De beseirede
En Akersindianers bitre erkjennelser

"Seierherrene" kalte han boken. Jeg leste med innlevelse.
Forfatteren sådde tanker som ikke lot sjelen i fred.
Ordene traff meg i hjertet. Jeg kjente igjen tid og sted.
Men jeg var ikke en vinner, men blant de beseirede.

Mitt folk var bønder i Aker, ei bygd med et frodig navn.
Et navn den bar med rette: "Sytti tusinde Maal dyrked Land".
"Innflytteryngel", tenkte tanken, det var ikke personlig ment.
Jeg drømte Aker en fremtid, han viste meg det var for sent.

Sakte voldtok de jorden, meter for meter ble tatt.
Mål for mål, gård for gård ga opp mot press og skatt.
Kanskje var skylden vår egen da vi skapte oss kraft av vann?
Møllehjul og turbiner trengte folk og bebygget land.

Matjorden sluttet å puste biologiske masser ble strupt.
Under betong og asfalt - slik ville byen se ut.
Utbygging koster penger, hvem måtte betale det?
Og veier, lys og kloakk for å få innflyttere?
Konkurrere med industrien om arbeid og økende lønn?
Betale de høye skatter med prisen på mjølk og kønn?

Ser du for deg et flatbrød? Brekkes av bit for bit.
Slik gjorde man også med Aker for å få folket hit.
Så for å fullbyrde verket med sosialisme og ekspansjon -
bonden som ikke vil selge trues med ekspropriasjon.

Slik gikk det med Lillo og Grefsen, med Disen og mange fler.
Hvor mye vi enn vil søke våre røtter finns ikke mer.
De kan ikke puste og leve under trikk og motorvei.
Og hvor er den siste bonde? - Han er død eller reist sin vei.

Og mens Jakobsen heiser fanen, som Custer ved Wounded knee.
Må Akers indianer se at fortiden er forbi.
Ikke bison, men matjord er borte og hans eget folk har dratt.
Og spør man en mann på gaten hvilken gård han har huset sitt på:
Svarer han uforstående: "Du er i byen nå."