Innflytternes farve
Av Ole Andreas Lilloe-Olsen, leder Bærum Venstre
Bærum har vært preget av sterk innflytting i mer enn 50 år. Det er betenkelig at representanter fra de partiene som ønsker størst boligutbygging og innflytting uttrykker størst skepsis til innvandrere med annen hudfarve og kultur.
Etter å ha lest Budstikka og hørt mine politiker-kollegers beretninger etter kommunestyremøtet den 26.januar, er jeg glad jeg ikke var til stede. Jeg tror jeg kunne fått store problemer med saklig beherskelse under debatten om bosetting og integrering av flyktninger.
Det kan være mange saklige argumenter for å begrense mottaket av flyktninger i Bærum. Kommunens begrensede muligheter for å ta dem i mot på en verdig måte og manglende ressurser i forhold til å gi dem et akseptabelt integreringsprogram er argumenter jeg uten videre kan godta.
Når man derimot forsøker å sette svake grupper opp mot hverandre og argumenterer mot flyktningene på grunn av deres rase, tro eller kultur, synes jeg å ane et menneskesyn der noen er mer verdt enn andre bak argumentene. Det kan jeg ikke akseptere.
Bærum har tatt en større del av befolkningsveksten i Norge de senere år enn noen annen kommune. Flere partier har gått i mot denne voldsomme veksten og forsøkt å holde igjen. Det politiske flertall har imidlertid ønsket en slik utvikling. Alle innflyttere koster kommunen noe i form av utbygging og drift av skoler, barnehager, veier og annen infrastruktur. Det tar ca. 25 år før en innflytter er en netto-bidragsyter til kommunens økonomi.
Det er derfor ekstra ille når representanter fra de samme partiene som har stått for en størst utbyggingsvilje utrykker størst skepsis til flyktninger og bruker argumenter om andelen fremmede og økonomi som begrunnelse for å ikke ta imot flere.