Ole Andreas Lilloe-Olsen, Bærum

Retten til å ferdes fritt har vært en naturlig del av norsk rettsoppfatning og kultur til alle tider. Nå står både norsk rettsoppfatning og kultur under et sterkt press etter påvirkning fra fremmede kulturer som har et helt annet syn på den frie ferdsel. Særlig gjør påvirkningen fra anglosaksisk rettsoppfatning seg sterkt gjeldende gjennom amerikansk fjernsyn og annen underholdningsindustri.

Dette fører til stadig større konflikter mellom nye grunneiere og befolkningen i områder som tradisjonelt har hatt fri ferdsel, særlig i strandsonen.

I Norge har vi et prinsipp om fri ferdsel. Over 70% av arealene i Norge eies av private, men en hver kan ferdes fritt uansett hvem som eier arealene. I utmark og på vassdrag gjelder denne ferdselen hele året uten innskrenkninger. All ferdsel skjer imidlertid på eget ansvar. Grunneier har således intet ansvar for ulykker som rammer de som ferdes på hans grunn.

På innmark er det bare tillatt å ferdes i den tid marken er frosset. Intensjonen i denne begrensingen er å ta vare på vekstgrunnlaget. Forbudet gjelder således ikke veier og stier, strandkanten eller berg og knauser i tilknytning til innmarka.

Den frie ferdselsretten er ikke knyttet til utøvelse av friluftsliv. Den har vært gjeldende uansett om man foretar en transportetappe i forbindelse med arbeid, skole eller næringsutøvelse som for eksempel forflytning av dyreflokker, fløting av tømmer, trekking av båter, berging av garn, bærsanking osv. eller utøver friluftsliv. Det er imidlertid bare i friluftsloven allemannsretten per dato er skikkelig hjemlet.

I denne har man fått inn en begrensning som går ut på å sikre grunneiere privatlivets fred. Dette er også i tråd med tradisjonell rettsoppfatning.

Vi opplever nå stadig at grunneiere nekter allmennheten adgang til privat eiendom i et stadig større omfang. Strandområder blir avsperret med gjerder og skiltet med "privat eiendom - adgang forbudt". Skoleunger blir nektet å gå på stier som tidligere har vært skolevei under henvisning til at de ikke driver friluftsliv og ferdselen ikke er hjemlet i friluftsloven.

For å unngå ytterligere skjerpelse av konfliktene, for å sikre at gammel norsk rettsoppfatning og kultur blir ivaretatt og for å ivareta allmennhetens interesser i forhold til den frie ferdselsrett bør vi derfor snarest mulig få en egen lov som slår fast prinsippene for fri ferdsel og allemannsretten innhold utover det som går frem av friluftsloven.

Lov om den frie ferdsel

§1. Denne lov har til hensikt å sikre allmennhetens rett til fri ferdsel og livsutfoldelse i tråd med norsk tradisjonell rettsoppfatning og kultur.

§2. I Kongeriket Norge har enhver rett til å ferdes fritt og oppholde seg fritt hvor man ønsker bare undergitt de begrensninger som følger av denne lov.

§3. I utmark og på og langs sjø og vassdrag kan enhver ferdes fritt hele året, med mindre ferdselen er i strid med annet lovverk. Den frie ferdselen er ikke begrenset av formålet, men skjer utelukkende på eget ansvar.

§4. På innmark er den frie ferdselen begrenset til den perioden marken er frosset. Som innmark regnes etter denne lov arealer som benyttes til dyrking av mat, fôr og prydvekster. Plantefelter for skog regnes som innmark inntil trærne er 3 meter høye.

Likeledes regnes inngjerdet hamnehage med mindre enn 50% tredekning som innmark etter denne lov i den tid den benyttes til beite for dyr i tradisjonell matproduksjon. Det er fri ferdsel hele året på veier, stier, i strandsoner eller annet impedement i tilknytning til innmarka som ikke vi ta skade av slik ferdsel.

§5. Den frie ferdsel er for øvrig begrenset av hensynet til privatlivets fred i nærheten av bebodde hus og fritidsboliger. Etter denne lov har en hver bolig rett til få sin private sfære gjennomgått og nedfelt i regulerende kartverk. Ferdsel innefor slik privat sfære er ikke hjemlet i denne lov i den tid boligen åpenbart er i bruk. Kongen fastsetter nærmere regler for hvordan den private sfære skal fastsettes.

§6. Ferdsel i tilknytning til utøvelse av friluftsliv eller andre fritidssysler følger de begrensninger som fremgår av lov om friluftsliv.

§7. Ferdsel i tilknytning til arbeidsreiser, skole, utøvelse av frivillige eller offentlige verv følger de begrensninger som er nedfelt i denne lovs §§3 og 4, lov om motorisert ferdsel i utmark og vassdrag, vassdragsloven og annet lovverk.

§8. Ferdsel i tilknytning til næringsvirksomhet må ikke komme i konflikt med grunneiers egne næringsinteresser, forringe hans muligheter til å utvikle nye næringer med grunnlag i eiendommens naturressurser eller på annen måte redusere hans muligheter til fritt å kunne disponere sin egen eiendom. Disse begrensninger gjelder dog ikke hevdvunne retter i tilknytning til veirett, beite, jakt og fiske og annen lokal landbruksnæring.

§9. Denne lov trer i kraft straks.