Markasakens tjenere

Av Ole Andreas Lilloe-Olsen, Bærum Venstre

Bevaring og vern av Oslomarka er et sentralt tema i nesten enhver debatt om areal-, miljø eller samferdselsutfordringene i den raskt voksende og stadig mer altoppslukende "Oslofjordbyen" mellom Gardermoen, Rygge og Torp. Det er sterke krefter som utfordrer våre forfedre og deres store forutseenhet da de allerede for mer enn hundre år siden sikret de første områdene i marka for byens fremtidige befolkning. I lange tider har det vært en omforenet enighet om dette vernet slik det legger føringer på næringsvirksomheten gjennom "markaforskriften", og slik det setter begrensninger for bosetting og bygging gjennom de reguleringsgrenser som følger av "markagrensen".

To tendenser står nå i fare for å ødelegge denne enigheten og skape tilspissede fronter. Kommunene rundt marka blir stadig mer urbanisert og innflytterstyrt. En befolkning uten den følelsesmessige tilknytningen, tilhørigheten og ryggmargsfølelsen i forhold til markas kulturelle verdier og tradisjoner "ser saken med nye øyne". Mange innfinner seg nå i to polariserte leire som begge fjerner seg langt fra den opprinnelige tanken bak "markasaken". Den som ikke har sine røtter i et område har vanskeligere for å se dem og føle dem, og derfor mindre betenkeligheter med å kappe dem eller legge dem under asfalt og betong. De ser rett og slett ikke de samme verdiene knyttet til natur- og kulturlandskapet som en representant for urbefolkningen som kanskje bærer stedsnavn i landskapet som en del av sitt eget. For mange mennesker i Norge er Osloområdet et utvalgt sted for utbygging og vekst. La meg kalle dem natur- og landskapsforbrukerne.

En annen gruppe i denne voksende bybefolkningen er opptatt av Oslomarka som naturområde. De ser den som et sted der man kan betrakte store naturverdier, men de mangler den historiske ballasten fra et liv av og med naturen som de opprinnelige personene bak vernetanken hadde. Noen ser for seg et vern der man nærmest kan tre en osteklokke over hele området og bevare status quo. La meg kalle dem de konserverende krefter.

Vi i Venstre erkjenner at det er naturen som setter de absolutte grenser for menneskenes tilværelse på jorden. Vi må vite hvor grensene for naturens muligheter og begrensninger går. Når vi vet det, kan vi utnytte ressursene i naturen til å skape verdier som dekker våre behov og bedrer vår helse og velferd på en slik måte at selve grunnlaget for verdiskapingen ikke forringes. Kommende generasjoner må ha samme muligheter som oss til å utnytte disse ressursene til å skape verdier for seg og sine. For oss i Venstre er det også viktig å bevare fremtidige generasjoners muligheter til å foreta andre valg og ha andre preferanser enn våre. Vi ønsker å ta vare på marka og kan ikke se at behovet for store sammenhengende naturområder rundt hovedstaden blir mindre med en stadig større befolkning. Hvilket innhold vi legger i vernet er imidlertid viktig. Vi ønsker å ta vare på marka, men vi ønsker ikke å legge den øde. Tvert i mot skal den være et område for aktivitet og livsutfoldelse. Friluftsliv er en verdi som bidrar til god helse og viktig basiskunnskap om naturen. Naturverdiene skal vernes gjennom aktiv forvaltning og opprettholdbar bruk. Miljø er ikke et spørsmål om luksus, men et spørsmål om hvilke liv vi kan og vil leve.

Det siste året har det vært strid om flere saker i Bærum med tilknytning til marka. Jeg opplever at enkelte konserverende krefter her har gjort markasaken en stor bjørnetjeneste og helt bensin på nedbyggingsbålet med sin innbitte motstand i enkeltsaker. Markasaken og vernet av verdiene i Bærumsmarka avhenger ikke av hvorvidt enkeltpersoner som allerede bor i marka får bygge på huset sitt eller ikke. Markasaken avhenger ikke av om folk har innlagt vann eller ikke på hytta. Markasaken avhenger ikke, slik jeg ser det, av hvor mye tid folk tilbringer på hytta. Vernet av naturverdiene avhenger av hvordan de opptrer når de er der, hvor mye og hva slags energi de bruker, hvordan de renser sitt avløp og håndterer sitt avfall. Enkelte kan ødelegge mer i løpet av en helg enn andre i løpet av et år. Markasaken avhenger først og fremst av holdningen til den enkelte og samlet politisk vilje til fortsatt vern.

Vi politikere må styre så fornuftig vi kan med de verktøy vi har til rådighet. Personlig håper jeg en ny plan og bygningslov kan gi oss flere reguleringskategorier og rom for ytterligere politisk skjønn. For bare gjennom sund fornuft og klok forvaltning kan oppslutningen om vern av marka sikres i overskuelig fremtid.