Til
bygda Oroslo
En hyllest til Oslo i kulturminneåret 1997
Mellom åsene innerst i fjorden i øst ligger byen vår solfylt og varm.
Slettene mellom elvenes os har blitt kjøpstad med Oslo til navn.
Her møtes skogsbygd og innland med saltvann og yrende kyst.
Når sjøluften kjærtegner skogen, suser trærne tilbake i lyst,
men når isen har dekket til fjorden, står marka der snedekket tyst.
Viltet var tallrikt her inne, da fangstfolket slo seg til ro.
Og ved Frysjas os lekte fisken, da de ryddet seg boplass på O.
Der land ble til strand ved hav og ved luft
på odder i fjorden var Ollerus tuft.
Ullern, Ullevål og Ullven var kanskje nes med offerbål duft?.
I årtusener hersket freden, for plassen og grøden var god,
men uroen ute i verden sendte nye som her ville bo.
Fra havet ved Asias forgård kom Odin og Yngve sin ætt.
De lærte bort krigskunstens teser om hva som er galt og rett:
"Den som er flinkest med våpen, er den som skal ete seg mett!"
I denne urolige tiden ble Innviken nesten glemt,
men Hardråde grunnla sin kaupang der Alna før hadde endt.
Vikingen satt seg på tronen, tok Jelisaveta i ekteseng,
for her var det godt å leve og rik jord for åker og eng.
Folkene ble til mange og husdyr de hadde i fleng.
Bønder ga bort sine gårder for å få sjelefred
så de kunne møte Herren der oppe i himmelen et sted.
Kirker og klostre ble rike på både gårder og gull,
de utvidet åkerbruket og pløyde opp Akers muld,
men den som nei til troen, ble truet med bann og bull.
Efter uår og pest i landet ble vi lagt under Danekronen
og den fikk styrket sin stilling som følge av Reformationen.
All jord som tidligere bønder, til kirkene hadde gitt,
det annekterte kongen og kalte det freidig for sitt:
"Alt det der ingen Mand ejer, det er ganske enkelt Mit!"
Gårder ble delt til hans venner og brukt som lokkemat,
og fra Danmarks forblåste strender fikk de embeder på et fat.
Europa ropte på tømmer og Oslo lå ypperlig til
her kunne skibene seile og skogen lå tett inntil.
Snart hørtes fra elvekanten sangen fra sagenes spill.
Men planken ga opphav til brannen som la Eikabergbyen i grus
Christian Kvart grunnla kvadraturen bakenfor Akershus.
Christiania begynte å vokse, og folk trengte mel og ull.
Møller og spinnerier ga grunnlag for gods og gull,
samtidig trengtes varme, og skogen ga rikelig med kull.
Peder Anker nøt godt av dette og kongens "fideikommiss",
men etter atten fjorten var der slutt på det kompromiss.
Hele det tidligere krongods ble innlemmet i hans bo
og han bygget nye veier fra "Værket" til Lille Oe.
Han sørget for vekst og velstand, der han trådte sin barndoms sko.
Akers bondefamilier eide gårdene selv til slutt,
og takket være et marked ble de rikere jevnt og trutt.
Men nærhet er også en fare, og kan bli til et tveegget sverd.
Da byen krevde sin sfære, ble gårdene lite verd.
Bøndene måtte flykte, uten takk på sin ferd.
Nå er det lite jordvei i kjære Oslo min by.
Men står jeg i Grefsenåsen da banker mitt hjerte på ny.
For inne i Maridalen er det spor av min gamle kultur
og nedenfor Grefsenplatået høres samtidig storbyens dur.
Jeg kan vandre langs Akerselven, og i marka på søndagstur.
Ingen storby har maken; villmarken veldig nær,
strender, holmer og høyder - med utsikt og høye trær.
Luften er tørr og deilig, om sommeren varm og lett,
soltimene er mange, dag og natt mest i ett,
folket går ut i byen og nattlivet banker hett.
Teater, opera og kino, ballett og musikkultur,
og Oslo kan by på det meste innen restauratur.
Her kan den ensomme smake på sødme og intimitet,
og den som vil være alene kan skjule sin identitet,
men vil du beundres som trendy, kan du bære en motenyhet.
Kunnskap og kompetanse - kom til Oslo og lær.
Vil du spørre og vite - svarene finner du her.
Alle gode nordmenn er ute i naturen og ser,
på skoler og Universitet de forsker og finner ut mer.
Tradisjoner og nye impulser- kan vi ønske oss mer?
I byens gater og streder det tales på mange mål,
fra alle verdens hjørner de søker til Per og Pål.
Mjælka i øst og melken i vest,
da mjølka fra Aker ble kjørt ut med hest.
Nå er det milk du må bruke for å skjønnes av flest.