Stubljan
Av Ole Andreas Lilloe-Olsen
Gr.nr.193 i Aker
Denne gården har navn etter gårdens første eier lagmann i Oslo Christoffer Nielssøn Stub. Den andre stavelsen viser til elven Ljarnar av Ljarn eller Ljorn. Uviss betydning. I enkelte skrifter er den også kalt Søndre Ljan.
Christoffer Stub var sønn av lagmann i Oslo, kansler for Norge, rådmann og borgermester i Oslo Niels Stub. Niels Stub døde i 1580. Året etter forlover og gifter Christoffer Nielssøn Stub seg med Kirsten Nielsdatter Sombou(Sandbu), datter av gjeslingen Niels Amundsen Sandbu av den mektige Sanbu-ætten i Vågå. Bryllupet skal ha stått på Hedmarken, og paret skal ha fått skjøte på deler av Nedre Ljan ved Oslo som bryllupsgave og arv.
Deres sønn Jacob Christophersen Stub var nummer 8 av 11 barn, født 14.oktober 1593. Han har skrevet sin levnetsbeskrivelse. Her skriver han lite om livet på Stubljan, noe som kan tyde på at familien bodde der lite selv. Han skriver imidlertid at familien hadde gårder de selv hadde latt bygge "baade paa Landet og i Byen ved Opsloe". Og at han bodde i gården på landet i den tid han var fullmektig over tre sager i Hvitebjørnselven for rådmann i Oslo Peder Johansen i tre år fra 1618.
Også etter at han hadde mistet sine egne gårder i Oslo og alt gods i dem i bybrannen i 1624 bodde Jacob Stub og hans første hustru Karen Andersdatter et år "på Bohn"(?) i hans fars hus på landet, før de flyttet til Vrollen i Eidsvold.
Chrisoffer Stub døde i 1630 og enken Kirsten Sandbu satt med eiendommene til sin død fem år senere.
Arvingene skal ha beholdt gården til den ble solgt til Rasmus Søfrenssøn i 1647. Skylden var 1/2 skpd tunge. Etter dennes død tilfalt gården datteren Sidsel Rasmusdatter som var gift 1.gang med slottspresten på Akershus hr. Jochum Lobes og 2.gang med rådmann i Christiania Peder Pederssøn Müller. Ved sistnevnte ekteskap den 7.oktober 1694 kom Stubljan og Hvitebjørngodset i Oppegård på samme hånd, og har siden hørt sammen.
Etter Peder Müllers død i 1714 ble godset - i henhold til testamentarisk bestemmelse av 27.november 1708 - på skifte utlagt til hans yngre sønn statsmajor Anthoni Müller fordi ha anså sin eldste sønn Ole som uskikket. Etter hans død i 1748 ble Stubljan kjøpt av justisråd Poul Vogt som var gift med Peder Müllers datterdatters datter Karen Holter. Han kjøpte både Stubljan og Hvitebjørn for den ubetydelige sum av 3 911 Rdlr. Et par år senere måtte han imidlertid ut med enda 1150 Rdlr. for å tilfredsstille Anthoni Müllers sønn, Peder, som ville gjøre sin bedre odel gjeldende.
Justisråd Vogt var en dyktig forretningsmann og driftig brugsherre, som øket sin og hustruens formue betydelig. De bodde på Stubljan om sommeren og utfoldet en stor gjestfrihet som samlet byens patricierfamilier til mangen gald og lettlivet fest.
Etter Vogts død i 1761 giftet enken Karen Holter seg med general Carl von Wilster. Han hadde ingen spesiell interesse for eiendommene. Han satte derfor driften bort til svogeren Peder Holter, som kjøpte hele godset for 17 500 Rdlr. i 1765. Med Peder Holter får godset en av sine største glansperioder. Peder Holter sies å ha vært Norges rikeste mann i de siste 200 år. Hans formue var også større enn fetteren Peder Ankers. Foruten Ljansgodset eide han Borregard og Hafslund.
Holter tok fast bopel på Stubljan og lot i 1765 bygge en enorm murbygning med fløyer som helt lukket gårdsplassen.
Etter Peder Holters død i 1786 tilfaldt Stubljan enken Maren Juel, som brakte godset først til sin andre ektemann Ole Christopher Wessel, og deretter til sin tredje mann magistratpresident Marcus Gjøe Rosenkrantz.
Sistnevnte solgte Stubljan til major og generalveimester Lars Ingier som var gift med Maren Juels brordatter Gjertrud Maren Juel. Eter Lars Ingiers død i 1828 sattenken med gården til sin død i 1850. Sønnene Marius og Helle Ingier arvet gården. Marius døde i 1864 og Helle i 1884. Helles sønn Fritjof Ingier som overdro godset til sin hustru Johanne Ingier ifølge ektepakt av 25.september 1900. Etter hennes død tilfalt det arvingen, fru August Hallager f. Ingier.
Etter en stor brann på tredvetallet ble hele eiendommen overdratt til Oslo kommune. Den er siden ikke blitt bygget opp igjen til tross for utallige planer.
Mye av stoffet i artiklene om gårdene er hentet fra Akers Sogneselskaps bok om Akersgårdenes eierrekker fra 1948.
Rettelser og tilføyelser kan sendes til: lilloe-o@online.no
Tilbake til Ole Andreas Lilloe-Olsens slektssider