Hvor er miljødebatten?

Ole Andreas Lilloe-Olsen, Bærum Venstre

30.mars la FN frem den mest alvorlige og konkrete miljørapporten noen sinne, "The Millenium Ecosystem Assessment" som er laget av over 1300 forskere fra 95 land. Rapporten konkluderer med at hele 60 % av økosystemene som sørger for liv på jorda svekkes. Tilgangen til rent vann, ren luft, balansert klima, jordbruk og fiskeri svekkes dramatisk. Vi står overfor flere nye katastrofer med flom, tørke, avlingssvikt og etterfølgende sult og epidemier. Mange av disse vil være nærmest umulige å forutsi. Endringene kan komme brått og påvirke folks levekår alvorlig.

I dagene etter at rapporten ble lagt frem sto politikerne frem og bedyret hvor alvorlig de tok dette, men bare et fåtall av partiene synes å ta det virkelig inn over seg.

Biologien arbeider etter en eksponensialfunksjon. En krise som bygger seg opp over 100 dager er bare halvveis til målet den 99. dagen. Tegnene er knapt synlige den 90. dagen. Og de som roper et varsku den 50. dagen blir sett på som tullinger i en kultur der de kortsiktige mål om rask gevinst overskygger alt. Vi lever i en tid der frihet og rett til overforbruk sammenblandes i en salig smørje. Dette er kanskje grunnen til at noen av de største utfordringene vi står overfor nærmest er et ikketema i valgkampen.

Ønskene om menneskelig aktivitet kommer stadig oftere i konflikt med hva naturen kan bære. Kunnskap og kompetanse om naturens muligheter og begrensninger blir stadig viktigere for oss som beslutningstagere på alle nivåer; som forbrukere, som produsenter, som saksbehandlere og som politikere. Økonomien er et av de viktigste styringsinstrumentene politikere har for å kunne styre utviklingen i en riktig retning. Det er derfor meget skremmende når landets mektigste pengeforvalter, finansminister Per Kristian Foss, i en debatt 15.august presterer å si at det er pengene vi lever av og at det ikke nytter å gå til biologiske teorier når vi trenger penger. Her røper han en total og alvorlig mangel på en grunnleggende forståelse for at det er menneskenes utnyttelse av biosfæren som er grunnlaget for hele verdensøkonomien og at økonomiske systemer bygger på biologiske produksjonssystemer. Med mindre vi leker monopol eller driver lommebokøkonomi er basisen i økonomien rett og slett å være et verktøy for å husholdere best mulig med naturressursene. Og økonomien må brukes aktivt til nettopp det. Det kan vi gjøre ved å stimulere det vi vil ha mer av, og skattlegge det vi vil ha mindre av. Venstre er et liberalt og frihetselskende parti, men erkjenner at det er naturen som setter de absolutte grenser for menneskenes tilværelse på jorden. Vi ønsker derfor å bruke økonomien aktivt til å håndtere utfordringene blant annet ved å vri skatt på arbeidskapital og arbeid over på forbruk.

I de biologiske fagmiljøene er det ingen som betviler at de biologiske produksjonssystemene som vår økonomi, velstand og hele eksistens avhenger av er i stor fare. Allikevel får vi flere og flere eksempler på utnyttelse av produksjonssystemene som ikke er bærekraftig. Både Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil bygge gasskraftverk som vil øke norske CO2 utslipp dramatisk. Noen bruker til og med dels uredelige argumenter om at disse skal erstatte forurensning fra kullkraftverk i Europa mot bedre vitende. De vet godt at kullkraftverkene reduseres og avvikles i stor stil i tråd med Kyoto-avtalen uavhengig av norsk kraftforbruk og produksjon fra norske gasskraftverk. Med den kunnskapen vi har i dag kan en slik politikk bare være uttrykk for en uhemmet forhold til å utnytte naturressursene.

De politiske skillelinjene som vi registrerer fra sak til sak i rikspolitikken er gjenkjennelig også i lokalpolitikken i Asker og Bærum. Tidens grådighetskultur gjenspeiles i den utnyttelsesgraden man ønsker på arealene i de utbyggingssaker som fremmes i Bærum. Bærum Høyre representerer i enkelte slike saker et hederlig unntak, men ellers er det de samme partiene som vil åpne for oljeboring utenfor de viktige gyteområdene i Lofoten som i stor grad er villig til å omdisponere dyrket mark og verdifulle kulturlandskap for å skape det de kaller vekst og sammenblander med utvikling. Kvantitativ vekst er ikke nødvendigvis et gode, dersom det ikke bidrar til kvalitative forbedringer i samfunnet. Det er også de samme partiene som ikke vil at Norge skal være et miljøpolitisk foregangs land ved å ha det de kaller "særnorske miljøkrav".

Venstre vil være en soldat i den "grønne krigen" både lokalt og nasjonalt. Oppslutningen om Venstres er avgjørende for en fortsatt ikkesosialistisk regjering, for at miljø og samferdselsproblemene i Vestregionen blir tatt på alvor, og for landets totale miljøpolitikk.