Ole Andreas Lilloe-Olsen, Bærums Verk

Fra 1972 til 2003 har det europeiske fellesskap endret seg radikalt. Sett fra et norsk ståsted mener jeg den endringen har vært klart negativ. Det europeiske samarbeidet jeg sa ja til i 1972 var et samarbeid mellom likeverdige stater. Et samarbeid der viktige avgjørelser ble fattet etter konsensusprinsippet og som var avgrenset til noen klart bestemte politikkområder.

Etter dette har EU utviklet seg stadig sterkere i retning av en føderasjon, en union der hver enkelt stat skal avgi stadig mer makt og avgjørende myndighet til et overordnet organ. Først fikk vi Mastricht-avtalen. Nå har vi i tillegg fått Nice-avtalen som utvider samarbeidet til å gjelde på en rekke nye områder som for eksempel justispolitikk og sosial- og arbeidsmarkedspolitikk. Avgjørelser skal ikke lenger tas ved konsensus, men ved kvalifisert flertall. De små land som er uenige må bøye seg for flertallet. De store landene får nå flere stemmer og de tre største landene får i prinsippet vetorett. Etter disse nye reglene ville Norge fått noe slikt som 7 av 345 stemmer. Vi får et lovgivende organ som ikke er direkte folkevalgt. EU lover skal gå over nasjonale lover. Prosessene er ikke sikret åpenhet og offentlighet. I EU er det allerede 10 000 profesjonelle lobbyister. Hvor stor innflytelse vil norske aktører ha? Er vi med å bestemme eller er vi med på bestemmelsen? Hvordan kan det ha seg at så mange av de som er opptatt av å få innflytelse i EU ikke vil bruke vår innflytelse i EØS? Vi sier ja takk til det ene direktivet etter det andre, klart i strid med hva befolkningen synes å mene.

Å avgi myndighet til et slikt organ som EU har utviklet seg til er i strid med Kongeriket Norges Grunnlov som i § 93 like klart slår fast at vi bare kan avgi nasjonal myndighet på klart begrensede områder. 1)

Endring av grunnloven krever etter § 112 2/3 flertall i to påfølgende Stortingsperioder. 2)

I dag velger vi de politikere som skal lage de lover vi skal rette oss etter på Stortinget. Vi har et parlamentarisk system der den utøvende makt – Regjeringen - må ha støtte i dette Stortinget. Er vi misfornøyd med de lovene politikerne vedtar kan vi bruke vår innflytelse gjennom nasjonale protester og ved å kaste dem i valg. Hvilken betydning har det å kaste syv av tohundre- og sytti representanter i EU? Hvilken forpliktelse og ansvar vil disse syv føle i forhold til sine velgere sammenlignet med det Storting og den regjering vi har nasjonalt? Ønsker vi virkelig å avskaffe parlamentarismen som styresystem i Norge? Et ja til EU vil bety det. Mangel på innflytelse vil gi færre politisk aktive og gjøre avstanden mellom folket og den politiske elite større.

Mange sier de vil inn i EU for å få billigere varer. Dette er et dårlig argument. Vi kan allerede i dag få billigere både sprit, mat og andre varer. Norske politikere kan fjerne all toll og alle avgifter hvis det er det om å gjøre. Det er de som har myndighet til det. Vi har også myndighet til å endre penge og valutapolitikken betydelig. Poenget er at det ikke er politisk flertall i Norge for å gjøre det. En person sa til meg at vi måtte se å komme oss inn i EU for å få endret norsk landbrukspolitikk. Å ty til EU for å få gjennomført en politikk det ikke er flertall for i Norge, hva slags demokratisk sinnelag er det? Eller er dette bare et sidespor for å få overført makt fra politiske styringsorganer til markedet.

Tilgang til markedet var et viktig argument for meg da jeg sa ja til EF i 1972. Gjennom EØS avtalen har vi fått den tilgangen vi behøver. I dag er det slik at mange EU land til og med argumenterer overfor EU for å få lettelser i tollsatser på fisken vår slik at de får nok tilgang på råstoff.

Så lenge vi står utenfor EU bestemmer vi selv også over den økonomiske politikken. Ønsker vi enda lavere renter så kan vi godt få det, men da må vi innse at vi må sette i verk andre politiske virkemidler som strammer inn. Som for eksempel strengere kontroll over lønnspolitikken. En innstramming i budsjettet på ca. 25 milliarder eller en skjerping av skattenivået med 50 milliarder ville sannsynligvis gitt oss enda et prosentpoeng lavere rentenivå. Men er det det vi virkelig ønsker? Ønsker vi fortsatt å kunne bestemme dette selv også i fortsettelsen?

Vi må med i EU for å sikre fred i Europa hevder enkelte. Når gikk demokratier sist til krig mot hverandre? Må man inn i en politisk union og gi avkall på nasjonal styring for å sikre fred? Jeg opplever krigstrusselen i Europa som minimal og norsk EU medlemsskaps betydning for spørsmålet som ikke-eksisterende. Krigstrusselen er mye større i andre deler av verden. Et aktivt utenrikspolitisk engasjement på selvstendig grunnlag og gjennom FN og Nato vil gi Norge langt større innflytelse på verdensfreden enn et EU medlemskap.

Vi må danne en politisk motvekt mot USA sier noen. Motvekt mot hva? Hvor kort er vår historiske horisont? Snakker vi om Georg Bush så er det bare en tilfeldighet på 500 stemmer i Florida som avgjorde at han ble president i stedet for Al Gore (til tross for at han fikk færre stemmer totalt). Ville vi krevet den samme motvekten mot Bill Clinton? Dersom Steuber hadde fått flertall i Tyskland (2000 stemmer) hadde EU kanskje vært Bush største støttespiller. Hvem skulle vært motvekt da?

Vi må inn i EU for å vise solidaritet med Øst-Europa hevder noen. Hva slags solidaritet er det å bare skulle gi støtte til land som vil med i EU på Vest-Europas premisser? Hadde det ikke vært bedre å gi pengene til et fond for oppbygging av alle land Øst-Europa uavhengig av om de er med i EU eller ikke? I stedet for å betale 30 milliarder i kontingent kunne vi bidra mer til oppbygging av velferd på Kola og andre steder som ikke får ta del i EUs "solidaritetsmidler".

EU bestemmer allerede sier mange. Dette er tull. Vi har fortsatt selvbestemmelse på viktige områder. Jeg har allerede nevnt penge og valutapolitikken og landbrukspolitikken. Vi bestemmer selv over naturressursene og vi bestemmer over vår egen utenrikspolitikk. Vi har råderett over land, hav, fisk og olje. Vi har riktignok implementert ca. 4000 EU-direktiver, men dette har bare påvirket 49 lover. Direktivene omhandler stort sett småting og fører til mye byråkrati, men jeg kan godt svelge mange direktiver om for eksempel miljømerking av komfyrer og lignende for å få markedstilgang, men jeg gir ikke bort retten til å råde i eget land. Jeg beklager at norske myndigheter har vedtatt direktiver som gassdirektivet og gendirektivet, men det er en kamp vi får ta på egen arena.

EU kan forvalte ressursene like bra som oss sier noen. Jeg er ikke så sikker på det. Så langt har EUs ressurspolitikk etter min mening vært en katastrofe. I Norge arbeider vi nå for å gi kommunene og regionene større råderett overfor ressursene nettopp fordi vi ser at lokal kunnskap og nærhet til problematikken er nødvendig. I Sverige har de store problemer med å ta vare på torskestammen og vil frede den, men EU nekter Sverige å stanse torskefiske av hensynet til andre EU-lands fangstfartøyer. Er det slik vi vil ha det?

Transport er i dag et av verdens største miljøproblem, om ikke det største. En stadig oppbygging av transportsystemer for å frakte varer og tjenester legger beslag på store arealer og forbruker store kvanta av fossilt brensel. Så lenge markedsliberalismen ikke setter en pris på transporten som harmonerer med dens eksterne kostnader på miljø og helse er markedsliberalismen en trussel mot en bærekraftig forvaltning av ressursene.

Utenrikspolitikken har vist oss at det er viktig for Norge, og kan være viktig også for EU å ha selvstendige land utenfor unionen. Norges rolle i Johannesburg var avgjørende for at Australias forslag om at frihandelsavtaler skulle være overordnet miljøavtaler ble forkastet. Norge har spilt viktige roller i Midt-Østen, på Sri Lanka og i Sør-Amerika vi ikke kunne spilt som medlemmer i EU. EU ønsket nå at Norge skulle være med å fremme egne forslag i WTO for å danne en motvekt mot USA og Cairns landene. Vi står nå sammen med Sveits, Japan, Island og Sør-Korea mot EU, USA og Cairns-gruppen. Den rollen kunne vi ikke tatt som EU medlemmer.