BYFOLK VET MEST?
LATTERLIG OG PROVOSERENDE
For oss som har de problemer økt urbanisering fører med seg som våre daglige utfordringer, er professor Tormod Lundes påstander i Dagbladet 11. mai, om at byfolk vet mest, både latterlige og provoserende.
Særlig latterlige og provoserende blir de når de kriteriene professoren viser til, til de grader er håndplukket utfra hans eget fagfelt og ståsted.
Det er naturen som setter rammene for menneskenes tilværelse og hele vår eksistens. De parameterne Lunde har brukt berører bare tidsavgrensede krusninger i denne tilværelsens innhold. Gjennom mitt yrke, og gjennom mitt engasjement i en rekke akademiske miljøer støter jeg stadig på urbane mennesker som kan smykke seg med både embeds(manns)eksamener og annen solid utdannelse, men som allikevel tror at det må en hane til for å få egg, og eller at kua begynner å produsere melk uansett bare den når en viss alder. Dette kan være til tross for at de selv både har fått menstruasjon lenge før de hadde noe aktivt seksualliv, og til tross for at de ikke har merket noe særlig melkespreng før en fødsel har vært nært forestående.
Disse menneskene representerer ingen litterær fattigdom. De er vel beleste og oppdaterte mennesker. De har allikevel mistet noe fundamentalt. De har mistet evnen til å lese og forstå den største læreboken av dem alle - naturen selv. De har mistet den ryggmargsrefleksen i forhold til menneskets liv i naturen som har vært grunnlaget for vår overlevelsesevne gjennom millioner av år. Stilt overfor naturens lærebok har de blitt de største analfabeter. En analfabetisme som i forhold til vår overlevelsesevne er langt mer alvorlig enn den litterære. Uten evnen til å overleve i naturen og skaffe mat fra den, vil hele vår sivilisasjon opphøre å eksistere. Thor Heyerdal har uttrykt det slik:
"Bonden, fiskeren og læreren er de viktigste forutsetninger for vår sivilisasjons fortsatte eksistens."
Den tyske filosofen Horst Stern uttrykte det slik for noen generasjoner siden:
" Vi ville kunne leve i en verden uten Kølnerdomen, uten rytterne i Bammberg....
riktig nok ville vi være fattigere i den, men vi ville kunne leve i den. Men i en verden uten evne til undring over det store i naturen, uten ydmykhet for blomster og dyr som lever sitt liv i den, ville våre barn vokse opp med en råskap som bare ville gjøre dem i stand til å gi denne verden nådestøtet."
Naturfagutredningen viser at naturfagkunnskapene er inne i en alvorlig krise. Uten forutsetninger for å tilegne seg kunnskapen på de rette premisser, ser vi en utvikling der enkelte lever i den villfarelse at menneskene kan beherske naturen, og at tekniske løsninger nok vil redde oss hvis vi lager hull i de rammer den setter. De har hverken evne eller forutsetninger for å løses fra sine tekno-romantiske romsvermerier.
Enkelte andre blir villfarne dommedagsprofeter, folk som tror naturen er statisk og at enhver forandring varsler den siste dag, - folk som har behov for å kontrollere trær og dyrs skjebne - ikke utfra eksistensielle behov, men utfra eget egoistisk behov om å unngå forandring. I urbane strøk finner man mange slike mennesker som daglig skaper problemer for oss som fagfolk. Derimot er slike problemer sjeldne i bygdene.
Kunnskap om moter og trender er klart nyttig, og i mange sosiale sammenhenger vil de være et klart pre. Jeg ser derfor ikke noe galt i at slike kunnskaper blir vurdert når man skal vurdere nytten av ulike befolkningsgruppers viten. Det er imidlertid langt mer enn sosiologiske parametere som må inngå i en avveining om hva som er nyttig kunnskap. I en tid der ønskene om menneskelig aktivitet stadig oftere kommer i konflikt med hva naturen kan bære, er det drøyt å påstå at kunnskap om sosiale forhold skal veie mer enn kompetanse om naturens muligheter og begrensninger. En slik påstand går ikke hjem her på berget i hvertfall, den får professor Tormod Lunde dra lenger inn i byen med!
Ole Andreas Lilloe-Olsen
Forbundsleder
Norsk Naturforvalterforbund