Bruk og vern av marka

Av Ole Andreas Lilloe-Olsen, Bærum Venstre

Oslo har ved flere anledninger blitt kåret til en av verdens beste byer å bo i. Noe av det som fremheves sterkest er nærheten til de store naturområdene som vi kaller marka. Marka er unik for Osloområdet og vi ynder å påpeke at ingen hovedstad har maken. Når befolkningen i Osloområdet skal trekke frem noe positivt ved hovedstaden er også nærheten til marka det som nevnes av absolutt flest.

Og marka er en verdi. Den gir grunnlag for rekreasjon, estetisk nytelse, naturopplevelser og frisk luft og mosjon. Dette igjen er med på å gi bedre helse og velferd og for mange en grunnleggende forståelse av naturens muligheter og begrensninger. I en tid der ønskene om menneskelig aktivitet stadig oftere kommer i konflikt med hva naturen kan bære er slik kunnskap noe av det viktigste vi kan satse på fremover. Marka er en pedagogisk ressurs, en lærebok mye mer nyansert og detaljert enn noe skrevet verk. Dessverre kan ikke alle i vår urbaniserte verden i samme grad lese fra denne boka. Vi er ikke like avhengige av å kunne det for å overleve som våre forfedre. Jeg har opplevd godt skolerte universitetsfolk som mangler denne ferdigheten og som i møte med bønder og andre forvaltere opptrer som rene naturanalfabeter.

Heldigvis har vi forstått å ta vare på disse verdiene. Min oldefar solgte allerede i 1912 en større del av Grefsenåsen i Lillomarka til Aker og Christiania kommuner mot at de ikke skulle bebygges, men utlegges til folkepark og forvaltes på en forstmessig forsvarlig måte. Dette vernet ble senere vedtatt ved kongelig resolusjon. I dag er det meste av Oslomarka vernet og det er en stor oppslutning om å bevare marka innenfor en grense vi har valgt å kalle markagrensen. Når befolkningen rundt marka øker med ca. 10 000 personer per år blir ikke behovet for tilgjengelige friluftsområder og urørt natur mindre. Men samtidig er denne økningen med på sette et stadig større press på markagrensen. Og utbyggingsinteressene liker gjerne å sette verdier som dyrket mark og friluftsområder opp mot hverandre. For dem er ikke en redusert befolkningsvekst i Osloområdet et alternativ.

Og vernet av marka er skjørt. Vernet av marka er kun et politisk fundert vern, et vern som over natten kan fjernes av et politisk vedtak. Sagt på en annen måte hvis visse krefter i Fremskrittspartiet for den politiske makten har vi ikke lenger noen markagrense.

Vernet er med andre ord avhengig av at flertallet i befolkningen fortsatt ser verdien av å verne marka, og prioriterer det så høyt at de velger politikere og politiske partier som fortsatt vil sikre et slikt vern.

Synet på hva som bør vernes forandrer seg med generasjonene. En annen av mine oldefedre var forstmester og forvalter for Nordmarksgodset. Da han gikk av ble det i et festskriv skrevet at han kom til en urskov, men efterlater en park. Dette betraktes ikke som like store godord i dag som den gang det ble skrevet. Filosofene sier at det er tre måter å se på natur på: Den første er å se på naturen som produsent, som leverandør av produkter til et ønsket forbruk og uten annen verdi. Den andre er å se på naturen som en kulisse. En statisk skjønnhetsverdi som kan og helst skal konserveres gjennom et vern som forbyr all bruk og all endring. Den tredje måten å betrakte naturen på er å se på den som et nødvendig livsrom vi skal leve i, av og i pakt med "fra evighet til evighet".

Jeg mener at den beste måten å sikre en langsiktig forvaltning av naturen på er å ta det tredje alternativet som utgangspunkt. Bare gjennom en langsiktig forståelse av at det er naturen som setter de absolutte grenser for menneskenes tilværelse på jorden kan den bli tatt alvorlig nok. Bare gjennom aktiv bruk og menneskelig interaksjon i betydningen samspill og utveksling kan en slik forståelse bygges. Aktivt friluftsliv står ikke i motsetning til, men er en forutsetning for fortsatt vern av marka.

I et moderne samfunn må vi finne oss i at forholdene må legges til rette for at flest mulig kan ta del i et aktivt friluftsliv. Mange bor slik til at de må transporteres. Mange har en slik agenda at aktivitet i naturen må tilpasses alle mulige andre gjøremål. Mange har en slik tarv at en viss komfort må tillates.

Venstre vil verne om marka. Vi ønsker å gi den en sterkest mulig vern på lang sikt. Et avtalefestet vern mellom grunneiere, verneinteresser og andre brukergrupper der grunneierne sikres en langsiktig avkastning av de vernede eiendommene er det sikreste vernet på lang sikt. I mellomtiden må vi belage oss på et politisk vern. Det holder så lenge vi har et flertall i befolkningen ser verdien av vernet.

For å opprettholde en slik forståelse og et slik verdisyn er innholdet i vernet av vesentlig betydning. Det viktig at marka fortsatt brukes og forvaltes på en slik måte at de verdiene man i utgangspunktet ønsker å bevare ikke forringes. Marka skal vernes – ikke konserveres. Vi skal ta vare på urørte naturverdier, men ikke legge marka øde. Vi skal verne gjennom å forvalte.

I dag står mange hytter i marka og råtner. Disse hyttene ble bygget før markaforskriftene kom. Eierne har en rett etter menneskerettighetskonvensjonen til å nyte sin eiendom i fred. Bare vitale samfunnsinteresser skal kunne komme i veien for det. Og i Norge kan heller ingen bestemmelser gis tilbakevirkende kraft. Det er sikret i grunnloven. Hyttene ble også bygget i en tid da kravet til komfort og fritidsopplevelser var en helt annen. Nye generasjoner har nye krav. De er ikke lenger i bruk og detter ned. Er det det vi ønsker? Neppe. Vi ønsker ikke å bygge flere hytter i marka, men en viss oppjustering av de eksisterende hytteeiendommene er i mange tilfelle nødvendig dersom de fortsatt skal være arenaer for ungdom på hyttetur og andre som søker eller på denne måten får ta del i fine naturopplevelser.

Mange steder i randsonen rundt marka er det i dag mange mennesker som har en livsstil i nær kontakt med naturen. De driver enten med hunder eller hester og tiltrekker seg mange barn og unge som på denne måten trekkes mot positive aktiviteter i nær kontakt med naturen. Nye bestemmelser vil åpne for at også slik aktivitet kan bli definert som stedbunden næring og derfor utøves i LNF-områdene (landbruk – natur – og friluftsliv). Jeg vil ønske en slik endring velkommen. Vi må ha plass til folk med en slik livsstil i bygda Bærum uten at de skal være prisgitt å få leie en markaplass av familien Løvenskjold.