjempet om Troja. I følge forfatteren Homer bodde de i Argolis. Dans stamme gjorde seg kanskje gjeldende blant grekere langt tidligere enn bortførelsen av de ti stammer. Vi vet også at deler av Dans stamme holdt til ved kysten av middelhavet i Israel, mens resten av Dan, lå lengst mot nord. Kanskje stakk de derfra til sjøs, også før fangenskapet.

Hvor ble de bortført? Etter bortførelsen til Assyria, ble de ti stammene først plassert i Halah (ukjent sted),og ved Habor, en elv i Gosan, og i Medias byer (2.Kong.17,6). Habor elven, heter i dag Khabur, og er en sideelv til Eufrat. Gosan er identisk med Guzanu, en plass i nordre del av Khabur, (på grensen mellom Tyrkia og Syrta). Media er området nordøst for Assyrta (omtrent vest-Iran i dag).

Esras bok er et apokryfisk skrift, skrevet i store deler på hebraisk og datert til ca.100 år f.Kr.og senere. Sitatet vi finner interessant her, er fra den hebraiske delen som også er blitt funnet blant dødehavsrullene. Her leser vi: "Dette er de 10 stammer som ble ført bort som fanger fra sitt eget land i kong Hoseas dager, disse stammene som Salmanassar, assyrer kongen, førte bort og drev til den andre siden av Eufrat. Derfra ble de ført til et annet land. For de hadde rådslatt med hverandre og blitt enige om, at de ville vekk fra hedningene og fare til et land langt borte, der mennesker ikke hadde vært før, for at de kunne holde de lovene som de ikke hadde holdt i sitt eget land. Og de dro inn i den trange dalen der Eufrat-elva går. For Den Høyeste gjorde under for dem: han holdt tilbake alle elvekilder til de alle var kommet over. (Fulgte de elven nord over?) Og gjennom det landet var det en lang vei å gå, en ferd på halvannet år (!). Og strøket kalte de Arsareth (i den syriske utgaven står det: Arsaph)." Josephus, jødisk historieskriver fra første århundre etter Kristus skrev; "de ti stammene har til nå vært bortenfor Eufrat, og er et enormt menneskehav som ikke kan telles (Bok XI kap.5,2 om Antiquitates Judiea). Altså er det på denne tid de aller fleste begynt å bevege seg, men mange var trolig dratt herfra for lenge siden. Området Josephus her identifiserer, må romme en masse mennesker og være bortenfor elva. De er trolig ikke blitt igjen i det persiske riket (jmf.Esters bok).Landene som da gjenstår er Tyikia og Armeniaområdet. Men ifølge Esras bok gikk de i 1,5 år, så noen må ha nådd lengre enn det.

Flere århundre f.Kr. blir et folke slag nå sitert som Gotoner. Grekeren Poseidonios (1.århundre f.Kr.) kalte dem for keltoskyter. Senere grekere kalte dem for Galater eller Kelter. Skyterne var et folk som bodde nord og øst for Svartehavet og var et kjent folk i grekernes og persernes tid, da de stadig lå i konflikt med disse, men skyterne var et samlebegrep på mange folkeslag. De kalte seg ikke selv skytere. Store grupper blant dem kalte seg for Gotæ. Gotene eller "Getæ" var monotheister, forteller Herodot. De trodde på en eneste sann Gud, og det var utenkelig for dem å lage noe slags bilde av ham. Skyterne ble av semittene kalt Iskuza eller Asguza. Var de egentlig fra Guzana? (Gosan) hvor en stor del av Israelittene utvandret fra? Folket Sakazuna er nevnt av Plinius. Det er kjent i dag at Saxernes hjemland lå i disse strøk. Noen har hevdet å trekke navnet Isak ut av Saxons-Sacceerne, hvilket ikke er helt usannsynlig. Perserne kalte skyterne for Sakæere. Plinius nevner det samme, og Ptolemaios nevner et skytisk folk kalt saxoner. Gud sa til Abraham:"I Isak skal det nevnes deg en ætt." Dr W.Holt Yates ved Yale-universitetet er ikke i tvil:"Ordet Saxons er utledet av " Isak" ved at forbokstaven I er falt bort". Osserne levde også i dette område, flere historieskrivere har opp gjennom tidene beskrevet dette folket (Osser, Asser, Jossi osv). Noen kjennetegn på disse er at de ofret dyr og smørte blod på alteret. De hadde en tordengud ved navn ELIas. Øynene var blå eller brune. De hadde alle slags hårfarger, også brygget de øl.

Historieskriveren Snorre og "Svartehavsfolket" Samme område blir beskrevet av Snorre. Han går langt tilbake i tid og siterer tidlige islandske og norske historiefortellere for å beskrive Odin og hans folks reise fra sitt hjemland til bl.a. Skandinavia. Hjemstedet til Odin lå i Åsaland-Åsheim (Ås kan også være As). Landet lå østenfor elva Tanakvisl (Tanais=Don) i Asia. Hovedborgen der het Åsgård og var Odins eiendom. Æserne eller azerfolket bodde i landet. I dag heter landet Aserbajdsjan som betyr; landet til Aser. Aser var en av de ti stammer. Odin hadde også eiendommer sønnenfor den store fjellgarden i Tyrkland (som det het på Snorres tid). På den tiden for romerske høvdinger vidt omkring og la under seg alle folk. (Nord-Tyrkia ble tatt fra gallerne og ble romersk provins i det siste århundret før Kristus). Odin dro da avsted mot nord og hadde blant sitt store følge også med seg 12 hofguter. En av disse het Njård og da han skapte seg et hjem i Sverige kalte han det for Noatun. Først dro Odin til Gardarike, så til Saxland, så til Odinse (Fyn) og deretter til Sigtuna i Sverige hvor han til sist døde. Så langt Snorre. I Beovulfskvadet leser vi at Odin og folkene hans var på vandring i Geata (Getæ eller Gotaland). En av etterkommerne til Njård (barnebarnet Sveigde, konge etter Frøy) reiste tilbake bl.a. til Tyrkland (Galatia) og Kaukasus og traff familien der. Kom senere hjem til Sverige og reiste deretter for godt til Svartehavsområdet, til kone og barn der nede, (Snorre). Hvor mange folk som fulgte med slike konger, vet vi ikke.

Fritjof Nansen reiste ikke bare rundt i Russland for å avhjelpe nød og sult, han var også levende interessert i folket som levde i Kaukasus området. I sin Bok "Gjennom Kaukasus til Volga" beskriver han de nesten merkelige berøringspunktene mellom våre nordiske forfedre og jødedom. Noen eksempler; slagsmål og feider, spise og drikkeskikker bl.a. spiste de ikke svinekjøtt (noen av folkene der). Søndag ble feiret, men også lørdag holdes hellig. Et fjell i Ossernes land het Sion. Her fant han også mennesker med blå og brune øyne om hverandre, og blonde og rødhårede blant mørkere hoder. Folkegrupper som idag lever i disse områdene, har store islett av lyst hår og blå øyne, Laz-folket, Armenere, Azeri er noen av dem. Så kalles vi i Norden da også for den kaukasiske rase.

Allerede så tidlig som ca. år. 800 f.Kr. og fremover, ble England, Skotland og Irland innvandret av store flokker av nye folk som kalte seg kelter, briter og iberier. Etter dette ble øyene mot norden kalt Britanja, Hebridene (hebreerne), Iberia (Irland), Albion (Skotland), Gallia (Frankrike) og det Iberiske land (Spania) (Albert Q Maisel). Greske forfatteres navn på disse var Hyper-Boræer (Hebreer?) I Storbritania er det skrevet en mengde bøker om britenes trolige avstamming fra Efraim.

Fra riktig gamle irske kilder får vi vite at det ved 700-tallet f.Kr. ankom en sterk folkegruppe, kalt "Tuatha de Danaan" (betyr Dans stamme) med skip, jaget vekk andre og bosatte seg der. Ca. år 569 f Kr. ankom det en hvithåret "hellig" gammel mann til Irland fra østen. Han hadde med seg en ledsager ved navn "Simon Brach, stavet henholdsvis "Breck", "Berech" eller "Berack" (Baruk?)i de forskjellige historiske opptegnelser. De hadde med seg en kongedatter fra østen ved navn Tephi (hebraisk navn). Det påstås også at en sten disse hadde med seg, kalt Jakobs minnesten, idag er i Westminster Abbey i London. Den er plassert under stolen hvor konger og dronninger er blitt kronet i hundrevis av år. Stenen bærer hebraisk inskripsjon. Dan stamme la fra seg mange merkestener i Irland. Navn som Dans-Laugh, Dundalk, Dansower. Dunsmore mm. Ordet Dunn på Irsk betyr dommer akkurat som Dan på hebraisk. Jødiske musikkskapere (bl.a. gjenbyggere av Davidsharpen), har også vist til den enorme likheten mellom irsk og jødisk folkemusikk.

Av engelske og skotske kildeir, gamle krøniker og folkesagn, får en vite at skottene er identiske med et folk som ble kalt "wanderers" dvs. vandrerfolk. Navnet skotter eller skytter fikk de fordi de kom fra Skythia.

Tacitus, den kjente romerske historieskriveren fra ca. år 100 e.Kr. skriver mye om folket der nord. Dessverre betegnet han alt nord for romerrikets grenser som germanere. Men av folkegrupper spesielt merker vi oss navn som ELIVEonerne og LEVlonerne. Dette kan være de samme som det danske ellefolket, elfen i Tyskland og alvefolket i Norge. I Norge nevner Tacitus også aserne.

Fra den norrønske litteraturen nr.1 1961 leser vi på side 229; "æsene tok seg koner der i landa og desse ættane vart mangmeinte, og i heile Saksland og derifrå i Norderlanda breidde dei seg så ut at tungemålet til desse Asiamennene var det same i alle desse landa ... og at æsene lyt ha ført det med seg hit i heimen, til Noreg og Svitjod, Danmark og Saxland.~'

Snorre sier at Odin fòr nord til des han kom til den sjøen som dei trudde låg rundt alle land, og han sette son sin til å rå i det riket som nå heiter Noreg.

Fra Odin stammet jarlene i Norge. Et gammelt kvad sier;"Odin har jarlenes ætt, Tor har trellenes ætt." Jarlene het egentlig Eruler. Senere på den historiske arena dukker Herulene opp i Europa og identifiseres som nordmenn. Normannen Hrodulf var Herulene høvding, sa Jordanes, goternes forfatter. (Var de av asernes høvdingeætt?) Sidonius Appollinaris (romersk dikter) sa om Herulene, "at de kom fra Oceanets ytterste avkrok, nær dets iskolde dyp". Hva som mere kan nevnes om Herulenes aktiviteter utenfor sitt hjemland, er at de ved 300-tallet var pirater ved Svartehavet sammen med goterne, de plyndret Grekenland år 267 og tok syd- Frankrike og Spania sammen med vestgoterne i år 460. Etter nederlag rundt 50-tallet, fikk de tillatelse av den nye maktfaktor i Europa (den romersk katolske kirke) til å bosette seg i Jugoslavia, men flere dro hjem mot nord, via Danernes land til Thule (Skandinavia). I mellomtiden hadde de lært kristendommen å kjenne, men de hadde også måttet bøye sin arianske tro under katolsk makt, sammen med sine frender østgoterne.

Dan skulle være som en slange ved veien og har også satt de fleste spor etter seg langs veien. Elver som Danaper (Dnjpr), Don, Ardon, Donau og land som Dacia, Danzig, Gdansk og Danmark. Langs Donau finner vi også navn som Ismael, Isaccea, Sinai og Seret (Arsaret?). Aser har også satt sitt preg. Vi har alle rede nevnt Aserbajdsjan, landet til Aser. Det Asovske hav ligger like ved. Aserne kalte Odins folk seg. Azerfolket i Kaukasus er vel kjent. Engelske språkgranskere har funnet ca. 8000 hebraiske rotord i det oldbritiske og Gælic-språket, som de mener må være fra disse hebreerne av "Iaraels bortkomne stammer". Bare ordet British -betyr på hebraisk Berit=pakt iysh (ish)=menneske.

Eliveoner, alver og Albion nevner sin høyeste Gud som ELI. ELIBERIT (pakt med Gud) ble til Iberit (Iberia) = Irland og Spania. ELIVAR er sammensatt av både ELI og VE (Jahve). Et annet av navnene vi kan finne hebraisk rot i, er ordet som betyr Herre (LO) Sammenlignet med LO Ammi i Hosea (ikke mitt folk). På gammel norrønsk ble dette til Loride, Loke, Loye etc. Loke var en av de tidligste nevnte navn for den høyeste Gud. Jmf. Loverætta i Edda, oppkalt etter denne Gud. LORdag (gammelnorsk for lørdag) var denne gudens hellige dag. Denne LO-Gud har satt seg mange merker i Norden og i Norge; Lolland, Lofoten, Loe, Loen, Lovin, Løve, Lote, Lore etc. I gammel dansk het lørdag; løverdag. Her er foreslått en sammensetning av LO og VE som navn på den siste ukedagen.

Norges landvætte het Daain=Dovre=Daavre (Dover i England)=Dave=Daavin=David?

Kristen Døssland har skrevet boken; "Norrøna folket i opphav og vandring" som viser alle disse navns egentlige opprinnelse og utbredelse. Noen navn fra boken; "Ilden var bellig. Guds- navnet EL er opphavet til ordet (eld). Med for å lage ild måtte de ha ved -som kommer av Gudsnavnet VE. Loge (flamme) kommer av Gudsnavnet Loke, og en meget stor loge kalte de Baal. Ordet kommer fra Odins sønn Balder som igjen kommer av den fønikiske og (frafalne Israelittiske) guden Baal." Tordenguden het Elja og Eljon eller iljon (som ble til Lion-Lejon-løve). Ljona kinder = Eljon eller Elohims sønner. Tordenguden i Kaukasus området het ELIas. Gudene Tor og Odin ble dyrket meget senere i Norrønsk historie, og var vel resultat av heltedyrkelse og dyrking av forfedre.

- Et landskap i det galliske Frankrike heter Achivetania som betyr brødre som dyrket guden VE. - Sjonn el.Sjond (norsk) betyr gravøl. Gravøl er helget til Sjond. Ordet kan bety Sion eller Sjaund = syv som er ELJONs hellige tall.

- Et annet hebraisk ord som Kohen (prest) finner vi igjen i kon som på gammelnorske betyr gjev mann, høvding. I Litauen heter Herre, prest=Koninga. Og vi nevner også betegnelse konge i samme åndedrag. Mange flere ord kan det leses mere om i nevnte bok.

Folket her i nord kalte seg med et fellesnavn for Godpjod = Guds folk. Ordet Gud er avledet fra Got. Ord- lyden har variert fra land til land; Gutans eller Gütôs. Den gamle folkelige danske uttale var Gotte eller Gotter Gothersgade). På svensk ble det helst Gutar (Gotland), gauter eller göter (Göteborg). Gotisk språk taltes, i følge dansk leksikon, opprinnelig fra Kaukasus til Norden og helt til vest-Spanien. De siste rester av opprinnelig gotisk utdødde ifølge ekspertene i det 1700 århundre på krimhalvøya.

Gotiske kongsnavn som Berik, Athanartk, Ermanrik, kan minne om norske vikingnavn ( Eirik, Henrik)

Kan vi ut fra arkeologiske funn stadfeste en slik israelittisk vandring eller flere vandringer nordover? Fra arkeologisk hold, får vi vite at folkevandringer generelt er vanskelig å dokumentere ut fra arkeologiske funn. Kontakt mellom folkeslag kan lett tolkes som vandring, men kan også være handelskontåkt, Ved siden av funn, er det derfor histriske overleveringer og sagn som danner det viktigste grunnlaget, for å hevde at et folk har vandret. La oss likevel se på noen interessante funn. Odin ble ofte kalt rune mesteren. I en nylig utkommet bok fra Pax forlag som heter "Runer", skriver forfatteren Dr. Philos Kjell Aartun følgende; Nyere funn av runer i flere orientalske (Mesopotamia, Syria, Israel, Egypt, Tyrkia) kultursentra, har åpnet helt nye perspektiver på runenes eldste bruk og historie. Oppdagelsen av runer i orientalske kultanlegg og på orientalske kult-gjenstander, som delvis har vært kjent i bortimot 100 år, er nylig gjort. Etter alt å dømme er funnene bare i sin begynnelse. Gjennom de funn som alt er gjort, viser runene seg å bære en fast bestandel i en kulturtradisjon som er langt eldre enn man tidligere var klar over." Eksempler på likheten mellom runer funnet i Norge og i orienten kan ses i boka.

I flere gravhauger i Norge, har man funnet en rekke gjenstander med semittiske runeinskrtfter og er arv fra samme kulturtradisjon. Funnet av gravrøysene er også i samsvar med kjente semittiske tradisjoner. Samme skikk finnes ennå i Nord- og syd-Arabia og i Etiopia. Man begraver riktignok de døde i jorden, men over graven legger man en haug av stein, som med tiden ikke sjelden kan oppnå en betraktelig størrelse. Praksis er nemlig at forbi passerende legger nye stein, omtrent slik vi legger blomster på graven.

På en gullring funnet i Pitrassa nær Bukarest (Ungarn) har man funnet en interessant runeinskripsjon med følgende tekst: GUTANIOWIHMLAG som oversatt betyr; Goterne er Guds hellige. Inskripsjonen for Gud =IOWI Sammenlign IHVH = Runen heter forøvrig Hagalruna som kan komme av det hebraiske Hekal = tempel (Jahves helligdom). Det er samtidig tegnet for IO eller JO. Dersom tegnet endres til heter den Alruna (el.Elruna) og er et hellig tegn. IOV (IOVE) eller var altså det gotiske navn på Gud. På gresk er et tegn for Kristus.

Tegnet § kommer fra runen som betyr lynet - ljon - Eljon. Eljon er som tidligere nevnt tordenguden fra Sinai, Eija hos Kaukasus-aserne. Det var også hos goterne en Gud for lov og rett.

I tidsrommet kort etter Kristi fødsel er det runene plutselig dukket opp i Nord-Europa, først i nord-Tyskland og Danmark. De første norrøne funnene er tidfestet til rundt 200 e.kr., men tidfestelsen er på ingen måte sikker. Ingen vet heller med sikkerhet hvor runene oppsto, både Svartehavs-området og Danmark har vært foreslått. I løpet av det siste tiåret er det imidlertid gjort funn som viser at runene ble benyttet, i en form alt for lik våre nordiske til at det var en tilfeldighet, både i Yemen og i Nord-Italia, 500-1000 år før vår tidsregning. I Yemen ble det funnet runer skåret inn i fundamentet på et av Dronningen av Saba's templer i Marib. I Italia ble runene benyttet som skriftspråk av Etruskerne, som kom til Italia fra Troja samtidig som æsene kom til Asovhavet, ca. 1200 før vår tid. Det finnes også fønikiske og andre runer som har mange likheter med våre egne. De tidligste nordiske funn viser runer skåret eller risset på under- og baksiden avgjenstander. De er Nordens eget skriftspråk, men ble aldri brukt til nedtegnelser om handel eller historie, kun til religiøse formål. Den danske historikeren Brøndstedt sier følgende: "Runerne har haft to formål: ved hemmelig tryllemagt at skærme og beskytte den for hvem de var skrevet; eller ved åben forkynnelse at fæste og binde erindringen om en afdød. Runeskriften kan næppe have udviklet sig hos germanerne før i løbet af 100-tallet, for hverken Tacitus eller Plinius nævner den." Her synes det å være en svikt i Brøndstedts argument, for hvis runene var ment å brukes i det skjulte, for å befeste og formidle magisk kraft, er det svært lite sannsynlig at man åpent ville fortelle fremmede om disse. Her vil jeg heller stole på at runene kom med Odin og Æsene, i hundreåret før vår tidsregning, som en del av deres magi. Det er mange som har prøvet å spore runenes opphav tilbake til et slektskap med Babylonsk eller Hettitisk kileskrift, Fønikiske eller Kretiske skrifttegn, tidlige former av latinske bokstaver el.l. Det ville ikke forundre meg om svaret ble funnet et sted i Svartehavs-regionen. Uansett er det påfallende at runene kommer til Norden samtidig med en plutselig økende påvirkning fra Svartehavs-kulturene. Dessuten tar Brøndsted her feil, for Tacitus nevner vitterlig runene, og hvordan folkene i nord benyttet dem til å finne svar på sin skjebnefremtid, eller når de skulle ta vanskelige avgjørelser. Om de nordlige folks bruk av runer sier Tacitus: "For varsler og valg har de den største respekt. Deres måte når de kaster lodd er alltid den samme: De skjærer en gren av et nøttebærende tre og deler den opp i små stykker. Disse merker de med forskjellige tegn, og kaster dem så helt tilfeldig på et stykke hvitt klede."

I tidsrommet kort etter Kristi fødsel er det runene plutselig dukket opp i Nord-Europa, først i nord-Tyskland og Danmark. De første norrøne funnene er tidfestet til rundt 200 e.kr., men tidfestelsen er på ingen måte sikker. Ingen vet heller med sikkerhet hvor runene oppsto, både Svartehavs-området og Danmark har vært foreslått. I løpet av det siste tiåret er det imidlertid gjort funn som viser at runene ble benyttet, i en form alt for lik våre nordiske til at det var en tilfeldighet, både i Yemen og i Nord-Italia, 500-1000 år før vår tidsregning. I Yemen ble det funnet runer skåret inn i fundamentet på et av Dronningen av Saba's templer i Marib. I Italia ble runene benyttet som skriftspråk av Etruskerne, som kom til Italia fra Troja samtidig som æsene kom til Asovhavet, ca. 1200 før vår tid. Det finnes også fønikiske og andre runer som har mange likheter med våre egne. De tidligste nordiske funn viser runer skåret eller risset på under- og baksiden avgjenstander. De er Nordens eget skriftspråk, men ble aldri brukt til nedtegnelser om handel eller historie, kun til religiøse formål. Den danske historikeren Brøndstedt sier følgende: "Runerne har haft to formål: ved hemmelig tryllemagt at skærme og beskytte den for hvem de var skrevet; eller ved åben forkynnelse at fæste og binde erindringen om en afdød. Runeskriften kan næppe have udviklet sig hos germanerne før i løbet af 100-tallet, for hverken Tacitus eller Plinius nævner den." Her synes det å være en svikt i Brøndstedts argument, for hvis runene var ment å brukes i det skjulte, for å befeste og formidle magisk kraft, er det svært lite sannsynlig at man åpent ville fortelle fremmede om disse. Her vil jeg heller stole på at runene kom med Odin og Æsene, i hundreåret før vår tidsregning, som en del av deres magi. Det er mange som har prøvet å spore runenes opphav tilbake til et slektskap med Babylonsk eller Hettitisk kileskrift, Fønikiske eller Kretiske skrifttegn, tidlige former av latinske bokstaver el.l. Det ville ikke forundre meg om svaret ble funnet et sted i Svartehavs-regionen. Uansett er det påfallende at runene kommer til Norden samtidig med en plutselig økende påvirkning fra Svartehavs-kulturene. Dessuten tar Brøndsted her feil, for Tacitus nevner vitterlig runene, og hvordan folkene i nord benyttet dem til å finne svar på sin skjebnefremtid, eller når de skulle ta vanskelige avgjørelser. Om de nordlige folks bruk av runer sier Tacitus: "For varsler og valg har de den største respekt. Deres måte når de kaster lodd er alltid den samme: De skjærer en gren av et nøttebærende tre og deler den opp i små stykker. Disse merker de med forskjellige tegn, og kaster dem så helt tilfeldig på et stykke hvitt klede."

8.juni 1998 vakte Thor Heyerdahl store overskrifter i "Vårt Land". En artikkel ble skrevet etter et større intervju med Heyerdahl i et Aserbajsjansk tidskrift i USA. Over skriften lød; DU (vi i Norge) stammer fra Aserbajdsjen. Heyerdahl gir følgende begrunnelse i artikkelen;" Det kan ikke være tilfeldig, at tegningene av skip som Azerfolket brukte til å navigere til det kaspiske hav og opp Russlands elver, er identiske med dem som vikingenes forfedre brukte i fjordene langs Norge...senere." Heyerdahl peker også på deres sammenleggbare båter som også norrønske historie fortellere skriver om. Videre sier han; Jeg har alltid lest Snorre som mytologi, men nå har jeg sterk tiltro til at Snorres geografiske angivelser ikke er til å ta feil av. Historien om Odin og asene, stemmer påfallende med den befolkning som kalles azer, som bor i Azerbajdsjan idag. Snorre, helleristninger og det faktum at vitenskapen kaller vår egen folketype kaukasisk, gjør at jeg har tiltro til at våre forfedre innvandret fra Aserbajdsjan."

Engelske forskere, som har hatt spesiell interesse for forskning omkring de ti stammer, tror vandringen nordover har skjedd i flere omganger, og ihvertfall i to store. En umiddelbart etter bortførelsen til Assyria (hovedsakelig Efraims stamme m.fl.) og en like før begynnelsen av vår tidsalder.

Odin og hans menn var av æsenes ætt, men hevdet også stolt at de nedstammet fra Trojanerne. De var krigere, fryktet i mange land; selv romerne hadde stor respekt for deres villskap og krigerkunst. Og Odin 'den enøyde', æsenes konge, ble av sine egne ansett som en gud og var viden kjent for sin magiske evne til å vriste seier ut av nederlagets skarpe tenner. Overalt hvor han fór med sin veltrente hær av halvnakne krigere vek fiender unna, eller ble hogd ned. Odin selv var æsenes gudekonge, og hans hær ble ledet av tolv hovgoder, høvdinge-prester, med Odin som deres drotne; yppersteprest og hærfører. Dette er det bildet av Odin og æsene vi finner i Ynglingesagaen, nedskrevet av Snorre for nesten 800 år siden. De aller fleste avviser denne sagaen som mytisk, uten historiske realiteter, men det finnes svært mange spor som tyder på at æsene virkelig var en historisk eksisterende krigerstamme. En stamme som var bosatt nær elven Don's munning, lokalt kjent som Aes-folket (jern-folket), med slektshistorie tilbake til trojanske flyktninger.

I innledningen til Ynglingesagaen i Snorre's Kongesagaer står det følgende: "(Svartehavet) skiller mellom de tre verdensdelene, østafor heter det Asia, og landene vestafor kaller noen Europa og noen Enea." Begrepet 'Enea' blir gjerne forklart med at det er avledet av navnet til den Trojanske kongesønnen Aeneas, som regnes som romerenes stamfar. Som vi skal se senere, ble Trojanerne slått av en samlet gresk styrke i 1260 f.kr., og i 1190 f.kr. forlot de Troja i to grupper. Den ene gruppen, ledet av kong Aieneas, reiste opp Donau og fulgte sydsiden av Alpene til dagens nord-Italia. Her slo de seg til ved Tiber's munning, nær dagens Roma, og ble kjent som etruskerne.

En annen gruppe, på 12.000 mennesker med stort og smått, krysset Svartehavet og bosatte seg i kystområdene til Asovhavet, hvor de bygget seg en befestet by etter modell av Troja. Denne byen kalte de Åsgard, av romerne kjent som Sicambria. Denne skal i følge gamle arabiske kart ha ligget der Manytsj munner ur i Don.Trojanerne var, ifølge historieforskere helt inn i vår egen tid, kun en poetisk fiksjon skapt av Homer i hans greske heltesaga. Det var først når den tyske industrimannen og amatørarkeologen Heinrich Schliemann virkelig fant Troja, for omlag 100 år siden, at de ble nødt for å endre sin oppfatning av 'etablerte sannheter'. Men Trojanerne var jo vitterlig slått av grekerne over 1100 år før denne tidsepoken Snorre beskriver, og kunne vel derfor umulig ha noe med jernalderens Tanais å gjøre? Men i Gylvaginning 9 står det å lese følgende: "Etter at Æsene hadde skapt Ask og Embla bygde dei seg ei borg midt i verda, den som er kalla Åsgard. Det er den folk kallar Troja. Der budde Æsene og ættene deira, og dei vart årsak til mangt som hendte både på jorda og i lufta." Hvordan skal vi tolke dette, at det i norrøne myter og historier finnes navn på en befestet by ved Middelhavskysten, som hadde vært en folketom og glemt ruin i over to tusen år når Snorre skrev sine verk? Dette er et mysterium Snorre og moderne historikere ikke kan gi noe fullgodt svar på. Det synes utrolig at Snorre skulle kjenne til Homer's verk Iliaden, og det gir ingen helteglorie for Odin og æsene i å slekte på et folk som ble jaget på flukt fra sitt hjemland av grekerne. 12.000 trojanere flyktet altså nordover, til Azovsjøen. De øvrige 15-20.000 dro vestover, under ledelse av kong Aieneas, til Tiber's munning i nord-Italia, hvor de senere ble kjent som Etruskere. Disse kalte seg selv Rasenna, og kom til nord-Italia rundt 1190 f.kr. Grekerne kalte dem Tyrsenoi, romerne Tusci og Etrusci. De var innvandrere fra øst og helt tydelig et fremmedelement i Italia. Greske historikere forteller at det bodde Tyrsenere i de nordlige delene av Egeerhavet, med andre ord Troja. Etruskerne var svært dyktige både som håndverkere, handelsmenn og krigere, og i det 6. og 5. århundret f.kr. hadde de faktisk makten i Roma. Deres hovedsete var ved Tiber-munningen, men de overtok etter hvert store landområder nordover, mot Po-sletta. De var derfor selvsagt utsatt for misunnelige naboer, og var i krig både mot gallerene, grekerne og romerne, og under keiser Augustus ble de tilslutt utslettet som selvstendig folk, ved begynnelsen av vår tidsalder.

Etruskerne var først styrt av konger, tilhørende slekten til kong Aieneas av Troja, om vi skal tro mytene. Senere overtok en kaste av krigerprester makten. Av andre særtrekk vet vi at etruskernes kvinner hadde en fremtredene plass i samfunnslivet. Og at deres begravelsespraksis har likhetstrekk med den som er funnet både i Kaukasus og i Norden: Gravkammer med dekorerte heller, i midten av store gravhauger omsluttet av steingjerder. En av de sentrale etruskiske gudene var Nethuns, som er en form av Neptun. Dette har de felles med den Merovingiske Merovee's far fra havet, såvel som med Vanenes Njord/Nerthus. Men materialet er lite, og ingen kan med sikkerhet si at etruskerne var de Trojanske flyktningene som kom til nord-Italia i 1190 under kong Aieneas' ledelse.

Vi har dermed to slekter som hevder å ha røtter tilbake til Troja, æsene og etruskerne. Og vi vet at æsene knyttes til Asovhavet ved elven Don's munning (hos Snorre kalt Møotia-myra ved Tanais' munning). Det finnes imidlertid tre andre germanske slekter som har tilknytning til Asovhavet, spesielt til Krim, og en av disse slektene hevder også å stamme fra Troja: Erulene (Herulene, Erilar), Goterne og Merovingene. Alle tre var mektige krigerfolk som gjorde seg kraftig bemerket i europeisk historie, og mye tyder på at disse, sammen med etruskerne og æsene, har felles aner og kultur.

1. Herulene

De første spor som er funnet av nord-Europeisk runebruk stammer fra det tredje århundret i områdene rundt nord-Tyskland og sør-Jylland. Og den kultur som benyttet runene her antas å være et krigersk folk kalt Erulene, en kultur som i de første århundrene e.kr. dominerte i sør-Jylland, Ribe, Vejle og sørlige deler av Århus Amt, samt Fyn og Sjælland. Navnet Erul er ukjent i nordisk og vest-Europeisk historie, men velkjent i sin samtid for grekere, romere, gotere og langobarder. Noen historikere mener rent frem at navnet 'erul' betegner stammens overklasse av krigere, hvorfra det ble valgt krigerkonger etter behov, og at navnet derfor ikke er kjent som stammenavn i Norden. Enkelte forskere oversetter 'eruler' direkte som 'kriger' eller 'krigerhøvding'. Et annet trekk ved Erulene er at det blant dem fantes folk med god kjennskap til gresk og romersk språk og kultur. Derfor ble de ofte budsendt for å bistå under forhandlinger med romerne.

Brøndstedt forteller også at det i tidsrommet rundt siste århundret f.kr. ankom til Danmark et helt nytt folk, danene, som var et utpreget langskallede folk av det vi nå kaller 'den nordiske type', og at disse kan forbindes med de markerte endringene i begravelsesskikker. Disse folkene, og deres rikt utsmykkede graver, dukker først opp på Gotland, i Skåne og på de østdanske øyene Bornholm, Sjælland og Fyn, som kort tid før hadde vært fattige og nesten ubebodde. Brøndsted siterer den romerske historikere Jordanes, som på 500-tallet e.kr. beskriver, i sin bok "Goternes opprinnelse og gjerninger", Herulene som et nordgermansk folk som opprinnelig kom fra Svartehavs-regionen, og som hadde bosatt seg i Rhindalen. Herulene skal, ifølge Brøndstedt, ha bebodd syd-Sverige, Sjælland og Fyn, mens Danene skulle komme nord og østfra, og ha presset Herulene syd- og vestover. Av Danenes navn oppsto så Danmark. Arkeologiske funn understøtter både utsagnet om Danenes høyde, og deres utbredelse i tidsrommet rundt 200 e.kr.

En mulig tolkning her synes å være at Erulene, som bl.a. Eric Elgquist antar, var den opprinnelige befolkning i deler av sydvestlige Sverige og på Sjælland. Da æsene og vanene ankom Norden, ca 70-50 f.kr., bosatte de seg på Fyn, Gotland og enkelte andre av Østersjøens øyer, før de omsider valgte Sigtuna ved Malaren, nær dagens Stockholm, som sitt hovedsete. Her utviklet de sin makt raskt, og en av deres stammer, knyttet til gudinnen Danae, ble kjent under navnet Danene. I løpet av få år erobret disse de sydvestlige deler av Sverige, så som Skåne, og kort etter erobret de Sjælland. De gjenværende krigere og adelsmenn av befolkningen her, senere kjent som Erulene (evt. Erilar) flyktet over til fastlandet og bosatte seg senere i nord-Tyskland. Forskerne synes å være enige om at Erulene egentlig var 'Dansker' eller 'nordtyskere', og at de ved begynnelsen av vår tidsregning ble drevet ut av sine opprinnelige områder, trolig Sjælland, av Danene. (Sagn forteller at grunnleggeren av den danske kongeætten, kong Dan, var sønn av Uppsala-kongen Ypper, og at slekten opprinnelig stammet fra Svitjod, dvs. områdene nord for Svartehavet.) Om forholdet mellom Danene og Erulene sier Jourdanes, i sin historie om Goterne, at Danene var utgått fra Suetidi-stammen (Uppsala-svenskene) i Sverige og hadde fordrevet Erulene fra Sjælland. Utgravninger viser at Sjælland hadde nære tilknytninger til Uppland i tiden 100-400 e.kr., og fra dette synes det rimelig å anta at Danene erobret Sjælland i det første eller andre århundret e.kr.. Spor tyder også på at erulene's kultur var utbredt til Fyn og sydlige deler av Jylland i dette tidsrommet, men at de ble fordrevet også herfra. Hvis sagaene har rett i at Odin og Æsene først bosatte seg på Fyn må de derfor ha overvunnet de erulske bosettingene her, og senere blitt fordrevet av erulske forsterkninger fra Sjælland og Jylland. Og at erulene behersket disse områdene inntil de, 2-300 år senere, selv ble slått og fordrevet av Danene. Jordanes skriver om disse forholdene i sin goter-historie i år 551: "Utenfor disse områdene (i nordlige Europa) bor ostrothae, raumaricia, ragnaricii, de fåtallige finnene, de minste av alle Scandzas stammer, videre de med dem liknende vinoviloth og suetidi, som er kjente innen dette folket for å stå fremst i renslighet, samt også danene, som har utgått fra deres stamme og utdrevet herulene fra sine egne boplasser, og som innen alle Scandzas nationer er kjent for å være de høyeste av kroppsbygning."

Dette bekrefter teorien om at danene tilhørte samme stamme som svearne, men var fysisk forskjellige fra dem. Derfor at danene var av de kaukasiske vanenes slekt, tilbedere av gudinnen Danae, mens svearne var æser av trakisk slekt. Erulene flyktet, etter fordrivelsen fra Danmark, sydøstover, og rundt år 267 e.kr. finner vi dem igjen ved Svartehavet, hvor de med en flåte på 500 skip herjet og hersket rundt om på Balkan. I denne tiden skal de ha vært bosatt langs østsiden av Asovhavet, æsenes hjemsted. I år 286 ble eruler som plyndret og herjet i Rhine-dalen beseiret av den romerske keiser Maximianus. Rundt midten av 300-tallet ble de kuet av østgoterne og innlemmet i det gotiske storriket mellom Østersjøen og Svartehavet. Men etter at goterkongen Ermanarik ble slått av hunnerne i 375 ble de underlagt hunnernes overherredømme. Etter Atillas død i 453 gjorde de gotiske folkene felles opprør mot de hunniske undertrykkerne, og i dette opprøret deltok både eruler og Svartehavs-alaner. Etter dette opplevet erulene påny en storhetstid, som imidlertid kun varte i ca. 40 år. I denne tiden var de bosatt nær elven Donau, muligens ved øvre Theiss, i det som er dagens Ungarn. Her, som ellers, var de kjent som et brutalt folk av røvere og undertrykkere. Under keiser Anastasios tid, i midten av 490-årene, ble de beseiret av langobardene og i den avgjørende striden, som muligens først sto i 505, stupte den erulske kongen Roduulf med hele sin hær. Etter dette ble erulene splittet, og noen av den slo seg ned i romersk område, rundt Singidunum, med romerenes tillatelse, mot å bevokte grensene. De øvrige erulene begynte på en ferd nordover som endte i Thule. Denne ferden beskrives av Prokopios på denne måten: "Under ledelse av tallrike medlemmer av sin kongsætt reiste de først gjennom slavernes alle stammer, dro deretter gjennom en stor ødemark og kom til et folk som het Varner. (Varnerene bodde på den tiden i Holstein i nord-Tyskland). Siden dro de hurtig forbi endog danenes stammer, uten at barbarene tilførte dem noe ondt. Derifra kom de frem til havet, gikk til sjøs og seilte til øya Thule, hvor de ble boende." Om hvor dette var antyder Jordanes i sin beskrivelse: "En folkerik stamme blant dem (Thules innbyggere) var gøterne, og det var ved siden av disse som de utvandrede eruler slo seg ned." Dette at de fikk passere uhindret gjennom danenes rike kan bare forklares med at de kjøpte seg fritt leide. For hadde de vært sterke nok, hadde de sikkert forsøkt å gjenerobre noe av sitt gamle rike, som f.eks. Fyn. Og de må ha tilbragt en ikke ubetydelig tid i områdene rundt Skagen eller deromkring med å bygge skip for ferden til Thule. Det sies om erulene at de holdt strengt på farsarvens seder og skikker, at de ofret mennesker til sine guder og at de drepte gamle og syke som ble til byrde for deres samfunn. Også at de krevet at kvinner slo følge med sin ektemann i graven. Det sies også at bror og søster hadde lik arverett blant erulene. Over hele Europa var de fryktet for sin villskap. Nakne, kun iført et våpenbelte og med skjold og våpen i hånd, kastet de seg hemningsløst inn i kamp. De var også helt tydelig dyktige sjøfolk. Det råder forøvrig stor uenighet om Erulene's opprinnelige herkomst og kronologi blant europeiske historikere. Men det synes å være enighet om at det i tiden rundt begynnelsen av vår tidsregning, liksom Salin beskriver det ("Thierornamentik") fant sted en kraftig kulturstrøm fra de nordlige kystområdene ved Svartehavet og Krim-halvøya, opp gjennom øst-Preussen og nord-Tyskland, til Danmark og det øvrige syd-Skandinavia. Og det er i disse områdene de eldste rune-funnene er gjort. Flere historikere antar derfor at det er Erulene, de som utbredte runene, som bragte dem med seg da de returnerte til sitt tidligere hjemland, og gjenerobret Fyn og sør-Jylland, en gang i det tredje århundret. Det er i disse områder noen av de eldste og runefunnene er gjort. De aller fleste funn av gjenstander med erul-inskripsjoner er imidlertid gjort i syd-Norge, og er datert til tiden rundt år 500. Erik Elgquist sier rett ut, i sin bok om Njord-kulten, at det var Svartehavs-erulene som bragte runekunnskapen til Norden. Og at når Erulene's kultur gikk under, ved slutten av 500-tallet, forsvant også runekunnskapen nesten helt, og gjennoppsto ikke før ca. 800 e.kr. Det er også funn og beskrivelser som kan tyde på at Erulene bosatte seg i deler av sørvestlige Sverige og sør-Norge i det femte århundret, etter at kong Roduulf ble slått av Langobardene i 505. Ifølge Prokopios såvel som Jourdanes reiste de til Thule, som man antar var Norge, og bosatte de seg i kystområdene fra Grenland til Romsdalen, i tiden etter 510. Det er også funnet spor etter eruler etter denne tid i nordøstre Vester-Gøtland, deler av Narke og i Varmland, i områder hvor de vites å ha vært strid mellom svearne og gøterne. Etter midten av 500-tallet finnes det også fortsatt eruler tilbake i områdene ved Donau. Prokopios forteller om et tilfelle der disse drepte sin siste mann av kongeslekt, kong Okhos, hvorpå de fant at de behøvde en ny konge. De sendte derfor sendebud til Thule for å bringe tilbake en mann av kongeslekt. Da de kom frem til 'øya' Thule fant de mange av kongeslekt, og de valgte en som verdig å være deres konge. Denne syknet imidlertid hen og døde før de var kommet gjennom danenes land. Derfor måtte de gjøre vendereis og velge en ny. Han som fulgte med dem tilbake til Donau-området het Datios og fikk følge av sin bror Aordos og to hundre unge erulske menn.

I følge bl. a. Otto von Friesen og Elias Wessèn lanserte teori skal de av runene ha blitt ført til Skandinavia av herulerne. Tittelen erilaR, som forekommer på mange norske og vest-svenske runesteiner fra urnordisk tid, skal da bety herul og, i overført betydning, runemester, kultprest; man antar at ordet også har gitt opphav til jarl-tittelen.

2. Merovingene

er det gamle navnet på en av de franske kongsættene. Den siste kjente Merovinge-konge, Childeric III, hersket over Austrasia, som omfattet de nordøstre delene av Frankrike, deler av Belgia samt deler av Tyskland vest for Rhinen i det 6. århundret e.kr., i ettertid kjent som det stor-frankiske riket. Historikerne kan fortelle at Merovingene skal ha tilhørt den germanske stammen Sicambrierne, men i ettertid er de best kjent som Frankerne. Det latinske navnet Sicambria ble benyttet om de nordøstlige kystområdene av Svartehavet og Krim-halvøya av blant annet Romerne. I en fransk historienedskrivning fra år 720, Gesta Regum Francorum (Liber Historia Francorum), oversatt av Viktor Rydberg i 1886, fortelles det noe om opprinnelsen til navnet Sicambria som en by ved Asovhavet: "Trojanerne delte seg nå i to flokker (etter nederlaget mot de greske konger). Aineas og de som fulgte ham dro til Italia. Resten, 12.000 mann, for med skip østover og kom til strendene av elven Tanais (Don). De kom til Pannonia ved Asovhavet, hvor de bygget en by de kalte Sicambria." Sicambria kan dermed knyttes til Trojanerne og Aes-gard, og knytter således merovingenes opprinnelse til æser, eruler og gotere. Navnet Merovinge kommer av en legendarisk gudekonge ved navn Merovee (Merovech), et navn som trolig kan tolkes som 'Hav-moder'. For ifølge legenden hadde Merovee to fedre, hans kjødelige far kong Clodio og et hav-vesen beskrevet som "et av Neptuns vesener, lik en uinotaur". Havvesenet skal ha befruktet hans allerede gravide mor under en svømmetur i Middelhavet. Merovee sies derfor å tilhøre to blodslinjer; den kongelige Sicambriske (liksom vår egen Odin) og en guddommelig, knyttet til Neptun/Njord. Merovee's far Clodio forbindes til en øst-nordisk kongeslekt gjennom "Hervarar saga ok Heidreks konungs", en saga fra ca. 1200 hvor gjennomgangstemaet er sverdet Tyrving. Siste del av sagaen omhandler oppgjøret mellom kong Heidreks to sønner, Angantyr og frillesønnen Hlod, som er halvt hunner, og ender i et stort slag mellom gotere og hunnere, hvor goterne seirer og Agantyr dreper sin halvbror med Tyrving (Hlodskvida: "Diktet om Hunnerslaget"). Dette sies å være et gotisk sagn. Utfra samme bakgrunn springer trolig også legendene om gudekongen Arthur og hans magiske sverd Excalibur. Goterne omtales av Tacitus som bosatte ved elven Vislas (Weichsels) munning i hundreåret e.kr., og de antas opprinnelig å stamme fra Skandinavia. Senere var gotere bosatte på Krim, liksom æser, eruler og merovinger, og de okkuperte også områder nord for Donau, i dagens Romania. Visigoterne (vestgotere) hadde områder i dagens syd-Frankrike og Spania, og var inngifte i merovingenes klan. Alle konger av Merovee's ætt ble ansett for å inneha spesielle okkulte, magiske evner og kunnskaper, blant annet helt spesielle evner som helbredere, til å kommunisere telepatisk med dyr osv. Det blir sagt at de alltid bar en spesielt magisk halsring og at de hadde et fødselsmerke i hjertehøyde på bryst eller rygg formet som et likearmet, rødt kors. Og de klippet aldri håret sitt, da dette ble ansett for å ha betydning for deres spesielle krefter. De Merovingiske kongene ble dermed ikke sett på som vanlige stammehøvdinger og konger, som det var mange av på den tiden. De ble betraktet av sine samtidige som hellige prestekonger, med en særlig gudskraft inkarnert i seg. En praksis som fulgte dem var å få boret et hull i toppen av hodeskallen (trepanering), med den hensikt å være mer åpen mot den kosmiske gudekraft. Vi vet ellers lite om deres religiøse praksis, men i gravfunnet etter Merovee's sønn Childeric I ble det funnet avskårne hestehoder, et tyrehode av gull, en krystallkule og over 300 honningbier i gull. Merovingene hevdet selv at de stammet fra Troja, noe som kan forklare de trojanske navnene Troyés og Paris. Tegn kan tyde på at de også var i slektskap med den oldgreske kongeslekten i den greske provinsen Arkadia i Pelloponesia. Navnet Arkadia stammer fra 'Arkades', som betyr Bjørnefolket, og Akkadierne hevdet at de nedstammet fra Arkas, Bjørnen, sønn av Kallisto og Artemis. Hos de Sicambriske frankere hadde også bjørnen meget høy status, og de dyrket henne under navnet Arduina, gudinnen for Ardennene. Arduina er en frankisk variant av Artemis. Navnet Arthur utgår fra det walisiske 'arth', som betyr bjørn. Legenden forteller at de forlot Sicambria i tiden omkring år 100 f.kr., via Donau og Elben, og bosatte seg i de nordvestlige delene av dagens Tyskland. Det finnes også historiske beskrivelser fra 417 f.kr., da den Sicambriske høvdingen Merovee, som var hærfører i den romerske armé, besøkte Roma. Her vakte han stor oppsikt på grunn av sitt lange, lyseblonde hår. Ett utslag av Merovinge-kongenes magiske aura var at alle gutter kongene hadde unnfanget automatisk ble anerkjent som prinser og tronfølgere ved fylte 12 år. Og det kunne være mange av dem, for de Merovingiske kongene var polygame. Foruten dynastiske ekteskap med andre kongehus, blant annet Visigoterne, fikk de gjerne barn med slavinner, tjenerinner (friller) osv. Det fortelles også at Merovingene hadde stor makt i de nordtyske områdene i flere hundreår. På slutten av det femte århundret, hardt presset av Hunnerne, forflyttet Merovingene seg imidlertid over til vestre bredd av Rhinen, og bosatte seg i det området som ble kalt Gaul.

Jeg vil anta som en god mulighet at Merovinge-slekten faktisk er etterkommere etter Odin's sønner, de han etterlot som jarler i Sachsen og ellers i Tyskland. Jeg finner det også trolig at de i de keltiske områdene var kjent under betegnelsen Cimbri eller Cambri, og at deres kongeslekt var kjent som Erilar, prestekonger. Navnet Cimbri kan avledes av Si-Cambri, og er trolig et navn de fikk i visse områder, liksom folk fra Tyskland kalles tyskere i Norge, Germans i f.eks. England og Allemani i Iran. Den utvandringen som fant sted fra Jylland og nord-Tyskland i 130 f.kr. blir kalt Kimbertoget og knytter også navnet Cimbri til et germansk folk. Både deres nære forbindelser til romerne og deres inngifte i Visigoter-stammene følger et kjent mønster. Goterne var selv fryktede krigere, og ville ikke ha akseptert at deres prinsesser giftet seg med fremmede. Om ikke da disse fremmede var dem overlegne i det meste. Vi vet også at Goterne praktiserte en noe forenklet, krigersk form for Åsatru, og at deres fremste guder var Thor og Tyr. Dette var bare noen raske sideblikk inn i tidlig germansk og norrøn historie, i overgangstiden mellom romersk og germansk jernalder. Og på en rekke mytiske og historiske særtrekk som knytter bånd mellom flere slekter hvis historiske røtter er uklare, men som tydelig kan ha en felles fortid. Noe som igjen innebærer at vi kanskje skulle finne klare spor til våre egne, norrøne røtter om vi valgte å se på de norrøne sagaer som en mytifisert overlevering av historisk kunnskap, heller enn kun fri diktning og overtro.

Germanskstamme i de nordlige deler av Rogaland. Beskrevet av Jordanes på 500 tallet.

Et folk nevnt av Jordanes, bosatt sør i Skandinavia. Navneformen Ahelmil henger antakelig sammen med Halmstad og skal derfor bety sydlendingene.

Et blandet nomadefolk i Sørøst-Europa med germanske aner, men med etikke- germansk språk. På 300-tallet oppgikk en del av dem i hunerne mens andre flyttet til Trakia. Både vandaler og suebere angrep alanerne i år 406

Et germansk folk som lenge før de innvandret England omtales av Tacitus som et av syv folk bosatt ved sydvestre Østersjøbeltet som Nerthus-dyrkende folk. C. L. Roth nevner Slesvig som anglernes bosettingsområde, men i så fall har dette strukket seg over hele Sør-Jylland og innbefattet Angeln - kneet mellom Frisland-Nordalbingen og halvøya Jyllands landfeste.

Vest-germanske kontinentale stammer som siden 200-tallet plyndret de romerske Britiske kystene. Etter at romerne forlot øya i år 411 e. Kr. førte de krig mot de keltiske britene, hvis kong Vortigern i år 499 e. Kr. fra Elbes munning innkalte sakserne under kongene Heingest og Horsa til hjelp mot piktere og skotere. Etter sakserne innvandret juter og anglere øya. Sakserne tok landet i sør og sørvest, jutene Kent, Wight og Hampshirekysten, anglerne østkysten fra Essex opp til Forth. Under stadige forsvarskriger mot danske vikinger holdt anglosakserne stand på de Britiske øyer til øya i år 1066 e. Kr. ble erobret av Vilhelm Erobreren av Normandie gjennom slaget ved Hastings.

En germansk stamme omtalt av Tacitus (Germania): "Ved siden av tenkterne fant man før brukturene; nå har chamarere og angrivariere vandret dit og med nabofolkets samtykke kastet ut og gjort slutt på brukturene". C. L. Roth plasserer angrivariene der hvor elvene Allers og Weser flyter sammen.

Et av syv nord-germanske folk som nevnes av Jordanes, som hevder at de alle "for ikke mange år siden" ble styrt av en konge ved navn Roduulf. Siden arochiene nevnes mellom rigier (folket i Rogaland) og raniier (folket i Bohuslen) kan arochiene ha vært bosatt ved Oslofjorden, og i de norske opplandene. Arochierne skulle være "større enn øvrige germanere i kropp og sjel. Kjempende med ville dyrs raseri".

Det første større germanske folk som kom i forbindelse med den antikke kulturverden. Bastarnene skal ha utvandret fra Sverige så tidlig som ca 700 f. Kr.. De bodde ca 300 f. Kr. ved øvre Weiche, hadde i ca 200 f. Kr. trengt seg ned til landet nord for Donaus munning og kjempet i år 170 f. Kr. mot dardanene. Ett århundre senere gikk bastarnene i forbund med Mithradates mot romerne under Pompeius, men ble beseiret av Crassus i år 29 f. Kr.. På Augustus tid var bastarnene bosatt mellom Karpatene og Donaus munning. De deltok i arkomannerkrigen mot Rom og sammensmeltet delvis med goterne. Navnet bastarner kan bety bastarder og henspeiler på at folket tidlig ble oppblandet med andre etniske grupper. I ca år 280 e. Kr. lot keiser Probus forflytte hundretusen bastarnere. Deretter forsvinner de ut av historien.

Et nordisk folk som av Jordanes plasseres i Skandinavia ("Scandza"). L. Weibull har på bakgrunn av navnet bergio valgt se bergionene bosatt i det nordvest - skånske Björelandet nord for Skølderviken, en hypotese som er dømt feilaktig av de som mener at bergioerne er identisk med Kolmårdsfolket. (Se Theustes)

Et germansk folk nevnt av Tacitus (i Germania fra år 98 e. Kr.) og senere inngått i frankernes stammeforbund. Brukturene bodde mellom Ems og Ruhr, "bructeri Majores" på høyre side og "bructeri minores" på venstre side av Lippe. I Annales skildrer Tacitus brukturene som et romerfiendtlig og farlig folk, som nesten ble helt tilintetgjort i et slag. Plinius beretter i et brev at romeren Vestricius Spurinna med vold lot bortføre en av brukturenes konger.

Et germansk folke som utvandret fra Norden samtidig med gotere og gepidere. De slo seg først ned mellom elvene Netze og Warthe, der de kan ha bodd sammen med de av Tacitus nevnte lugierne. Omkring år 250 e. Kr. vandret burgunderne til øvre Weichel, der de ble goternes naboer (den fine burgundiske keramikken er lett å skille fra den grove gotiske). Da de ble fortrengt av gepidene tok burgunderne inn på romersk område, men ble

tvunget av keiser Probus til fred i år 277 e. Kr. og slo seg siden ned ved Mainz nord for allemannerne. Med romernes hjelp bosatte de seg i år 413 e. Kr. på vestre Rhinbredd mellom Lauter og Nahe, der kong Guntar grunnla det første burgunderriket med Worms som hovedstad. Burgunderne konverterte til ariansk1 kristendom og ble som kjettere hatet av de katolske romerne. Kong Gundikar reiste seg i år 435 e. Kr. mot romeren Aetius, men Aetius hisset hunerne mot burgunderne og i forsvarsstridene falt Gundikar i år 437 e. Kr.. Resten av folket lot Aetius i år 443 e. Kr. flytte til Savoi under kong Gundioch, som før sin død i år 473 e. Kr. delte sitt rike mellom sine fire sønner. Av dem lyktes Gundobad å rydde de andre av veien, hvoretter han lot nedtegne den burgunderske loven, Lex burgundiorum. Etter at Gundobad ble styrtet av kongene Sigmund og Godemar forenes

burgunderriket med frankerriket i år 532 e. Kr..

En germansk folkestamme som i følge Tacitus innvandret angrivariernes landområde som var overgitt til brukturene, hvilket i følge Spruner var nordvestre siden av Harz.

Ifølge Ptolemaios en folkestamme på Jylland. Han nevner charudene umiddelbart før cimbrerne. Charudene har ansetts å være et folk bosatt i Harthesyssel sør for Limfjorden og vest for Sallingsyssel.

En germansk folkestamme. Chasuarerne, som har blitt likestilt med chattuariene, nevnes av Tacitus sammen med dulgubniene bosatt mellom angrivarierlandet og Frisland.

Et dominerende germansk folk som Tacitus beskrev med følgende: "Bortom disse (mattiakerne) bor chatterne, hvis boområde begynner ved Hercyniske-skogen i en trakt mindre flat og sumpete enn de andre bygdene som Germania består av. Disse høydene fortsetter nemlig uavbrudt og minsker litt etter hvert, og på så vis følger Hercyniske-skogen sine chatter og slutter også med dem. Folket er hardført, har satt kroppsbygning og stor livlighet. Til å være germanere besitter de mye ettertenksomhet og subtilitet; de stiller valgte menn i spissen, retter seg etter sine formenn, holder sin oppstilling, iakttar rett tid, sparer på angrepene, inndeler sin dag riktig, forskanser seg nattetid, betrakter lykken som noe tvilaktig, tapperhet som det sikre og legger større vekt på hærføreren enn på hæren - noe som er selvsagt og erkjennes som en fordel ved romersk trening. Hele deres styrke ligger hos fotfolket, som i sin pakning foruten våpen også bærer verktøy og proviant. Andre ser man dra ut til strid, chatter tilbake fra krig - streiftog og mindre trefninger forekommer sjelden. Hestene gjør dem raske i angrep og like raske i tilbaketrekningen." Chatti er lyd for lyd det samme ord som hessi og Jacob Grimm påpeker at

hesserne og friserne er de eneste to germanske folk som under sine gamle navn fortsatt hevder seg på sin nedarvete grunn. Herecyniaskogen er et samlingsnavn for alle de sammenhengende fjellskogene som fra øvre

Rhinen ved Basel fortsetter mot øst til Ungarn.

Et germansk folk. Tacitus innleder sin beskrivelse av folkene i Nord-Germania med chaukerne, hvis land begynner ved frisernes og omfatter en del av kysten. Chaukerne er et folk som er "Høyt ansett blant germanerne og foretrekker å opprettholde sin storhet med rettferdighet. Uten griskhet som de er, rolige og tilbaketrukne, setter de ikke i gang noen krig og gjør ingen skade gjennom røver- og plyndringstog. Det fremste beviset for deres fortreffelighet og makt er at deres overlegenhet ikke beror på vold. Likevel er de alle stridsdyktige, og når det trengs står en hær der med hester og menn i mengder - uten å røre på seg opprettholder de sitt rykte." I følge C. L. Roth var chaukerne bosatt i Øst-frisland, Oldenburg og Hannover.

Et germansk folk som i følge Tacitus bodde side ved side med chaukere og chattere og som lenge hadde levd i altfor slapp og langvarig fred, uanfektet av andre. "Det var dog mer velgjørende enn betryggende, ettersom man

gjør feil i å fremdeles sitte rolig mellom lidelsesfulle og mektige partier og når vold gjelder, personlig beskjedenhet bare er de styrendes hykleri. På så vis kalles de ellers prektige cheruskerne til dels et dåraktig og nytteløst folk, og når deres beseirere chatterna har lyktes, skjedde det gjennom deres eget forstand. Slik falt altså de stolte cheruskerne." Det var disse cherusker som Arminius en gang styrte, og med mordet på ham gikk de opp i frankernes mektige stammeforbund.

Slavisk folk som levde på 1000-tallet ble slått av circipanerne.

Slavisk folk som levde på 1000 tallet vant mange innbyrdes strider mellom slavinske folk nord-øst for Elben. Øst-vendisk stamme vest for Peeneelva.

En germansk folkestamme som nevnes av Tacitus (Germania, 34): "Landet bortom angrivariene og chamaviene innehas av dulgibnierne og chattuarierne samt andre folk, som man ikke hører nevnt så ofte. De støter i nord inntil frisernes område." I grunnteksten står dulgibiner, hvilket Jacob Grimm har rettet til dulgubiner. C. L. Roth lokaliserer dulgubinerne til landet omkring Byckeburg.

En nord-germansk folkestamme som stammer fra "Gamle Danmark", dvs Gøinge (som betyr furuskog på jevn mark) i Skåne, og som etter å ha brutt opp derfra ca. i år 500 e. Kr., fordrev herulerne fra det sørlige Skåne og de danske øyene. Prokopius nevner danene etter år 500. I følge kvadet Beowulf bodde danene på 500-tallet på de danske øyene og Skåne, og på 700-tallet var navnet daner synonymt for hele Danmarks befolkning. Rikssamleren skal ha vært kong Dan den stormodige, som grunnla riket gjennom å ha fått til et felles forsvar mot tyskerne. Alfred den store av Wessex skilte ca år 890 mellom Nord-danene i Skåne og Syd-danene på Jylland ned til Hedeby i Schleswig.

Germans stamme i Agder. Beskrevet av Jordanes på 500 tallet.

Et av de syv Nerthusdyrkende germanske folk som nevnes i Tacitus (Germania, 40). Eudosernes område har av L. Roth blitt lokalisert til området omkring den nåværende byen Neu-Ruppin.

Et av de syv germanske folk som, ifølge Jordanes, kong Roduulf "for ikke mange år siden var konge for". Eunixi kan ha vært bosatt i vestre Norge.

Et folk som ifølge Jordanes var bosatt bortenfor finnvedingene og gøtene. Evagri var et primitivt folk som "bor på ville dyrs vis i utgravde grotter som om de var borger".

En nordisk folkestamme som nevnes av Ptolemaios: "Chaideinoi innehar vestre delen av øya (Skandinavia), favónai og firaisoi den østre." Det har ikke vært mulig å identifisere dette folket.

En folkestamme som nevnes av Tacitus (i Germania, 46): "Om jeg skal regne peucinerne, venedene og fennene til germanerne synes meg usikkert." Venedene er vender, altså slaver, og fenni er antakelig finsk-ugrier.

En svensk folkestamme som av Jordanes nevnes sammen med ahelmil, finnaithae og gatigoth som bosatt ved Gøta elv. Ordet fervirs endelse er tydelig nordisk. (Jfr Theustes.)

Et folk som i følge Jordanes var bosatt i vestre Scandza (Skandinavia) nord for halmstadinger og finnvedinger. Gautigoth er tydelig gøtene ved Gøtet, dvs Gøta elv, vestgøtene - "en bråsint slekt og alltid ferdig til strid".

Det tredje av de gotiske folket som i følget Jordanes forlot Skandza (Skandinavia) med skip og dro til Weichel-munningen. De skal ha kommet dit senere enn de andre og fikk da sitt navn, siden munkelatinens gepidus betyr

langsom. Men en skulle tro at navnet gepider kommer av Gapt, det gotiske ordet for Gaut (Odin som goternes skyttsgud). På gammelislandsk kaltes gepidene gifdar. Når goterne vandret videre sørover ble gepidene igjen; de bodde på 200-tallet nord for nåværende Romania og hadde under kong Ardarik landet mellom Donau, Theiss og Karpatene. De sluttet forbund med det østromerske riket, tok ariansk1 dåp og fikk en ledende stilling. På 500-tallet lå de i stadig krig med ostrogotere, frankere og langobarder. I år 567 knuses de fullstendig av angobarderkongen Alboin og forsvinner siden ut av historien. Gepidenes nordiske hjemland kan ha vært nordre Halland.

Fire berømte germanske folk under folkevandringstiden. De skal alle ha kommet fra østre del av Kattegattkysten: visigoterne eller de ekte goterne fra Bohuslen, ostrogoterne eller storgoterne fra Gøta elv området og Vest-Gøtland, gepidene (Gapts = Gauts = Odins) fra Halland, burgunderne fra kysten sør for Halland ned til Helsingborg. Utvandringen fant sted i tidsrommet 300-150 f. Kr. og gikk først til Weichels munning,

Hreidgotaland ("goternes rede"); navn som Gdansk (Gotiscandsa) og Gdynia (Gotynia) vitner ennå om at goterne har vært bosatt der. Ved Weichel bodde goterne på Tacitus tid (slutten av første århundre) og på Ptolemaios tid (100-tallet) under navnet gotoner. Før 200 vandret de over Rokitno "trösken" og Russland til Svartehavet, der de satte seg fast i et kjemperike som strakk seg nordover helt til Østersjøen. Fra år 214 og framover hjemsøkte de og herjet Romerrikets sydøstlige provinser; i år 251 beseiret de og felte keiser Decius, i år 269 overvant de keiser Claudius Gothicus, og i årene 270-275 overga Aurelianus til dem provinsen Dacien, hvorpå de innehadde Siebenburgen, Romania og det sydlige Russland. Visigoterne hadde ikke konger men hertuger ("reiks") av

balternes ætt, og disse styrte formelt under den ostrogotiske storkongen. Forholdet var trolig det samme hos gepiderne og (til å begynne med) burgunderne. Blant de største gotiske herskerne er Ostrogotha (ca 300) og Ermanarik, som skal ha begått selvmord i en alder av 110 år da hunerne gikk til angrep i år 375. Etter Ermanariks død fantes ikke noe samlet gotisk folk eller rike. Fra goterne og deres fruktbare samrøre med romersk, gresk og skytisk-sarmatisk kultur hører en arv som Odinskulten, runene, dyreornamentikken og eddadiktningen, kulturgods som førtes til Norden med gotiske tilbakevandrere, som kom i bølger i årene mellom 100 og 600 e. Kr. og slo

seg ned på de store Østersjø-øyene. En av de eldste runeinnskriftene er funnet nær Bukaresti. Runene er risset

på en ring. Innskriften lyder: GUTANI O WI HAILAG. Betydning: Goternes klenodie, en lykkebringende helligdom. Selve navnene og begrepene aser og vaner er gotiske, like så kongshallen med tronestrad ("hlidskjalt") på kortsida, hestebetegnelsen gote og den nordiske rytterkulturen m.m. Gotland, Gøteborg og Catelonia er stedsnavn som har sitt opphav fra goterne.

("Gøter") Et folk som i følge Ptolemaios og Jordanes var bosatt mellom finnoi (lappene) i nord og daukiones (trolig danene) i sør.

Germans folkeslag i Grenland og Vestfold. Beskrevet av Jordanes på 500 tallet.

Gammelt genuint navn for otrogoterne (ofte feilaktig kalt oslash;stgoter). Goterkongen Angatyr Heidrekssons gamle fosterfar Gizzur kaltes grytingekjempen("greutungerkjempen"). Det var han som åpnet slaget mot hunerne ved å kaste spydet sitt mot dem.

Fra begynnelsen to urgermanske kongelige sagahelter, brødrene Hazdingoz ("de langhårede"), trolig identiske med Alci, de urgermanske dioskurene, som ifølge Tacitus, av nahanarvalenes stamme ble dyrket som guder av prester i kvinnedrakt og med utslått hår. Cassius Dio nevner i ca år 170 e. Kr. astingoi som navnet på en edel vandalisk stamme, og hos Jordanes heter vandalenes kongeætt asdingi. Ordet lever fortsatt i det islandske ordet hadd ("kvinnehår"), hvilket betyr at en kan enes om at man i mange forngermanske kongeslekter bar langt hår som øvrighetstegn ("de langhårete merovingerne").

(Harii). Germansk folk som av Tacitus (i Germania, 43) nevnes sammen med lugierne, vandalenes hovedstamme, som bosatte seg på bortsiden av de schwabiske fjellene (die Alb"). "Disse harier", meddeler Tacitus, "er i makt

overlegne de andre folkene; de overgår dem i villhet og oppeholder gjennom krigskunst og valg av tid sin naturlige ubøyelighet. De bærer svarte skjold og opptrer selv svartmalte, velger for sine angrep mørke

netter og vekker nettopp gjennom fasaden å spre skrekk for denne djevelske hær, da ingen fiende kan stå ut med det uvante demoniske synet - for det er i hvert slag alltid øyet som først overvinnes."

Germansk folk som var med Ariovist i kampen mot Cæsar ved Rhinen 58 f.Kr. Bodde ca. 150 e.Kr. i Jylland (Hardesyssel). Navnet Hordaland er av elkelte forskere satt i forbundelse med harudene.

Et Vest-germansk folkeslag. Tacitus beretter (i Germania, 41): "For å ikke lengre følge Rhinen men Donau, så ligger her hermundurenes landskap. De er tilgitt romerne og derfor de eneste germanere som har sin handel ikke ved grenseelven, men inne i provinsen Retiens strålende koloniby. Overalt har de fritt leide til å krysse elven, og mens vi viser andre stammefolk våre våpen og militærleire, har vi for disse uten å tvinges til det åpnet våre hus

og gårder. I hermundurenes land renner Elbe, en tidligere mer berømt og mye omtalt elv. Ordet hermundurii er sammensatt av ermin (folket tilhørte erminonenes stammeforbund) og duri(i)(den samme stamme som i thyringer). Det er altså snakk om det thyringske folket, bosatt fra Altmyhl til inn i Bøhmerwald og sørover til Donau.

Germansk folkeslag i Hordaland. Var mørke i øynene og håret. Stammer sansynligvis fra Harudene. Beskrevet av Jordanes på 500 tallet.

("Redets goter") Goterne fra mellom-ur-hjemmet mellom Gøta elv-området og Svartehavet, Weichels munning, der de på Tacitus tid og fram til 100-tallets slutt ennå bodde som gotoner. Eddadiktene anvender uttrykket hreidgoter for goter i alminnelighet. I følge Vaftrudnismal er goternes land ved samme kyst som Jotunheimen i nord - altså ved Østersjøen. Snorre Sturlasson og hans samtidige skrev ordet reidgoter, dvs uten h, og tolket det

som vognhester ("reid" = "vogn"), hvorfor Reidgotaland ble Jylland, arbeider - hestenes land.

Et nomadefolk uten skriftspråk og høyere statsliv, men med høyt utviklet bronse- og gullsmedkunst i asiatisk dyrestil. Fra begynnelsen skal de ha vært hjemmehørende i Mongola. De oversvømte Nord-Kina ca år 200 f. Kr. og etablerte på 300-talet e. Kr. et kortvarig nord-kinesisk rike. Fra traktene ved det Kaspiske hav (der de satt seg fast allerede i det første århundret e. Kr.) ekspanderte de vestover, slo alanerne i ca. år 350 e. Kr. og Ermanariks gotiske rike i ca år 380 e. Kr.. Sitt høydepunkt nådde hunernes makt i Europa under Attila (434-453), men Attila ble beseiret i år 451 e. Kr. på de katalauniske sletter i Champagne av en koalisjon mellom romere og germanere. Deretter falt hunernes rike sammen, og i Pannonien, der de slo seg ned under Attilas sønn Dengesich, mistet de sin nasjonale egenart. Man har antatt at en del av hunerne har oppgått i bulgarierne.

("Ingvaeones") Et germansk folk. Tacitus skriver (i Germania, 22): "I gamle sanger, deres eneste kunnskap og historie, synger de om en gud Tuisto, Jordens sønn, og dennes sønn Mannus, som det germanske folkets

grunnleggere og stamfar. De taler nemlig om tre sønner til Mannus, etter hvilke de nærmest havet bosatte skal hete ingveoner, de i midten herminoner og de øvrige istveoner." Tuisto, han med de to/hendene, er tydelig Tyr (svarer til urguden Bure, av Snorre Sturlasson kalt Bore), dennes sønn Mannus ("mennesket") er Snorres Burr ("sønnen"= "menneskesønnen"), og Burrs sønner Vodin, Vili og Vui (Odin, Vile og Vè) svarer til Mannus sønner

Ing, Irminiaz og Istvo. Til ingveonene hører samtlige nordboere.

(cimbri) En nordisk folkestamme som mot slutten av 100-tallet f. Kr. utvandret med kvinner og barn. De var mye i strid og først kastet de seg over kelterne sammen med tauriskene, som var i forbund med romerene, i Steiermark og Kernten; deretter dro de seg tilbake på konsul Gajus Papirius Carbos løfte, men ble lurt i bakhold, hvor de da ved Noreja (Kernten) endelig slo romerne og felte Carbo (113 f. Kr.). De drog deretter rett gjennom Europa

og angrep gallerne i Frankrike, der Junius Silanus angrep dem i år 109 f. Kr.. Rom satte opp tre armeer, men kimbrerne slo Cæpio og Mallius ved Arausio (Orange) i år 105 f. Kr.. Kimbrerne dro til det keltiberiske Spania og tok seg derfra opp til Normandie, der de forenet seg med teutonerne og andre folk. Teutonerne forsøkte forgjeves å innta Marius feltleir og ble beseiret i år 102 f. Kr. ved Aquae Sextiae (Aix-en-Provence). Etter hvert hadde kimbrerne på sin gallerjakt trengt inn i Nord-Italia, der det i år 101 f. Kr. ved Vercelle ved Sesias begynnelse i Po kom til et forferdelig slag, som sluttet med at kimbrerne nesten ble utryddet. Deres konge Boiorix falt, kvinnene drepte seg selv og sine barn for å ikke falle i seierherrenes hender. En anselig del av folket måtte dog tross romernes påstand om stort mannefall ha overlevet, og disse vendte nå tilbake til Norden, der de slo seg

ned i Himmerland (nordligste Jylland), som fikk sitt navn etter dem. Påstanden om at kimbrerne opprinnelig skulle ha kommet fra samme herred er imidlertid ubestyrket og stemmer ikke overens med folkevandringstidens historie.

(Lenge mente man at kimbrerne hadde utvandret fra det skånske Simrishamn, skrevet Cimbrishamn, og tross at denne teori allment forhånes er den ikke død. "Simris" ble skrevet på 1100-talet "Simbros", dvs "elven (v)imbergs munning". Kimbrerne kan ha kaltes "folket fra Simber", som latiniseres til "cimbri".) På vanlig sett har senere Himmerland og Chersonesus cimbrica (Jylland) fått sitt navn av tilbakevandrerne, isteden for i fra utvandrerne – sammenlign burgunderne og Borgundarnaholm, goterne og Gotland. I så fall var kimbrernes tog å betrakt som en forløper til langobardernes utvandring mer enn 300 år senere. Navnet Boiorix kan være en keltisering av Boris, som er i slekt med Bore og Burr i nordisk gudesaga og har betydningen bonde – fri bondesønn.

Et nomadefolk bosatt nord for Svartehavet, hvorfra de ble fordrevet av skyterne i ca år 630 f. Kr. Sterke kimmeriske forbund brøt da inn i Anatolia, der de plyndret Sinope, Sardes og Magnesia og forgjeves beleiret Efesos. Hovedmassen av folket fulgte imidlertid Dnjestr mot nordvest. Man har valgt å plassere dem i Kymrerne, men identifiseringen er uviss. En tredje gruppe kimmerier ble igjen på Krim, hvor navnet henledes av benevningen

Chersonesus cimmerica.

Øst-vendisk stamme vest for Peeneelva

Et riksbyggende folk i folkevandringstiden, staten Italias egentlige grunnleggere, hvis rike ble styrtet i vikingtidens begynnelse. I følge historikeren Paulus Diaconus utvandret langobardene fra Scandinavia, hvilket helt sikkert menes Skåne, snarere Østerlen, der helleristningene fra yngste bronsealder i store mengder avbilder det spesielle våpen som har gitt folket sitt navn - den langskaftede skjeggøksen (bardan) med mothaker i øksenakken. Kanskje har langobardene uteksperimentert øksen som et kombinert hogg,- støt- og kastevåpen under strider til sjøs før Skåneriket ble grunnlagt i ca år 1000 f. Kr. Ved utvandringen fra Skåne skal de ha blitt ført av brødrene Akio (Åke) og Ibor (Ivar). Kort før Kristi fødsel bodde langobardene nord for nedre Elbe, der deres navn lever i Bardengau ved Luneburg. Sansynligvis har de fra Skåne fulgt den gamle rav-veien over de danske øyene (der de sjællandske vandalene ble deres arvefiender) til Slien og over land til Ejder-vassdraget for så deretter å bevege

seg inn i Elbe-munningen. De skal da ha båret navnet vinniler, en omskrivning av hillevioner (hos Plinius), hvilket betyr vennene med hillor, men fått navnet langobarder i samband med en seier over vandalene. Langobardene ble beseiret i år 4-5 e. Kr. av Tiberius og slo seg sammen med kvaderkongen Marbods statsforbund men gikk over til Arminius. I ca år 100 e. Kr., på Tacitus tid, bodde de ennå ved nedre Elbe men vandret siden sørover og forsøkte ca i år 170 å trenge inn i Donau-området men ble slått tilbake. Et virkelig kongedømme fikk de først når de tok Agilmnd til konge. På slutten av 400-tallet beseiret de herulene, ble bysantinsk foederatii (forbundsfeller) i Pannonien og styrtet under Alboin (død 572) gepidenes rike i år 567. Kallet av bysantinerne under Narses gikk Alboin i år 568 inn i Italia, der han i år 572 e. Kr. inntok Pavia, som ble rikets hovedstad. I år 589 e.Kr. erobret kong Authari hele Samnium; på 600-tallet lot kong Rothari (død 756) nedskrive den langobardiske folkeretten (Edictus Rothari); under Aribert gikk folket over til katolisismen. På 700-tallet slo Liutprand (død 744) og Aistulf (død 756) til mot Rom, exarktatet Ravenna ble inntatt av Aistulf i år 751 e. Kr.. Karl den store inntok Pavia i

år 774 e. Kr. og lot fengsle den siste langobarder-kongen Desiderius, som døde i frankisk fangenskap. Som de siste langobarder-herskere lyktes hertugene av Benvent å forsvare sitt område fram til år 808 e. Kr..

(Samer) Et folk som fra et urhjem i mellom-øst-europa siden mesolitisk tidhar fulgt den vikende iskanten mot nord og på veien har kommet under finsk kulturinnflytelse og har fått et nærmest finsk-ugriskt språk. Først oppe

i Norrland - Finnmark møtte de ca år 500 f. Kr. nordboene, fra hvilke de fikk en mengde låneord, termer og framfor alt mange mytologiske drag. Første gang lappene omtales i litteraturen er hos Tacitus (98 e. Kr.); han kaller dem fenni og skriver: "Fennene lever i stort barbari og forferdelig fattigdom: ingen beskyttelsesvåpen, ingen hester, ingen bosteder. Deres næring er grønnsaker, deres bekledning dyrehuder, deres seng bakken; sitt eneste forråd får de gjennom sine piler som de i mangel på jern gir spisser av bein. Av jakt livnærer kvinnen såvel som mannen seg, hun følger ham overalt og krever sin del av byttet. Heller ikke har spedbarna annen beskyttelse mot dyr og uvær enn at man forsvarer dem i flettverk av kvister... Sorgløse imot både mennesker og gudene har de lært seg den vanskeligste av kunster: å ikke engang ønske mere." På 500-tallet kaller Prokopios og Jordanes lappene scerefennae eller skrithifinnoi ("skiløper lapper"). På 700-tallet omtalar Paulus Diaconus dem som

reineiere, men fra begynnelsen var de bare jegere og fiskere. De fanget og temmet enkelte skogsrein, som siden ble anvendt til lokkedyr i jakten på fjellets villrein, som de tok til husdyr først når rovdriftjakten holdt på å

utrydde reinstammen. Først i historisk tid vandret lappene sørover, nådde på 1600-talet Dalarne og

Helsingland og hadde sin største sydlige utbredning i Sverige på 1700-tallet. Den kristne misjonen blant lappene begynte på 1000-talet, på 1700-tallet begynner utrydningen av deres gamle sjamanisme, og deres bruk av

trolltrommer (runebommen) ble forbudt. Lappene har ingen skriftlig historie, men i senere tid har det blitt nedtegnet sagn som forteller om strider med finner ("tjudeh"), russere ("karjelah") og nordboerne ("staloh"). På vikingtiden var det kvenene og nordnorske stormenn som inndrev finnskatten, som bestod av pelsverk.

En germansk folkestamme i Pommern på Tacitus tid: "Lengre bort, rett ved havet, bor rugierne - på Rygen - og lemoviene. Spesielt for disse stammer er runde skjold, korte sverd og livet under konger."

En germansk folkestamme som i følge Claudius Ptolemais har bebodd midtre delen av den store øya Scandia (Skandinavia). Man har på en rent paleografisk måte forsøkt å forstå ordet som en feilskrivning for sveonoi,

dvs svearne.

Øst-vendisk stamme vest for Peeneelva.

Et nordisk folk som i følge Jordanes bor på Scandza (Skandinavia) sub uno med theustes, vagoth, bergio og hallin. Noen har gjettet på at liothida er samme ord som i Luggude herred, Lødde elv og Løddekøpinge. Andre mener at folket har bodd omkring Kristianstad, eller at liothida innehadde nesten hele Skåne. Men sansynligvis var de Sørmlenninger. (Se Theustes.)

Felles betegnelse på flere øst-vendisk stammer på begge sider av Peeneelva.

(Marcomanni ("grenseboer")). Et folk som nevnes av Caesar som var bosatt øst for øvre Rhinen. Markomannerne utvandret kort etter Kristi fødsel til Bøhmen, der de etter sin store konge Marbods fall i ca år 17 e. Kr. (han døde

først i år 36 i Ravenna) kom under romersk innflytelse og tidvis ble styrt av Rom med innsatte konger. Marbod skildres av Tacitus som en slu og beregnende politiker. Fra år 166, under keiser Marcus Aurelius regjeringstid, rettet markomannerne flere voldsomme angrep mot romerriket, men de ble slått tilbake i den blodige markomannerkrigen og måtte i freden gi avkall på sin uavhengighet. Under Marcus Aurelius sønn Commudus lyktes markomannerne dog å vinne tilbake et viss grad av selvstyre. På 500-tallet utvandret de til Bayern og anses for å ha sammensmeltet med bajuvarene.

Et gammelt navn på den gruppe visigoter som på 300-tallet vendte seg til kristendommen i dens arianske1 form og utvandret til Moesia under den visigotiske fyrsten Frithigerns forfølgelser. Moesegøthernes biskop var Wulfia – han med bibeloversettelsen til gotisk.

En germansk stamme som i følge Tacitus (i Germania , 42) har bodd nærmest hermundurene (thyringene). I følge C. L. Roth i Voigtlandet og omkring Bayreuth.

En germansk stamme som i følge Tacitus (Germania. 98 e. Kr.) sammen med vangionene og tribokene har bodd ved Rhinens bredd. Navnet anses "å stamme fra et nå ikke lengre eksakt bestembart germanskt ord, som kan ha

betydd skogsmark, beitemark, hellig lund. Nemeterne kan ha dyrket en felles skogskult sammen med vangionene og tribokene."

Det germanske folk som Tacitus (i Germania, 98 e. Kr.) nevner sist blant de syv danske respektive holsteinske stammer som dyrket felles kult, den med modergudinnen Nerthus "på en øy i havet".

Vestgrenen av den baltisk-slaviske folkefamilien. Obotritene var siden folkevandringstiden (da disse områdene ble oppgitt av germanerne) bosatt i Holstein, Mecklenburg, Elbelandet og Vorpommern og var delt i fem hovedstammer: vagriene i Holstein, polabene rundt Lybeck, rarogene i Mecklenburg, varnoviene i Vorpommern og i Rygen, drevljanene sør for Elbe. Alle stammene hadde sin egen fyrste, mens flere stammer, iblant hele

folket, kunne ha en felles konge. Stammeområdene var inndelt i kretser, alle under sin zupan og med sin egen borg i tilfelle krig: Pløn, Schwerin, Ratzeburg, Ilov, Dobin m fl.. I navnet erkjente obotritene frankerrikets overhøyhet, men det var først keiser Otti I som lyktes å skattlegge dem (955). Obotriterne lå i stadige feider med sakserne i vest og sør, med danene i nord og ofte også med sorberne og liutizene i øst. Under Karl den stores krig mot sakserne på 700-tallets slutt var obotritene dennes forbundsfeller. I år 808 ble de angrepet av Kong Gottfrid av Danmark, som inntok og ødela deres handelssted Rerik ved Rostock og flyttet handelen til Hedeby. På 900-tallet erobret og brant de Hamburg, og på hele 1000-tallet var Fehmarn et tilholdsted for polabiske pirater. På 1000-tallet giftet vagrierfyrsten Gottskalk danekongen Sven Estridssons datter og kunne gjøre seg til konge over alle obotriter, som han forble til år 1066, da han ble drept i et opprør. Deretter utbrøt en langvarig krig med tyskerne. Obotriter og liutzier valgte felles konge, fyrst Kruko av Rygen, som ble drept av Gottskalks sønn Henrik i år 1093 e. Kr.. Der etter ble hertug Knut Lavard av Jylland obotrisk konge, og da han ble myrdet i år 1131 e. Kr. ble makten delt mellom Pribislav, stamfar for det stor - hertuglige huset i Mecklenburg, og Nikot. Obotriterne dyrket guder med flere ansikter eller hoder. Viktigst var den 4-ansiktede Svanevit i Arkona på Rygen, så kom Triglav i Gytzkow m fl. På 1100-tallet ble obotritene underkuet og germanisert, først og fremst gjennom Heinrich der Löwe av Sachsen (1139-95) og Valdemar Sejr av Danmark.

Et folk som av Tacitus (i Germania, 46) plasseres bortenfor suebernes grense og identifiseres med bastarnene, et fra Sverige tidlig utvandret og sterkt oppblandet folkevandringsfolk. Peucinerne skulle i språk, klesdrakt og

bokultur være germanere men "alle møkkete og lettsindige, delvis med grimme sarmatiske trekk på grunn av blandingsekteskap". C. L. Roth lokaliserer dem til området "fra Karpatenes østside til Donaus munning".

Et folk som i følge Ptolemaios skal ha vært bosatt ovenfor og vest for chaloi. (I Haids herred ute ved Kattegatt på nordre Djursland, Øst-Jylland, altså omtrent i Jyllands geografiske sentrum). Navnet har hittil ikke kunnet tolkes.

Øst-vendere boende ved Lauenburg på 1100 tallet.

Slavisk folk øst for Pomeranerne.

Slavisk folk øst for Oder.

En folkestamme i Norden som nevnes av Jordanes sammen med rugi og arochi. I alt opptegner Jordanes syv folkestammer i østre Sør-Norge som for ikke mange år siden Roduulf var konge. Denne kong Roduulf, som kan ha figurert etter år 500 e. Kr., skal i følge K. V. Myllenhoff ha vært en av Jordanes viktigste kilder. Tydeligvis måtte kongen forlate sitt rike og tok seg da til goterne i Italia.

Germansk folk i Romsdalsområdet. Beskrevet av Jordanes på 500 tallet.

("Ripverjar" ("strandmenn")). I begynnelsen bare den gruppe mennesker tilhørende frankernes stammeforbund som bosatte seg mellom Rhinen og Maas samt sør for Eifel; siden kom ordet til å betegne alle ikke-saliske

frankere. Ripuariene, som hadde egne konger siden 200-tallet, ble fordrevet fra Gallia av keiser Julianus Apostata i år 355 e. Kr.. Konstantin den store beseiret ripuariene og kastet to av deres konger for villdyrene. Fra keisar

Teodosius den stores tid nevnes tre ripuariske konger, av disse gikk Markomer i landflyktighet og Sunno ble myrdet av sine egne. På Alarik I's tid (død 410), etter Stilichos fall i år 408 e. Kr., styrket ripuariene seg og

plyndret gjentatte ganger Trier. Mot 400-tallets slutt kom ripuariene i krig med allemannerne, og ripuarienes

konge Sigimer fikk hjelp av Chlodvig i år 496 e. Kr.. Sigimers sønn Chlodio ble imidlertid lokket av Chlodvig til å myrde sin far, hvoretter Chlodvig lot Chlodio drepe og proklamerte seg selv som konge over ripuariene.

Chlodvigs sønn, Teoderik I (511-534), lot nedtegne den ripuariske loven (Lex ripuariorum).

Rogalendingene, nevnt av Jordanes som bosatt i vestre Norge sammen med arochi, ranii og andre. Omkring år 500 e. Kr. styrte kong Roduulf rugiene.

Et folk fra Rogaland som samtidig med goterne utvandret, senere ansett som et øst-germanskt folk, som i de første århundrene e. Kr. bodde ved Østersjøen og som hadde egne konger. Rugienes land var da Pommern, og

det er de som har gitt navn til Rygen rugierholmen; dit de hadde blitt fordrevet av goterne fra traktene omkring Weichels munning. I begynnelsen av 300-tallet begav rugierne seg sørover og bosatte seg i Ungarn, der de ble underkuet av hunerne. Etter Attilas død i år 453 e. Kr. frigjorde rugierne seg og grunnla et eget rike i nåvæerende

Nieder-østerreich. Her ble de beseiret av Odovakar i år 487, hvorpå de slo seg sammen med ostrogoterne og fulgte Teoderik den store til Italia i år 489 e. Kr..

Slavernes, grekernes og arabernes navn på de svenske vikinger som grunnla Gardarike eller Russland. Ordet ruser kommer av rodhr, leidangsflåte (spesiellt en slik flåte fra Roden, dvs Roslagen), og inneholder et syndetisk s (jfr. ord som "rådsman", "Rådslag"). Finnene kalte rusene ruotsi. Det er trolig at rusene satte seg fast på den russiske Østersjøkysten allerede før Ruriks tid, sannsynligvis på 800-tallets første halvdel. Ruserhøvdinger foruten Rurik var inntil år 882 e. Kr. Askvold og Dir i Kiev samt på 900-tallet Rogvolod i Polotsk ved Dyna. Etter dem bygdes Gardarikes tre provinser: Novgorod, Polotsk og Kiev. Navnet ruser levde fortsatt inn på 1000-tallet.

Et asiatisk rytterfolk som i oldtiden bodde mellom Svartehavet og det Kaspiske hav, men som omkring år 200 f. Kr. utbredte seg mot vest over Skyter-steppene helt til Donau og Karpetene. Under markomannerkrigen på

100-tallet e. Kr. slo sarmaterne seg sammen med kvaderne mot romerne under Marcus Aurelius og gjorde seg kjent for sine lange støtlanser, sitt skjellpanser for både rytter og hest, sin dyktighet i bueskyting og sine

rektangulære skjold (slike panserryttere kaller katafrakter). På sine naboer, goterne, må de ha øvet sterk innflytelse, særskilt overtakelsen av dyreornamentikken og rytterkulturen. I folkevandringstiden

nevnes sarmaterne i samband med goterne, gepidene og hunerne. Deretter forsvinner de ut av historien.

Et syd-germansk folk, som av Tacitus (i Germania) er skildret som det edleste og eldste i det store suebiske folkeforbundet. "På fastsatt tid møter, gjennom forfedrenes valg og urgammel arv til hellig lund representanter for alle stammer av samme blod, ofrer et menneske for fellesskapets vel og utøver sin barbariske gudstjeneste med avskyelige ritualer. Men et hellig privilegium har denne lund. Ingen må nærme seg uten å vise den ytterste

underdanighet og frykt for gudenes allmakt. Dersom noen faller, så får han ikke reise seg opp, men må velte seg ut liggende på bakken. Her er folkets vugge, her bor den alt beherskende guden, som alle andre er underlagt. Semnonerene bor i hundre bygder, og dette veldige fellesskap gjør at de anser seg som alle suebers herrer." Man har ofte sammenlignet semnonernes lund med den Fjøturlundr ("Fjetterlund"), som nevnes i prosaen etter Helgavida Hundingsbana (11, 27). Der sies det at Helges svoger Dag fant helten i Fjetterlunden og der stakk sitt

spyd gjennom ham.

En øst-slavisk folkestamme, som var bosatt ved Volga og som ble beseiret og skattelagt av Oleg i år 884 e. Kr..

(Silingi) I følge antikke forfattere en av vandalenes hovedstammer. Navnet kan komme av Silund, det gamle ordet for Sjelland ("Selund"), hvorfra vandalene utvandret et knapt århundre før goterne. Silingerne ga navn til Silesia (Schlesien), hvor det er funnet påfallende arkeologiske overensstemmelser med nettopp Sjelland.

I følge Tacitus (i Germania, 45) et nordlig nabofolk til svionerne, "De skiller seg fra de øvrige ved at en kvinne hersker over dem. ...Så dypt har de sunket, ikke under disse frie men under slaverne." Antakelig er det kvenerne Tacitus mener; han har sannsynligvis feiltolket kvenernes navn som kvinnene.

Nordboernes navn på grønlandske og kanadiske eskimoer / indianere på Nordamerikas nordøstkyst. Våren 1003 e. Kr. kom det mengder av skrællinger til Torfinn Karlsemne og Snorre Torbrandsson i Hop innerst i Straumsfjord (St. Lawrenceelvas munning). Indianerne byttet skinnvarer og gråskinn mot røde band og rødt tøy. Da nordmennenes ungtyr brølte, flyktet indianerne og kom ikke tilbake før etter tre uker i en mengde skrællingebåter, padlende med strømmen, hylende og svingende med padleårene. Nordmennene tok imot dem med hevede skjold, da skrælingene hadde spesielle kastevåpen. Snart så nordmennene "at skrællingene på en stang løftet opp en ganske stor kule, nesten så stor som en sauemage og nærmest blå i fargen, og de kastet den fra stangen opp mot land over Karlsemnes flokk, og det lød grusomt der den slo ned (indiansk kastevåpen, "djevelens hode"). Da var det nordmennenes tur til å flykte, og det kom skrællinger i mot dem fra alle kanter." Det kunne ikke bare være de som kom med båtene; de andre angriperne måtte ha vært bare synsbedrag. Den tapre og modige Frejdis skremte

skrællingene på flukt ved tilsynelatende å slipe et sverd mot sine blottede bryst. To av Karlsemnes menn falt, den ene med en flintpil i hodet. Etter hvert dukket hele nordmanns-koloninen på Grønland og Vinland under, men dog først på 1400-tallet.

Et rytter- og nomadefolk i sørlige Russland (mellom Donau og Don) samt i Ddobrudsja; skyternes område strekker seg østover til grensen mot India og Kina. De kongelige skyterne synes i Ukraina å ha underkuet en

jordbrukende, indoeuropeisk befolkning og tatt deres språk. På 700-tallet f. Kr. omtales skyterne av den greske dikteren Hesiodos; i samme århundre kom de ved Olbia og andre hellenske steder i berøring med grekerne og

bidro før år 600 f. Kr. til Assyrias og Ninives fall. I Medien hersket skyterne i ca 30 år før de ble slått av Kuaxares, og år 513 f. Kr. gjorde Dareios felttog for lang tid slutt på skyternes herjinger. Av stor verdi er de mange veldige skytiske gravene ("kurganer"), som forekommer fra Podolia i vest til Svartehavet i sør og til Kubandalen i Østkaukasus. De skytiske kongene ble bisatt under kurganene i store, firkantete gravkamre med mange siderom, alltid sammen med ofrede slaver, noen ganger med opp til 400 hester, flere vogner og de mest utsøkte kunstgjenstander av gull, sølv og elektron. I følge F. Allheim trengte skyterne inn allerede på 700-tallet f. Kr. mot illyrerne, som hersket over østre Mellom-Europa og forskanset seg i sperrefort på høyder. I stridene mot skyterene skal illyrerne ha kjempet side om side med germanske utvandrere fra Norden, særskilt bastarnere og

skirere. Skyterne var spesielt berømte som bueskyttere. Ordet skyter er germansk og betyr skytter. På 200-tallet f. Kr.. kjempet skyterne ved Donau mot de makedoniske kongene. Deretter inngikk det skytiske folket mer eller mindre i sarmatene, som overtok deres høyt utviklete dyreornamentikk. Denne førtes siden videre til goterne, som før år 200 hersket over skyter-steppene nord for Svartehavet. Fra skyterne kan de germanske stammene ha vertatt

Odin-kulten.

("schwabare"). Et av de største av de syd-germanske folkene. Sueberne har fått et helt kapittel i Tacitus Germania (58): "Nå må vi tale om sueberne, som ikke som chatterne og tenkterne består av et enhetlig folk. De inntar

største delen av Germania og er delt i stammer med egne navn, om de og alle bærer det felles navnet sueber. Et eiendommelig kjennemerke på dette folk er at de bærer sitt hår forvendt og samlet i en knute. Dessuten skiller

sueberne seg fra andre germanere, og det såvel de frie sueberne som deres treller. Hos sueberne drar man inn i alderens grå høst sitt hår gredd bakover og fester det ofte direkte i en bena over issen. Fyrstene bærer det

i enda vakrere frisyrer. Det er deres forfengelighet, men en uskadelig sådan. Men det er ikke for å verve eller finne seg kjærester at de bærer denne pryden, men for å virke større og på krigstog innjage skrekk i fiendens øyne." I følge Orosius skal suebernes forbund ha bestått av 54 ulike stammer, som skal ha bodd fra Donau i sør og helt opp mot Norden. I Tacitus Agricola finnes suebere helt oppe ved Nordsjøen, og i Annales (28) skrives det at de

truer provinsen Retien. I den bekjente suebiske hårknuten samles fra pannen det bakovergredde lange håret på hodets side. Sueberne nevnes første gang hos Caesar som det folk Kong Ariovistus tilhørte. Plinius førte opp sueberne til erminonenes folkegruppe. De viktigste og største suebiske stammene var semnonerne,

allemannerne, markomannerne og kvaderne. På det siste århundre f. Kr. trengte disse mot vest og bosatte seg vest for øvre Rhinen, men ble hindret av Caesar i å grunnlegge et rike i Gallia. Før den romerske ekspansjonen i år 8 f. Kr. vek markomannerne og kvaderne unna til Bøhmen og Mehren, og ved 200-tallets begynnelse inntok allemannerne deres tidligere områder, et land som snart fikk navnet Suebia (Schwaben). Markomannerne bosatte seg senere i Bayern mens kvaderne grunnla det suebiske riket i nordvestre Spania, erobret av visigoterne i år 585 e. Kr..

Svearne. Disse var i følge Jordanes bosatt nordpå i Scandza (Skandinavia) sør for lappene. De skal i likhet med thyringene ha hatt fortreffelige hester og gjennom indirekte handel ha forsynt romerne med de høyt skattede

sappherinske skinnene, "berømte for sin glinsende svarte overflate". Suehansene "lever i enkelhet men kler seg prektig". Selve ordformen suehans viser at navnet og opprinnelsen må ha blitt hentet fra en gotisk kilde.

Svearne. Liksom suehans er suetidi et hos Jordanes nedtegnet skandinavisk folkenavn, som imidlertid hentes fra en nordisk kilde, ikke en gotisk. Jordanes har ikke forstått at suetidiene var samme folk som suehansene, men slo dem sammen med vinovilotfolket og gjør gjeldende at de liknet lappene, "finni mitissimi, de småvokste av Scandzas (Skandinavias)innbyggere". Dog var suetidiene "kjente for å stå framfor de andre i størrelse". Jordanes

påstår at danene stammer fra suetidiene og har fått sitt navn fordi de "er fremst i kroppslengde" ("dan" = "rak", "høyreist"). Forholdet mellom navnene suetidi og suehans er blitt utredet av J. V.Svensson. (De nordiska folknamnen hos Jordanes, Namn och bygd, 1917).

I Beowulf benevnt sveon, hos Tacitus svioner (se svioner). Hovedfolket i Svearike eller Svitjod (i Beowulf kalt "Swiorice" og "Swúo-thúod"), hvorav det nåværende Sverige er vokst fram. Svearne har antakelig innvandret til Melardalen alt før Kristi fødsel, da klimaet ble bedre der, og de kom sannsynligvis fra de danske øyene, kanskje Fyn (som kan være den "øy i havet" hvor Tacitus plasserer de syv Nerthusdyrkende folkene). Danske funn fra keltisk jernalder viser påfallende overensstemmelse med det sparsomme gravgodset på ur-svearnes gravfelt

ved f. eks Leby, Knutby og Gødåker. Innvandrerne medførte kulten med sin store modergudinne, en kult som ble

ledet av Nerthus-presten, som må ha blitt deres sakrale konge. Spredningen av de ovenfor nevnte upplandske gravfeltene før og etter Kristi fødsel sannsynliggjør Tacitus påstand at svearne har vært delt i flere stater, men

hatt en felles hersker. G.Ekholm tenker seg at det "dreier seg om et kultforbund av samme slag som andre tilsvarende, omtalt av den romerske skribenten. Melardalens småriker har på denne tid sannsynligvis vært

forenet i et tilsvarende med Ynglinge-dynastiets monark som øversteprest og også som høyeste dommer og felles anfører for stridskreftene". Ynglingeættens aner er i følge norrøn tradisjon tre guder: Odin, som levde

usedvanlig lenge, Njord og Yngve-Frej. Da man sannsynligvis har tenkt sig at Odin-tiden omfattet tre århundrer kan den ha sluttet ca i år 100 eller samtidig med Tacitus. I så fall faller njord -tiden inn på 100-tallet e. Kr., og

ynglingenes egentlige stamfar, Frej, skulle kunne tidfestes til henimot år 200 e. Kr.. Til 200-tallet e. Kr. skulle man da kunne tidfeste Fjolner, Sveigder og Vanlande. Den sistnevnte har blitt oppfattet som den første halvhistoriske

kongen av Birger Nerman, som tyder Ynglinga-sagaens opplysning om at Vanlande ble brent i Skutås elveleie til at kongen hersket og ble brent og hauglagt i Skuttunge, hvilket i så fall skal være det eldste kjente kongesetet i

Sverige. Ved Gødåker i Tensta, ved gården Husby, har man undersøkt et stort og rikt 300-talls-gravfelt, som også omfatter en offerkilde. Man antar allment at Gødåker ("gudinnes åker") har vært kongesete nettopp på 300-tallet, umiddelbart før Uppsala ble det. Første framstøtet mot dette senere sentrum kan ha blitt gjort av Visburs sønn Domalde, som mislyktes og falt. Hans sønn Domar kan ha lyktes og ligger begravd i Domarshøgen i Uppsala. Haugen bruktes senere typisk nok i alle år som tronhaug for kongene som tingplass med allmuen. Med Agne kan ca i år 400 e. Kr. et nytt dynasti (av gotiske tilbakevandrere?) ha kommet til makten. B. Nerman mener at samkongene Alfs og Yngves hauger har ligget innenfor Uppsala by, men er blitt ødelagt og tapt for lenge

siden. Etter dem skal samtlige ynglinge-konger ha hatt sete i Uppsala helt til den siste, Ingjald Illråde, som ble styrtet og brent inne ca i år 650 e. Kr.. Vi skulle dermed kunne skille ut i det minste fire epoker i ur-svearnes

politiske historie:

1) Gudetiden med ukjent høvdingsete, ca 200 f. Kr. - ca 150 e. Kr.

2) Skattungetiden fram til ca 250 e. Kr.

3) Gødåkerstiden fram til ca 350 e. Kr.

4) Uppsalatiden fram til ca 650 e. Kr.

Av de bevarte kongshaugene i Uppsala skal Tingshaugen ha blitt reist over Domar (etter år 350), Odinshaugen over Aun den gamle (400-tallets slutt), Frejshaugen over Egil Tunnadolg (500-tallets begynnelse) og Torshaugen over Adils (etter år 560). Av de mellom disse regjerende kongene kan Dyggve ha blitt gravlagt i den

tapte haugen Thorsugle i Uppsala, Dag i Estland, Agne i den ennå bevarte Agneshaugen i Lillhersby, Alrek og Erik i den tapte Kungshaugen ved Uppsala, Alf og Yngve i en likeledes forsvunnen Uppsalahaug, Jorund ved

Limfjorden, Ottar Vendelkråka i Ottarshaugen i Vendel, Eystein Adilsson i den ennå bevarte Østenshaugen i Lovund, Yngvar i Estland, Anund i Anundshøgen ved Badelunda i Vestmanland og Ingjald i Ingjaldshaugen ved

Rellinge på Tosterøn. Deretter tar et nytt dynasti til, Ivar Vidfamne og den skånske ætten i Valsgerde, og etter den kommer Munsødynastiet, fra 700-tallets e. Kr. slutt og fram til Emund gamles død i år 1061 e. Kr..

Sannsynligvis et nordisk folk, som i årene 113-101 f. Kr. sammen med sine stammefrender kimbrerne og ambronerne fra Jylland kriget mot romerne, og i 113 f. Kr. beseiret dem i slaget ved Noreia (Kernten). Senere ble den romerske konsulen Marius leir beleiret av teutonerne og ambronerne, men de ble slått tilbake, og Marius beseiret dem ved Aquae Sextiae (Aix-en-Provence) i år 102 f. Kr., hvor teutonernes konge Teutobod ble tatt til fange. Resten av folket vendte tilbake hjem til Norden, der teutonerne skal ha slått seg ned i Ty på nordre Jylland, sør for de tilbakevendte kimbrernes Himmerland.

(Tjustboerne). Et folk som nevnes av Jordanes i hans nedtegelser av Scandzas (Skandinavias) folk, som han delte inn i grupper. I den første gruppen inngår folkene i nord, lappene og svearne, i den andre inngår stammene på

vestkysten, fra søndre Halland til Gøta elv. Fem folk nevnes bosatt på østkysten, og de regnes opp fra nord til sør: theustes; vagoth (av "vågor", som betyr "havsvik"), vikgøtene (østgøtene omkring Bråviken og Sletbaken), bergio (et ord som kommer av "berg", ikke av "bjer", og "berget" kan ikke være annet enn Kolmården); hallin (av "halla", som betyr "slutte", dvs folket på Kolmårdens nordområde opp mot Nykøping); liothida (som betyr "folket" og kommer av "liod", jfr det tyske ordet "Leute", altså "menn", dvs "sødermennene" = "sørmlenningene"). Det synes under disse omstendigheter at theustesene må være Tjustboerne. Folkene i denne gruppen svarer ganske eksakt mot den i Jordanes tredje gruppe, folket fra vestkysten: ahelmil (av "Halm-" i Halmstad), finnaithae (finvedingene), fervir (folket i Fjerås i norde Halland), gautigoth (gøtene ved Gøta elv, dvs vestgøtene).

Øst-vendisk stamme øst for Peeneelva.

Et germansk folk som allerede Tacitus skildrer under navnet hermundurer (se hermundurer). Thyringene nevnes dokumentarisk allerede før år 420 e. Kr. – de hadde da grunnlagt et rike mellom elvene Werra og Saale, samt regnes til huneren Attilas lydfolk. Deres storhetstid var ca i årene 450-525 e. Kr., da de hadde landet mellom Elbe og Donau og utgjorde den germanske folkeverdens bufferstat mot de østfra framtrengende slaverne. Thyringenes siste konge, Hermanifried, ble beseiret i år 531 e. Kr. av de merovingiske frankerne med saksernes bistand, og han ble myrdet av Teoerik I av Austrasia, som underla seg hans land. I år 624 e. Kr. ble et hertugdømme med navn Thyringen opprettet, men det ble avskaffet igjen av Karl Martell. Karl den store organiserte i år 804 e. Kr. landet under ledelse av hertuger. Befolkningen hadde blitt kristnet gjennom irsk / skotsk misjon allerede på 600-tallet e. Kr., og kirkelig sett hørte området under erkebiskopen i Mainz. Hertug Otto av Sachsen overtok i år 908 e. Kr. makten over Thyringen, og i årene 1046-67 e. Kr. hørte området under markgrevene av Meissen. I år 1130 e. Kr. ble Ludvig I landgreve av Thuringen, som først i år 1485 e. Kr. opphørte å være en samlet enhet.

Slavisk folk som levde på 1000 tallet. Ble slått av ciripanerne.

En germansk folkestamme som Tacitus skriver om : "Ja, ikke heller ubierne skjemmes for sin herkomst, selv om de liksom opphøyet seg selv til romersk koloni og helst bærer kolonigrunnleggerens navn og kaller seg agrippinensere, men de har alt for lenge siden kommet over elven og da de viste seg trofaste, fått seg boplasser anvist tett ved Rhin-breddeen for å forsvare denne, ikke for å bli overvåket." Ubierne bodde på Caesars tid ennå på høyre Rhin-bredd, rett ovenfor treverene, men ble forflyttet på keiser Augustus regjeringstid til venstre bredd av Marcus Agrippa, etter hvem byen Køln fikk sitt navn: Colonia Agrippinenisis. Navnet ubier betyr elveboere.

Et germansk folk som av Tacitus nevnes sammen med tenkterene. Usipeterne var trolig bosatt ved Rhinen rett ved Bingen. De inngikk senere i allemannernes stamme-konglomerat.

(Vispier) En annen skrivemåte for usipeter hos Tacitus. Spruner skiller mellom vispiene, som han plasserer i traktene ved Wiesbaden, og usipeterne, som han mener har bodd betydelig lengre nord, omtrent rett ved Xanten ved nedre Rhinen. I Nibelungenlied er kong Sigismunds hovedstad lagt til Xanten.

Et nordisk folk som trolig nedstammer fra Sjælland, hvis navn kommer av folkets favoritt våpen, som var et tveegget sverd, som kaltes vandil ("som man kan vende"). Vandalerne utvandret mot sør omtrent samtidig som goterne gjorde det, og bosatte seg etter Kristi fødsel øst for Elbe. Senere vandret de enda lengre sørover, deltok i markomannerkrigen og fikk av Konstantin den store bosteder i Pannonien. Ved 400-tallets e. Kr. begynnelse angrep de Gallia siden frankerne ikke kunne hindre dem fra å krysse Rhinen. Vandalene framtrer delt i to hovedstammer, asdinger (se Haddingar) og silinger (se silinger).Visigoterne ga silingene et stort nederlag i år 416 e. Kr., men resten av folket bosatte seg i Sør-Spania som nå fikk navnet Vandalusia (Andalicia). Derfra seilte de i år 429 e. Kr. under ledelse av Geiserik (428-477) til Afrika, der de utryddet alle romere omkring Kartago og grunnla et mektig rike, som ble styrtet først i årene 534-535 e. Kr. av den fra Sicilia seilende Belisarius. Deretter forsvinner vandalene ut av historien.

En Rhin-germansk stamme som var bosatt ved Worms. Tacitus nevner vangionene sammen med tribokene og nemeterne som "åpenbart germanske folk ved selve Rhinbredden".

I følge Tacitus (Germania, 40) et av de syv Nerthus-dyrkende folkene. Av C. L. Roth plasseres de "i Meclenburg vest for reudignene". Navnet variner har kanskje å gjøre med Svarin i Schwerin.

Av russernes varjagi, i entall vareg; også, men uriktig kalt "vareger". Vikingtidens handlende eller krigende svensker i Gardarike. Den russiske benevningen på dem kommer av varingjer eller veringer (til "var", dvs "løfte"), som betyr edsvoren. Det finnes i mange steds- og elvenavn omkring Novgorod og Weichel. Tilsvarende benevninger på nordboerne forekom blant grekere og arabere omkring år 1000 og senere. I følge russiske folkeviser kom varjagerne "fra andre siden av det mørkeblå havet" (Østersjøen).

Fellesbetegnelse på flere øst-vendiske stammer på begge sider av Peeneelva.

I følge Paulus Diaconus (Historia langobardorum, 780-tallet) det eldre navnet på langobardene, som ble omdøpt av Godan (Odin) selv når Frea (Frigg) narret sin mann gjennom å råde sine yndlinger, vinnilerne til å la alle stammens kvinner i soloppgangen stille seg utenfor gudeparets vindu med håret rettgredd og festet under haken som skjegg. "Hva er det der for langskjegg (langbarder)", skal guden ha sagt da han våknet, og hvorpå Frigg skal ha svart: "Har du gitt dem et nytt navn, så får du også i navnfestningsgave gi dem seieren." Det fikk vinnilene også; de beseiret med glans vandalene, med hvilke de samme dag holdt slag. Man antar dog at dette er en direkte feiltolking av ordet langobarder, hvis navn peker på folkets våpen, ikke skjegg. I så fall er det mulig at navnet vinniler bare utgjør en paralellform til langbarder- folket. "Om det gamle langskaftede våpnet på langobardisk virkelig het noe på "hillebård", "hilla" , så fikk jo sakserne sitt stammenavn etter "saxet" - det eneggede kortsverdet som var typisk for deres bevæpning, og varinerne het muligens slik etter sine store skjold (jfr: vern).

Å. Ohlmarks skriver (Skånes Eldsta hevder, 1962):"Nå sier selve gruppenavnet germani oss, at de germanske stammenes krigere først betegnet seg som brødre og venner innbyrdes, og det er ikke umulig at germanus bare utgjør en romersk omskrivning eller oversetting av winaz(venn). Venn- og brodernavnet var mye vanlig som andre ledd i egennavn: Baldewin, Freowin, Eadwin, Godwin, Ingwine: det germanske ordet venn synes over

hodet ha innebåret så mye av hedensk tros-, kult- og ættefreds fellesskap, at Wulfila i sin gotiske bibeloversetning gjennomgående skyr det nedarvete navnet for folk ("thioths") og i stedet anvender managei ("menighet").

Men brødrene (vennene, germani) med hillebårderne kan på gammel langobardisk ha hett noe som hille-vins eller kanskje snarere hillevions (diftongisering av pltalerne synes ha vært vanlig, jfr: Aibr, Aio, -boin etc). Men i så fall har man med den sterkt flekterede forngermanske og derfor den løslige syntax som like gjerne kunnet vende på steken og tale om vions hille - liksom for eksempel Åsvinr kan omkrives Vinr Åsa. Våger vi anta noe slikt, forstår vi med ett at hilleviones hos Plinius og vinili hos Paulus Diaconus begge er samme folk og ingen andre enn de, som med en parllellbetegning kalles langobardi." Vinnilenes slag med vandalene stod i Scoringa ("kystlandet")kort etter vandalenes utvandring fra Skåne på 200-tallet e. Kr..

Øst-vendisk stamme vest for Peeneelva.

Germansk folk langs kysten av Rogaland. Beskrevet av Jordanes på 500 tallet.