Ole Andreas Lilloe-Olsen, Bærum Venstre

Med forundring registrerer jeg at Budstikkas politiske redaktør slutter seg til det hylekoret av bilister som betrakter seg som offer for de offentlige kostnadene de er pålagt gjennom sitt bilhold. Som vanlig leste jeg Viganders kommentar i Budstikka fredag den 11.mars med stor interesse, men denne gangen uten å klare å mobilisere den helt store medlidenheten han tydeligvis søkte. Som ni av ti voksne nordmenn mellom 18 og 67 år er jeg selv billist. Jeg kjører omtrent 40 000 kilometer i året. Jeg har også to biler hvorav den ene er en minibuss som skal gjennom en EU-kontroll hvert år. Min husstand består også (i utgangspunktet) av seks personer med et stort transportbehov og vi setter stor pris på de mulighetene bilen gir oss for å dekke dette. Jeg betaler også mye i avgifter gjennom mitt bilhold. Men i motsetning til Vigander betaler jeg mine bilavgifter med stor glede.

Jeg bor i et velferdssamfunn. Et samfunn det koster mye å drive. Et samfunn som har tatt på seg stadig flere oppgaver innen helse, omsorg og oppdragelse, og stadig større oppgaver innen samferdsel, utdanning, rettspleie med mer. Jeg lar debatten om fellesskapet har tatt på seg for mange og for store oppgaver ligge i denne omgang. Jeg tar utgangspunkt i at de oppgavene de folkevalgte organer har besluttet at vi i fellesskap skal løse har en prislapp, og denne prislappen må fordeles på hver enkelt av oss etter et eller annet prinsipp eller system. Innbetalingen kan skje enten ved at alle betaler inn det samme beløpet, ved at alle betaler en viss del av den formuen de har eller inntekten de har, at vi betaler gjennom det forbruket vi har eller via de tjenestene vi benytter oss av. De politiske debattene i dag dreier seg i større grad om hvilken innretning vi skal ha på denne innbetalingen enn på selve nivået. Av et statsbudsjett på om lag 800 milliarder kroner ligger det politiske spriket fra år til år på mellom fem og seks milliarder. Maksimalt. Innretningen kan imidlertid være svært forskjellig utfra forskjellig syn på hva som er rettferdig, hva som har effekt på hva og hvilke politiske oppgaver som er viktigst å få løst gjennom økonomien som politisk styringsverktøy. Hva er viktigst av sosial utjevning, økt verdiskaping, bedre helse, miljø og sikkerhet, og å ha en utvikling som kan opprettholdes i tråd med naturens muligheter og begrensninger på lang sikt? Hvor har vi de største utfordringene akkurat nå?

Venstre mener det skal lønne seg å arbeide, det skal lønne seg å skape verdier, det skal lønne seg å spare og det skal lønne seg å dele med neste generasjon. Vi vil at det skal lønne seg å ha en adferd som belaster samfunnet og miljøet minst mulig. Venstre vil derfor redusere skatt på inntekt av arbeid, vil vi redusere arbeidsgiveravgift, formuesskatt og arveavgift. Samtidig vil vi at de kostnadene et produkt eller en produksjon har både i form av interne og eksterne kostnader ideelt sett skal gjenspeiles i markedsprisen. Med eksterne kostnader mener vi her de kostnadene som produksjonen eller produktet påfører samfunnet i form av helse, miljø og sikkerhetskostnader og de kostnadene produktet eller produksjonen påfører naturen og livsmiljøet i form av skader på det biologiske mangfold, forbruk av ikkefornybare ressurser, energibruk, arealbruk, forurensning, forgiftning og klimapåvirkninger.

Det er i dag liten tvil om at privatbilen og bruken av denne har store eksterne kostnader. Privatbilen er i dag den største forbrukeren av areal, den er storforbruker av ikkefornybart fossilt brensel og oljeprodukter som plastmateriale, asfalt og bilpleieprodukter. Den står bak de største lokale miljøproblemer knyttet til støy, støv, forurensning og trafikkskader. I tillegg kommer alle de tekniske strukturene rundt bilen som veianlegg, broer, tunneller og parkeringsplasser. Det er en lett sak å beregne at bilen koster samfunnet mye, mye mer enn det vi tar inn i form av avgifter.

Men selvsagt gir bilen også store inntekter. Dette er inntekter som vi for en stor del tar ut i økt mobilitet, lettere tilgjengelighet, mer tid til aktiviteter og hverandre, stor transportkomfort og kapasitet, stor grad av frihet og rike opplevelser. Det koster oss å ha bilisme både direkte og indirekte, og det koster oss å ha et velferdssamfunn, men kanskje er det verdt prisen – både direkte og indirekte?

Og det er lov å følge de styringssignalene avgiftene faktisk gir. Jeg har selv en gassbuss og en elektrisk hybrid. Rimeligere og mindre miljøfiendtlig. Det kan trygt anbefales.