Om vi går tilbake til begynnelsen av dette århundret var arten et svært vanlig innslag i fuglefaunaen i fjelltraktene fra Nord-Trøndelag/Jämtland og nordover, og tyngdepunktet i bestanden var den gang på Finnmarksvidda og i Finsk Lappland _1,9. I dag utgjør disse områdene artens siste skanse som hekkefugl i Fennoskandia.

Dverggåsbestanden har gått kraftig tilbake i hele dette århundret. Utbredelsesområdet er redusert til mindre enn halvparten siden århundreskiftet, og hekkebestanden er redusert med minst 95% i det samme tidsrommet _3,7. Det aller meste av tilbakegangen har skjedd etter siste verdenskrig, og i Sverige har arten nå forsvunnet som spontant opptredende hekkefugl. Til sammen anslår vi nå den samlede fennoskandiske bestanden til å være på mindre enn femti par _5,6,10,15. Resten av verdens totale dverggåsbestand finnes i det nordlige Russland, og her har utviklingen vært den samme. I alle de tre fennoskandiske landene har det på 1980 og 90 tallet vært gjort en betydelig innsats for dverggåsa. I Sverige og Finland har utsettingsprosjekter vært drevet i regi av Svenska Jägareförbundet ₂ og WWF - Finland mens arbeidet i Norge har vært konsentrert om å skaffe til veie kunnskaper om den ville populasjonen.

Siden 1990 har vi overvåket Valdakmyra i Finnmark helt fra de første gjessene ankommer midt i mai, mens snøen ennå ligger tykk på hekkeplassene, og til noen dager ut i juni. Sjelden er det mer enn 20-25 fugler nede på myra samtidig, så for å kunne få et pålitelig estimat på bestandens størrelse og utvikling, er det avgjørende å kunne skille de enkelte individene fra hverandre. Om man studerer dverggjessene i teleskop med 30-60x forstørrelse er det lett å se at de svarte flekkene som er spredt på brystet og buken danner et mønster. Og - ikke to fugler er like! Disse flekkene kan betegnes som dverggåsas "fingeravtrykk", og ved hjelp av tålmodig observasjon og avtegning av disse bukflekkene, får vi et godt bilde på bestandssituasjonen ₁₃.

I samarbeid med Norsk Institutt for Naturforskning startet NOF i 1995 et større prosjekt for å avsløre dverggåsas hemmelighet. Vi fanget fire dverggjess i Finnmark, og disse fikk hver sin satellitt radiosender festet på ryggen, som sender signaler på en fast frekvens fra én til flere ganger i uka, alt etter hvordan de er programmert ₁₁. Signalene fra senderen blir fanget opp av satellitter i bane rundt jorda, og fra satellitten blir signalene sendt via en bakkestasjon til en helt vanlig PC. Dermed kan vi sitte på kontoret og få ut informasjon om fuglenes posisjoner. Senderne må være så små som mulig, både i volum og vekt, for at de ikke skal påvirke atferden til gjessene. Dverggåsa veier ikke mer enn 1,5 til 2 kg, og dette tilsier at vi må bruke sendere som kun veier mellom 25 og 30 gram. Allerede i 1994 gjennomførte WWF-Finland og NOF et pilotprosjekt med satellitt merking av en dverggås hann i grensetraktene mellom Norge og Finland, men i september samme år ble denne fuglen funnet drept ved Varangerfjorden. Sannsynligvis var den predatert av havørn ₁₅, så det var begrenset med opplysninger om trekkrutene å få ut av denne fuglen.

Satellittplottene tikket trofast inn èn gang i uka gjennom hele høsten og vinteren. Sist i september var "satellittgjessene" tilbake på Valdakmyra etter endt hekking sammen med en flokk på mer enn 80 artsfrender. Halvparten av disse var ungfugler, og to av de satellittradiomerkede fuglene hadde så avgjort ikke latt fangst og satellittsendere få negativ innvirkning på privatlivet. De hadde nemlig med seg fire unger da de ankom myra i slutten av august. I den samme flokken kunne også den tredje "satellittfuglen" observeres, mens den fjerde og siste kom ned fra fjellet sammen med en annen dverggåsflokk på omkring 45 individer helt i slutten av august₁₀. I samme tidsrom var våre finske kollegaer i Varanger i Øst-Finnmark. I grensetraktene mellom Finland og Norge var en femte fugl fanget av WWF-Finland og utstyrt med satellittradiosender. Plottene hadde da ledet dem til Varangerfjorden, hvor fuglen rastet sammen med ca. 40 artsfrender etter hekking i Finland. Disse til sammen i underkant av 200 fugler som ble observert i Finnmark i august 1995 utgjør sannsynligvis hele den Fennoskandiske høstbestanden av dverggås. Alle flokkene forlot de to rasteplassene i Finnmark I månedsskiftet august-september og startet trekket mot vinterkvarterene. De første plottene viste at alle disse fuglene hadde trukket temmelig langt østover, helt til østkysten av Kanin-halvøya i Nord-Russland.

Satellittsignalene ledet oss til et våtmarksområde mellom munningen av to elver, hvor strandenga er skilt fra Kvitsjøen av en smal stripe av sanddyner. Strandengene mellom elvene Torna og Mesna nord for landsbyen Shoina på vestkysten av Kaninhalvøya har et areal på mer enn 50 km², og tilbyr godt beiteland for gjessene. Det er imidlertid ikke bare dverggjessene som finner dett området fristende. Sædgjess, ringgjess og opp til 20 000 kvitkinngjess raster i dette området. Kvitkinngjessene hekker også i dette området som er sparsomt befolket. Den lille landsbyen Shoina har noen hundre innbyggere, og de lever av fiske, reindrift, fangst av fjellrev, sanking av gåseegg og jakt på andefugler. Alle de satellittmerkede fuglene kom seg imidlertid gjennom denne første fellen med livet i behold.

I begynnelsen av oktober var bare en fugl tilbake. Den satte kursen mot det ungarske slettelandet. Her ble den observert av den ungarske ornitologiske foreningen i en flokk på førti dverggjess. Etter 5-6 ukers opphold i Hortobágy Nasjonalpark på den ungarske pusztaen kunne denne fuglen tidlig i november avsløre vinterkvarteret for ihvertfall noen av våre dverggjess. I Hellas, helt på grensen til Tyrkia, tikket plottene inn i hele desember og januar, og da den ankom Hellas var den sammen med 43 artsfrender. Grensen mellom de to landene dannes av elva Evros, og det er der hvor elva munner ut i Egeerhavet at "den siste dverggåsa" slo seg ned for vinteren. Evrosdeltaet er et stort område sammensatt av ulike naturtyper. I selve deltaet er det sandøyer, sanddyner og marine strandenger ispedd ferskvannsdammer som Egeerhavet bryter opp med bukter og laguner. På den greske siden er Evrosdeltaet et Ramsar-område, men likevel drives det en del landbruk her. Den omfattende jakten i området er et stort problem som stadig griper om seg. I de siste årene har det blitt laget flere nye veier inn i området, og har økt tilgjengeligheten for jegerne ytterligere. I tillegg til dette problemet har drenering og overbeiting hatt alvorlig innvirkning på gjessenes bruk av området. Grasområdene langs Evros-elva, som tidligere var beiteområder for de overvintrende gjessene, blir nå drenert til fordel for beitende krøtter som sliter ned vegetasjonen ₃. I midten av februar døde de siste signalene fra denne senderen, og dermed er det ingen av fuglene som kan gi oss opplysninger om hvor vår-trekket går og hvor vår-rasteplassene finnes. Vi fryktet at også denne fuglen var blitt skutt, så overraskelsen var stor da denne fuglen returnerte trygt til Valdakmyra sammen med en ny make.

Det hjelper imidlertid dverggåsa lite om vi klarer å kartlegge dens trekkveier og vinteroppholdssteder hvis vi stopper der. Når vinterkvarterene og trekkrutene endelig er funnet, starter den kanskje mest omfattende delen av prosjektet. Disse områdene må sikres som trygge oppholdssteder for dverggåsa. Selv om det er flere faktorer som kan true gjessene i disse områdene, viser resultatene likevel at det er jakten som er den definitivt største trusselsfaktoren. I tillegg til de to finske ungfuglene som ble skutt i Kasakhstan, foreligger det også et ringmerkingsgjenfunn fra en finsk ungfugl fra 1994. Den ble skutt i Sør-Russland, like ved Asov-havet ₁₆. Selv om dverggåsa er fredet i de aktuelle områdene, er jakten likevel et stort problem. Delvis fordi dverggjessene ofte oppholder seg sammen med tundragjess i vinterkvarterene. Tundragåsa er jaktbar over det meste av Europa, og tilstrekkelig artskunnskap til å skille dverggås og tundragås er det ikke mange jegere som har. I de fleste områdene er det nok heller ikke mange jegere som bryr seg om forskjellen uansett. Her skytes det nesten på alt som rører seg! I Azerbajdsjan, som er det landet som sannsynligvis huser mesteparten av den Vest-Sibirske populasjonen jaktes det uhemmet inne i selve reservatene - bl.a. av oppsynsfolkene! I februar 1996 tok NOF del i en kartlegging av våtmarksfugler i Azerbajdsjan. Inne i reservatet Kizil Agach kunne vi telle hele 31 hagleskudd i løpet av en 5 minutters periode. I dette området oppholdt det seg omkring 1000 dverggjess.