De første spor etter nordmenn er ca. 9000 år gamle. Om disse er våre direkte forfedre kan vi imidlertid ikke fastslå med sikkerhet før det er foretatt omfattende gentester. Det har vært mange folkevandringer og sikkert også strider i tusenårene etter dette. Noen teorier går ut på ar de første innbyggerne her i landet skal ha blitt trengt inn i landet og opp i dalene av senere innvandrere. Man har blant annet pekt på at folk i dalstrøkene har en annen og lengre hodeform enn folk langs kysten.

Sannsynligvis har de imidlertid blitt en god del oppblandet gjennom årene.

Hvilke innvandrere snakker vi så om? Hvilke kilder har vi og hvilke sammenhenger snakker vi om?

Bibelen omfatter noen av de aller eldste kilder vi har. Den forteller om opprinnelsen til et folk. Et utvalgt folk som de selv kaller seg. Det er ganske vanlig at en stamme eller et folk kaller seg mennesker eller noe tilsvarende. Så når Bibelen skriver om  Adam og Eva som første menneskene på Jorda, må vi gå ut ifra at det er i en slik betydning. Det går jo tydelig fram av det resterende av stoffet at det også fantes folk av andre folkeslag og stammer på denne tiden.

Dette folket skal ha oppstått i de fruktbare områdene mellom Eufrat og Tigris for ca. 6 000 år siden. I de første tusen årene har de så spredd seg til store deler av Lille-Asia.

På et tidspunkt i historien beskriver så Bibelen flere små og en stor naturkatastrofe. Der store befolkningsmengder og også folkeslagene døde ut. Alt med sikker referanse til de samme geografiske områdene. Det fortelles om Noah og hans innsats for å redde folk og dyr oppe i fjellene ved Ararat i Armenia (Tyrkia). Bibelen forteller hele veien om slektsleddene mellom Adam og Eva og ned til Noah og videre fra Noah og til Abraham og hans sønner.

Det er liten tvil om at denne Abraham er forfar til mange av de folk som bor i dag bor i Lilleasia, i Europa og i den arabiske verden, og senere også i Amerika og Australia.

Både araberne og jødene regner ham som sin stamfar. Flere og flere er også sikre på at ham gjennom Isak og de folkene som dannet Israel og som senere skal ha blitt bortført - de såkalte Israels ti tapte stammer - er forfar til alle folk i Europa. Mange av disse ble i følge kildene bortført og/eller fortrengt til fjellområdene i Tyrkia og Kaukasus og spredte seg videre rundt Svartehavet. Professor Holt og flere med ham har tatt til orde for at begrepet Sakser har direkte sammenheng med at Sakserne skal være etterkommere av Isak.

Da Moses ledet jødene ut av Egypt skal også andre av Israels stammer ha flyktet. En teori går ut på at Dans stamme tok sjøveien. Og at de til slutt slo seg ned i området mellom Frygia og Trakia ved Dardanellene, og grunnla byen Troja.

Homer beskriver litt om hvordan forholdene var i det gamle Troja i sin Illiaden, og om hvor dyktige krigere og sjøfarere trojanerne var. Guden Thor skal ha vært en av de gamle helter fra Troja. Gudinnen Frigg har også muligens ett opphav i en tolkning av prinsessen av Frygia som skal ha blitt gift med en Trakeer konge. I visse tolkninger er denne så blitt gitt navnet Odin. Men Odin skal også ha vært utledet av folkene rundt Svartehavets monoteistiske gud -allfaderen - Go¶ in. Etter et angrep fra grekerne flyktet trojanerne nordover og inn i Europa. En del dro vestover og ble en sterk stamme kalt etruskerne. Disse ble senere makthavere i Romerriket. Et annet følge fikk lov til passere gjennom Trakia og dro videre langs Svartehavet til Asov havet. Ved deltaet mellom Don og Myak og Nebu dannet de sine samfunn og grunnla blant annet det nye "Troja" Sicambria eller "Åsgard". Øst for seg og ved inngangen til Kaukasus hadde de da Svaniene. Et folkeslag som dyrket havguden Nerthus.

Jordanes skriver om andre som trakk til områdene rundt Svartehavet i sine historier om goterne. Goterne var et folkeslag som forlot sine bosteder i Skandsia. Disse var kanskje etterkommere av de som jaktet og veidet langs Oslo for 9000 år siden. Goterne bodde opprinnelig på den svenske vestkysten. Derfra trakk de sørover og østover i Europa i flere etapper til de kom til Svartehavet. Østgoterne slo seg ned i de områdene, mens Vestgoterne dro vestover og grunnla kolonier i blant annet Catalonia, Jylland og flere andre steder.

Da romerne herjet som verst rundt Svartehavet i hundreåret før Kristus, dro så etterkommere av disse goterne tilbake til nordområdene. Det er her vi finner historien om Odin og hans følge som slo seg ned på Fyn før de trakk over til Sverige og slo seg ned i Uppsala. Med seg i følge skal han ha hatt krigere og håndverkere fra de Nerthus dyrkende Svaniene eller vanene. Are Frode, en vis historiker fra vikingetiden. Hadde som oppgave å formidle slektshistorien til disse folkene fra sine fedre til sine etterkommere. Han kjente skrivekunsten og skrev den ned. Han regnet 40 ledd fra tyrkerkongen Yngve - Frøy til seg selv. Den rekken han beskriver er nærmest identisk med de rekkene både Snorre og Teodoricus har brukt for å beskrive de gamle kongeslektenes rekker. En må derfor gå utifra at det er mye historisk hold i disse.

Gamle engelske kilder trekker også de samme slektsrekkene og viser til slektsskapet mellom forskjellige folkeslag i Europa og de gamle hebreerne og tyrkerne. Slektsrekkene knytter også de gamle "gudeættene" sammen med de tyrkiske kongene, egyptiske herskere og Alexander den stores hærførere. Engelske forskere har også påvist at hebreere kom til Storbritannia lenge før Romerne først beskrev øyene, og ordet Britannia skal komme av Hebreernes .Øyene skal være nevnt i gamle hebraiske kilder. Hebraisk og germanske språk har også over 8000 ord med felles opprinnelse.

Teodoricus beskriver også mange andre stammer i Europa. Det er tydelig at Europa rundt Kristi fødsel og 1000 året etter det var et typisk stammesamfunn. Men å tro at rasisme og fremmedfrykt var en del av kulturen på grunnlag av de mange feidene og folkevandringene i dette tidsrommet er feil. Vandringen dreide seg om en sterk befolkningsvekst, om å finne nye bosteder og mat, og overgang fra jakt og fiske til jordbruk. Tvert i mot finner vi at ekteskap på tvers av stammene var en viktig del av den europeiske kulturen. Ekteskap på tvers av stammene ble aktivt brukt til å forsegle handelsavtaler, fredsavtaler og for å inngå forbund.

I Norden beskriver Teodoricus forskjellige stammer som bodde "kysten rundt" og inne i landet. Stammene rundt Oslofjorden var egdene, grenene , oriachene og ranene og forskjellige gotiske stammer når vi kommer nedover langs svenskekysten. Den danske historikeren Saxo beskriver at det er funnet rester etter en gammel solgudkultus hos goterne. Denne glansguden som han kaller Ollerus skal ha blitt dyrket inn i vårt årtusen, og blitt videre ført som guden Ull i den norrøne gudekulturen. Dette er verdt å merke seg når vi vet hvor mange stedsnavn som er knyttet til navnet Ull i våre egner. Sannsynligvis har denne solguden også vært dyrket av oriachene som bodde ved Oslo. Kanskje har de ofret til sin gud på Ullern og Ullvål (og kanskje Ullven) på en tid da disse stedene alle lå på nes som stakk ut i fjorden.

Her vil jeg også dvele litt ved navnet Oslo. Navnet uttales med en åpen O lyd og på den lokale dialekten med en tjukk sl lyd. Den åpne o-lyden finner vi igjen i gamle dialektutrykk som sier noe om elver og som professor Rygh har påpekt, gjerne i forbindelse med en genitivs form. Således kan Odalen tolkens som elvens dal. Gården O som sene er delt i Store og Lille O var en gård som lå til elven eller ved elven. Muligens har navnet Oslo derfor sin opprinnelse i det samme. Mange steder i Norge der elver har sitt os heter Åros - kanskje har formen ved Oslo vært Oros? I såfall har vi tre mulige svar på første stavelse i byens navn; a) Oros, b) rett og slett os og c) Elven O’s os. Selv holder jeg en knapp på det første. Stavelsen lo har enkelte ment rett og slett kommer av Loelva, men dette kan utelukkes da dette er et nytt navn på denne elva, som tidligere har hett Alna. Også for stavelsen lo er det imidlertid flere alternativer som kan gi mening. Lo kan være en norrøn betegnelse for slette. Byens navn skulle da bety sletta, eller slettene mellom elveosene eller ved elveoset. Et annet alternativ er den gamle navnet lon på et lunt sted eller en vik i le for vinden. Sammenlignet med resten av norskekysten og ytre Oslofjord har nok hele området innenfor Drøbak blitt sett på som en lunt farvann. Betegnelsen Elveosene ved den lune vika skulle derfor også gi en god beskrivelse av området.

Vel, tilbake til forfedrene. Kilder fra folkevandingene beskriver hvordan skytere fra områdene i Øst-europa trakk vestover og blant annet fortrengte piktere i Scottland, de forteller om kelternes vandringer vestover og saksernes og anglernes bevegelser. Normannere og nordiske folk spredte seg også til store deler av Europa og også rundt Middelhavet.

Den gamle folkegruppen herulene, som opprinnlig holdt til rundt Østersjøen, var en spesielt høyreist stamme med dyktige krigere. En tid var det derfor populært å sette disse i tjeneste som militære sjefer. Både lederne i de gamle rikene og nordiske høvdinger brukte heruler til denne jobben. Både betegnelsen jarl (eral) og hertug skal ha sin opprinnelse i fra denne tiden.

Urtiden

Bibelen er en av de eldste skrevne kilder og jødene regner i sitt kildemateriale flere hundre skrifter. Flere av disse er flere tusen år gamle. Uten til forkleinelse for Bibelens ord, må det som står der sees i sammenheng med datidens verdensbilde, kunnskap, språk og kommunikasjon. Bibelen er historien om et folk. Et folk kalt menneske. Mange har tolket det dithen at dette folket er jødene, men senere kilder gjør det klart at det her dreier seg om forfedrene til de fleste europeere for ikke å si alle, arabere og jøder. Deres urforfedre - de første menneskene - var Adam (av jord) og Eva. De levde i en utrolig fruktbart land kalt Eden som betyr glede. På gresk er dette oversatt til Paradaiso, derav ordet paradis. Fra dette landet gikk det ut en elv som delte seg i fire store elver som vannet landet. Den første heter Pisjon, og den renner rundt hele Havilalandet (i Arabia). Den andre er Gihon. Det er den som renner rundt hele Nubia. Den tredje elven er Hiddekel (Tigris). Det er den som renner øst for Assur. Den fjerde er Eufrat. DE to siste rant ned i det som senere ble kalt Mesopotamia. Midt i landet sto livets og kunnskapens tre. Disse menneskene var monoteister. De trodde på en allmektig Fader – en allfader en Gud, Guden, Go¶ in.

Adam og Eva fikk flere sønner. Og disse tok seg flere koner. Av hvilket folk de var sier Bibelen ingenting om. Men i følge Bibelen dro sønnen Kain til landet Nod (fredløst) øst for Eden og ble stamfar til folkene der.

Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin lignelse, etter sitt bilde; og han kalte ham Set. Og efterat Adam hadde fått Set, levde han ennå åtte hundre år og fikk sønner og døtre. Og alle Adams levedager ble ni hundre og tretti år; så døde han.

Da Set var hundre og fem år gammel, fikk han sønnen Enos. Og etter at Set hadde fått Enos, levde han ennå åtte hundre og syv år og fikk sønner og døtre. Og alle Sets dager ble ni hundre og tolv år; så døde han.

Da Enos var nitti år gammel, fikk han sønnen Kenan. Og etter at Enos hadde fått Kenan, levde han ennå åtte hundre og femten år og fikk sønner og døtre. Og alle Enos' dager blev ni hundre og fem år; så døde han.

Da Kenan var sytti år gammel, fikk han sønnen Mahalalel. Og efterat Kenan hadde fått Mahalalel, levde han ennå åtte hundre og firti år og fikk sønner og døtre.

Og alle Kenans dager ble ni hundre og ti år; så døde han. Da Mahalalel var fem og seksti år gammel, fikk han sønnen Jared. Og etter at Mahalalel hadde fått Jared, levde han ennå åtte hundre og tretti år og fikk sønner og døtre. Og alle Mahalalels dager blev åtte hundre og fem og nitti år; så døde han. Da Jared var hundre og to og seksti år gammel, fikk han sønnen Enok.

Og etter at Jared hadde fått Enok, levde han ennå åtte hundre år og fikk sønner og døtre.

Og alle Jareds dager ble ni hundre og to og seksti år; så døde han. Da Enok var fem og seksti år gammel, fikk han sønnen Metusalah. Og Enok vandret med Gud i tre hundre år, etter at han hadde fått Metusalah; og han fikk sønner og døtre. Og alle Enoks dager ble tre hundre og fem og seksti år. Og Enok vandret med Gud; så ble han borte, for Gud tok ham til sig.

Da Metusalah var hundre og syv og åtti år gammel, fikk han sønnen Lamek. Og efterat Metusalah hadde fått Lamek, levde han ennu syv hundre og to og åtti år og fikk sønner og døtre. Og alle Metusalahs dager ble ni hundre og ni og seksti år; så døde han. Da Lamek var hundre og to og åtti år gammel, fikk han en sønn, og han kalte ham Noah og sa: Han skal trøste oss under vårt arbeid og våre henders møie på den jord som Herren har forbannet.

Og etter at Lamek hadde fått Noah, levde han ennå fem hundre og fem og nitti år og fikk sønner og døtre.

Og alle Lameks dager ble syv hundre og syv og sytti år; så døde han. Da Noah var fem hundre år gammel, fikk han sønnene Sem, Kam og Jafet.

Dette er de ætter som stammer fra Noahs sønner Sem, Kam og Jafet: De fikk sønner etter vannflommen. Bibelen indikerer ikke at Noa og hans sønner flyttet seg nevneverdig etter at de gikk ut av arken. Gilgamesj-eposet forteller at mannen med kunnskap om evig liv (Noa levde i 950 år) bodde ved elvenes kilder, altså i samme område hvor arken strandet. Skal vi tro jubileerboken, så bygde både Sem, Kam og Jafet byer i nærheten av Ararat. Sem bygde sin by i nærheten av sin far på fjellområdene der. For at slekten skulle kunne fortsette, er det rimelig at de ikke flyttet langt fra hverandre. Deres barn måtte selvfølgelig gifte seg med sine kusiner og nieser. De var dessuten jordbrukere sier Bibelen og måtte vente på avlingene for å overleve på en gold jord den første tiden. Men etter hvert spredte de seg selvfølgelig videre.

Den mest sannsynlige veien å dra på den tid var å ta vannveien.

Elven Murat ville være en god adkomstvei. Men renner ikke den fra Araratfjellene mot vest? Og de dro jo i følge Bibelen mot øst? Gamle Bibler og grunnspråket forteller også at de dro fra og ikke mot øst. Jubileerboken sier at de dro ut fra Araratsland østpå til Sinear og da kommer det bare an på hvor man setter komma. "Ut fra Araratsland østpå, til Sinear", eller "ut fra Araratsland, østpå til Sinear".) Her indikeres det også at det var Kam og hans sønner som hadde kommet hit. Seiler vi på elven Murat kommer vi gjennom et fjell-landskap. Etterhvert går elven over i Eufrat eller blir til Eufrat, og like etter ankommer vi til en stor åpen slette. Kan Babels tårn ligge allerede her? Babels tarn skulle jo ligge i Sinear landet? Først senere i historien er navnet Sinear (Shinar) nevnt som et sted lenger sør, identisk med det nye Babylonia, Nebudkadnesars store rike. Men tidligere var landet Shanhara eller Shanhar nord i Mesopotamia, (nevnt i akkadiske kileskrifter og i Amarnabrevene). I området der Babels tårn nå trolig er lokalisert, finner vi da også et skilt som sier at stedet heter Cinar. Slik Kaldeerne flyttet sydover, flytte navnene med dem, slik vi ser eksempel på også idag. Bibelen sier at det var Nimrod som bygde Babel.

Jafets sønner var Gomer og Magog og Madai og Javan og Tubal og Mesek og Tiras.

Og Gomers sønner var Askenas og Rifat og Togarma.

Og Javans sønner var Elisa og Tarsis, Kittim og Dodanim.

Fra disse bredte de som bor på hedningenes kyster, sig ut i sine land, med sine forskjellige tungemål, efter sine ætter, i sine folkeslag.

Og Kams sønner var Kus og Misra'im og Put og Kana'an.

Og Kus' sønner var Seba og Havila og Sabta og Raema og Sabteka, og Raemas sønner var Sjeba og Dedan.

Og Kus fikk sønnen Nimrod; han var den første som fikk stort velde på jorden.

Først hersket han over Babel og Erek og Akkad og Kalne i landet Sinear.

Fra dette land drog han ut til Assur og bygget Ninive og Rehobot-Ir og Kalah

og Resen mellem Ninive og Kalah; dette er den store stad. Nimrod var Kams barnebarn. Han gjorde seg til Gud i dette området og skapte et nytt religionssystem i stedet for å tro på den sanne Gud. En jeger for Herren, står det i vår Bibel. En jeger mot (i betydning opposisjon til) Herren er riktigere oversettelse i følge grunnspråket. Et slikt religionssystem som han erstattet det virkelige med er senere brukt som modell i Bibelen. Hans oppfinnelse av Baal-religionen ble en snare for alle mennesker og påvirket avgudsdyrkelsen i årtusener framover. Han ønsket sentralisering, makt og kontroll over folkene; "la oss gjøre oss et navn, ellers blir vi spredt over hele jorden," Dette var ikke i harmoni med Guds ønsker. Gud ønsket at hver familie skulle ha sine områder uten andre overhoder, og at de skulle tjene Gud og følge hans lover. Det hadde vært nok. De som vil styre og bestemme over andre, må nødvendigvis ha noen å styre, derfor bygger de opp maktstrukturer med seg selv eller likesinnende på toppen og en mengde undersåtter. Slike Babels tåm ser vi mange av selv i dag. En slik leder ville ta Guds plass overfor menneskene med hensyn til hvilke lover som skal være avgjørende. Menneskene vi tjener vil vi lyde. Slike hierarkiske systemer går på akkord med grunntanken for Guds relasjons-prinsipper. Nimrod bygde også flere andre byer i Sinear (Erek, Akkad og Kalne).

Og Misra'im blev stamfar til luderne og anamerne og lehaberne og naftuherne

og patruserne og kasluherne, som filistrene er kommet fra, og kaftorerne.

Og Kana'an blev far til Sidon, som var hans førstefødte, og til Het

og til jebusittene og amorittene og girgasittene og hevittene og arkittene og sinittene

og arvadittene og semarittene og hamatittene; siden bredte kana'anittenes ætter sig videre ut.

Og kana'anittenes grense gikk fra Sidon bortimot Gerar like til Gasa, og bortimot Sodoma og Gomorra og Adma og Sebo'im like til Lesa.

Dette var Kams barn, etter sine ætter, med sine tungemål, i sine land, i sine folkeslag.

Også Sem fikk barn; han var stamfar til alle Ebers barn og var den eldste bror av Jafet.

Sems sønner var Elam og Assur og Arpaksad og Lud og Aram. Sem var stamfar til alle semitter.

Og Arams sønner var Us og Hul og Geter og Mas.

Og Arpaksad bodde i nærheten av Noah og fikk sønnen Salah, og Salah fikk sønnen Eber. Eber grunnla byen Ebla. Og Eber fikk to sønner; den ene hette Peleg, for i hans dager blev menneskene spredt over jorden; og hans bror hette Joktan. Og Joktan blev far til Almodad og Salef og Hasarmavet og Jarah og Hadoram og Usal og Dikla og Ofir og Havila og Jobab; alle disse var Joktans sønner. De hadde sine bosteder i fjellbygdene i øst fra Mesa bortimot Sefar. Eber var stamfar til alle hebreere.

Dette var Sems barn ettter sine ætter, med sine tungemål, i sine land, i sine folkeslag.

Dette var Noahs sønners ætter etter sin avstamning, i sine folkeslag; og fra dem har folkene utbredt sig på jorden etter vannflommen.

Dette er historien om Sems ætt: Da Sem var hundre år gammel, fikk han sønnen Arpaksad to år etter vannflommen.

Og etter at Sem hadde fått Arpaksad, levde han ennå fem hundre år og fikk sønner og døtre.

Da Arpaksad var fem og tretti år gammel, fikk han sønnen Salah.

Og etter at Arpaksad hadde fått Salah, levde han ennå fire hundre og tre år og fikk sønner og døtre.

Da Salah var tretti år gammel, fikk han sønnen Eber.

Og etter at Salah hadde fått Eber, levde han ennå fire hundre og tre år og fikk sønner og døtre.

Da Eber var fire og tretti år gammel, fikk han sønnen Peleg.

Og etter at Eber hadde fått Peleg, levde han ennå fire hundre og tretti år og fikk sønner og døtre.

Da Peleg var tretti år gammel, fikk han sønnen Re'u.

Og etter at Peleg hadde fått Re'u, levde han ennt to hundre og ni år og fikk sønner og døtre.

Da Re'u var to og tretti år gammel, fikk han sønnen Serug.

Og etter at Re'u hadde fått Serug, levde han ennå to hundre og syv år og fikk sønner og døtre.

Da Serug var tretti år gammel, fikk han sønnen Nakor.

Og etter at Serug hadde fått Nakor, levde han ennt to hundre år og fikk sønner og døtre.

Da Nakor var ni og tyve år gammel, fikk han sønnen Tarah.

Og etter at Nakor hadde fått Tarah, levde han ennå hundre og nitten år og fikk sønner og døtre.

Da Tarah var sytti år gammel, fikk han sønnene Abram, Nakor og Haran.

Dette er historien om Tarah og hans ætt: Tarah fikk sønnene Abram, Nakor og Haran. Og Haran fikk sønnen Lot.

Og Haran døde hos sin far Tarah i sitt fedreland, i Ur i Kaldea. Ur blir beskrevet i Ebla-tavlene som en mindre by i området til den større byen Haran. Muligens vokste Haran seg større etterhvert. Hit reiser Jakob og jobber for Laban i 21 år, gifter seg med

Lea og Rakel og får 11 sønner og 1 datter som blir født og vokser opp her. Alle historikere er enige om plasseringen av Haran. I dag er det en liten by i sydenden av Tyrkia, like ved grensen til Syria (på den andre siden av elven Eufrat). Men et Ur i nærheten er ukjent for de fleste. Men lokalbefolkningen i Urfa hadde kanskje likevel rett. De har alltid hevdet at denne byen var Abrahams fødeby. Sagn og historier om blant annet Nimrods kamp mot Abraham har gått fra slekt til slekt. Minnesmerke over hendelser er bygget og vedlikeholdt. Andre byer i området som er nevnt i Eblas beskrivelser er; Phaliga (Peleg), Sarugi (Serug), Til-Turakhi (Tarah), Nakhur (Nakor) og Harah (Haran). Hele ættetavlen har satt sine spor i

dette området. Urfa ligger noen få km. nord for Haran. I gammel til het den bare Ur. Og Abram og Nakor tok sig hustruer; Abrams hustru hette Sarai, og Nakors hustru hette Milka og var en datter av Haran, far til Milka og Jiska. Og Sarai var ufruktbar, hun hadde ikke noget barn.

Og Tarah tok med sig Abram, sin sønn, og Lot, Harans sønn, sin sønnesønn, og Sarai, sin sønnekone, sin sønn Abrams hustru; og de drog ut sammen fra Ur i Kaldea for å reise til Kana'ans land, og de kom til Karan og bosatte sig der. Og Tarahs dager blev to hundre og fem år; så døde Tarah i Karan. Abraham dro videre til Kanaan. Da det ble hungersnød der dro han videre til Egypt. Derfra dro han tilbake. Hans kone Sarai fikk ikke barn, men han hadde fått en trellekvinne av Farao. Med henne fikk han sønnen Ismael. Ismael er stamfar til araberne.

I følge bibelen gjorde Gud en pakt med Abraham. En pakt som sa at Sara skulle føde ham en sønn som skulle kalles Isak og både Isak og Ismael skulle få store ætter, og mange konger og høvdinger skulle komme fra deres ætter. Og også sakserne regner seg fra Isak. Isak ektet Rebekka, datteren av arameeren Betuel fra Mesopotamia. Rebekka fikk to tvillinger som fikk navnene Esau og Jakob. Esau tok seg koner blant Kanaans døtre og ble stamfar til edomittene. Jakob fikk tolv sønner. Leas sønner var: Ruben, Jakobs førstefødte, og Simeon og Levi og Juda og Issakar og Sebulon. Rakels sønner var: Josef og Benjamin. Og Rakels trælkvinne Bilhas sønner var: Dan og Naftali. Og Leas trælkvinne Silpas sønner var: Gad og Aser. Dette var Jakobs sønner, som han fikk i Mesopotamia. Og Jakob kom til sin far Isak i Mamre ved Kirjat-Arba, det er Hebron, hvor Abraham og Isak hadde bodd som fremmede. Og Isaks dager blev hundre og åtti år. Da oppgav Isak ånden og døde og blev samlet til sine fedre, gammel og mett av dager; og Esau og Jakob, hans sønner, begravde ham.

Jakob dro til Egypt med sine sønner. Og historien om Josef som allerede var der tør være velkjent.

Jakobs tolv sønner dannet hver sin stamme. At Moses ledet israelerne ut av Egypt er også kjent. Og hva som skjedde med jødene - Judah og Benjamins stammer er like kjent. Hva som skjedde med de andre stammene er mindre kjent. De har da også blitt kalt Israels ti tapte stammer.

Israel har vært og er i en spesiell fokus både i verden og blant kristne. Nesten hele Bibelen handler om dette folket som skulle bli til flere store slekter. I dag er Israel i vår bevissthet redusert til jødene som en rest av Juda stamme samt noen fra Benjamin og Levi stamme (prestestammen). Etter kong Salomo ble kongeriket Israel delt i to; ISRAEL (også kalt Efraim og tistammeriket) og JUDA Juda og Benjamin stamme). Disse to rikene eksisterte side om side i flere hundre år inntil Israel ble bortført av Assyrerne i år 719 f.Kr. Tistammeriket besto av Jakobs øvrige sønner, samt Josefs to; Efraim og Manasse

De eldste uttalelsene vi finner, sporer oss til noen av Dans stamme fra tiden før bortførelsen til Assyria. Diodonus Siculus, en romersk historiker, skrev i år 50 fKr. et sitat han hadde hentet fra Hecatæus ab Abdera, som levde på 600 tallet før Kristus, følgende: "De mest fremtredende av de fremmede som ble drevet ut av Egypt, fulgte Danaus og Kadmos til Hellas, men størsteparten ble av Moses ført til Judea."

Aishylos som også levde i det 6. århundre f.Kr. skrev: Danaene var av Guddommelig ætt, kommet som landflyktige fra Egypt. I Dommernes bok 5,17 står en interessant uttalelse om Dans ætt, "Dan,- hvorfor dvelte han ved skipene?" Homer, som skrev Iliaden m.m. nevner i dette storverk Danai og Dardanai 147 ganger. De var blant folkene som kjempet om Troja. I følge forfatteren Homer bodde de i Argolis. Dans stamme gjorde seg kanskje gjeldende blant grekere langt tidligere enn bortførelsen av de ti stammer. Vi vet også at deler av Dans stamme holdt til ved kysten av middelhavet i Israel, mens resten av Dan, lå lengst mot nord. Kanskje stakk de derfra til sjøs, også før fangenskapet.

Hvor ble de bortført? Etter bortførelsen til Assyria, ble de ti stammene først plassert i Halah (ukjent sted),og ved Habor, en elv i Gosan, og i Medias byer (2.Kong.17,6). Habor elven, heter i dag Khabur, og er en sideelv til Eufrat. Gosan er identisk med Guzanu, en plass i nordre del av Khabur, (på grensen mellom Tyrkia og Syrta). Media er området nordøst for Assyrta (omtrent vest-Iran i dag).

Esras bok er et apokryfisk skrift, skrevet i store deler på hebraisk og datert til ca.100 år f.Kr.og senere. Sitatet vi finner interessant her, er fra den hebraiske delen som også er blitt funnet blant dødehavsrullene. Her leser vi: "Dette er de 10 stammer som ble ført bort som fanger fra sitt eget land i kong Hoseas dager, disse stammene som Salmanassar, assyrer kongen, førte bort og drev til den andre siden av Eufrat. Derfra ble de ført til et annet land. For de hadde rådslatt med hverandre og blitt enige om, at de ville vekk fra hedningene og fare til et land langt borte, der mennesker ikke hadde vært før, for at de kunne holde de lovene som de ikke hadde holdt i sitt eget.

Esras bok er et apokryfisk skrift, skrevet i store deler på hebraisk og datert til ca.100 år f.Kr.og senere. Sitatet vi finner interessant her, er fra den hebraiske delen som også er blitt funnet blant dødehavsrullene. Her leser vi: "Dette er de 10 stammer som ble ført bort som fanger fra sitt eget land i kong Hoseas dager, disse stammene som Salmanassar, assyrer kongen, førte bort og drev til den andre siden av Eufrat. Derfra ble de ført til et annet land. For de hadde rådslatt med hverandre og blitt enige om, at de ville vekk fra hedningene og fare til et land langt borte, der mennesker ikke hadde vært før, for at de kunne holde de lovene som de ikke hadde holdt i sitt eget land. Og de dro inn i den trange dalen der Eufrat-elva går. For Den Høyeste gjorde under for dem: han holdt tilbake alle elvekilder til de alle var kommet over. (Fulgte de elven nord over?) Og gjennom det landet var det en lang vei å gå, en ferd på halvannet år (!). Og strøket kalte de Arsareth (i den syriske utgaven står det: Arsaph)." Josephus, jødisk historieskriver fra første århundre etter Kristus skrev; "de ti stammene har til nå vært bortenfor Eufrat, og er et enormt menneskehav som ikke kan telles (Bok XI kap.5,2 om Antiquitates Judiea). Altså er det på denne tid de aller fleste begynt å bevege seg, men mange var trolig dratt herfra for lenge siden. Området Josephus her identifiserer, må romme en masse mennesker og være bortenfor elva. De er trolig ikke blitt igjen i det persiske riket (jmf.Esters bok).Landene som da gjenstår er Tyikia og Armeniaområdet. Men ifølge Esras bok gikk de i 1,5 år, så noen må ha nådd lengre enn det.

Les hva Snorre skriver i sin prolog til Edda

Tilbake til Ole Andreas Lilloe-Olsens slektssider

Kilder