Kyststi i det blå!

Av Ole Andreas Lilloe-Olsen, Venstre

Tenk å kunne gå en tur på en ferdig opparbeidet kyststi fra våre fantastiske områder på Kalvøya eller Sandvika by og helt til de nye store friområdene på Storøya!?

Tolv år etter at de rikspolitiske retningslinjer for en kyststi langs hele indre Oslofjord ble vedtatt kan Bærums over 100 000 innbyggere foreløpig bare drømme om sin kyststi. De av kommunenes innbyggere som bor i de nedre og kystnære områder må fortsatt belage seg på en tur i bil eller med buss til skogområdene i marka dersom de ønsker en lengre tur. En realisering av kyststi er fortsatt i det blå. I dobbelt forstand. For det er nemlig Fremskrittspartiet og Høyre som sitter med nøkkelen her etter at begge partiene sendte avgjørelsen ut på enda en ørkesløs vandring etter møtet i plan- og miljøutvalget 12.mai. Etter at saken har vært knadd og utredet i årevis sendte partiene rådmannens forslag tilbake med beskjed om at de ville ha seg presentert flere alternativer, deriblant grunneiernes.

Så er ballen kastet over til de tre-fire steileste grunneierne som hele tiden har vist størst motstand mot kyststien da. Nå er det de som skal styre premissene. Jeg lurer på hvor ivrige de vil være til å få fremdrift i saken? Hittil har de bare vist til alternativer som følger dagens veisystemer. Da blir det status quo og poenget med kyststien borte. Jeg har stilt meg selv spørsmålet om denne utsettelsen skyldes manglende samfunnsånd eller om den rett og slett skyldes beslutningsvegring. Verken Høyre eller Fremskrittspartiet synes å ha særlig vegringsproblemer hvis det dreier seg om regulering til veier for biler eller annen infrastruktur. Hvorfor da denne voldsomme vegringen i akkurat denne saken? Er det det at pressen har blandet inn en debatt om ekspropriasjon som gjør det? Men som ansvarlige politikere vet de jo at dette ikke har noe med reguleringssaken å gjøre. Vi snakker om å regulere til en sti i et område der allmennheten allerede har rett til fri ferdsel. Eller er det noen som fortsatt er i tvil om det? Som landbruks og ressursøkonom og mangeårig ansatt i Norges største grunneierorganisasjon mener jeg å ha litt kunnskap om dette. Hovedregelen i Norge er at allmennheten har fri ferdsel både på privat og offentlig grunn. Dette er et prinsipp som ikke har noe med friluftsloven å gjøre. Prinsippet er flere tusen år gammelt og gjelder for alle bevegelser enten det være seg transportetapper, arbeid eller friluftsformål. I utmark gjelder dette hele året. På innmark er den frie ferdselen gjennon friluftsloven begrenset til den tid marken er frosset. Friluftsloven legger også inn en begrensning i den frie ferdselen i tråd med god folkeskikk – nemlig at man ikke skal forstyrre privatlivets fred.

Strandsonen har til alle tider vært en viktig arena for aktivitet. Det har aldri vært stilt spørsmålstegn ved retten til fri ferdsel i denne. Langs denne har det vært drevet fiske, man har drevet transport og dratt tunge lass langs sjøen, man har driftet dyr og tømmer og sanket rekved. Til og med rundt de private naustene har det til alle tider vært fri ferdsel. Johan Jensen som var onkel til Caroline Øverland, forteller at han ofte gikk langs sjøen fra sin eiendom Høvik ødegård til jobb på garveriet på Lysaker. Som liten gutt ferierte jeg hver sommer på min onkels landsted på Natvigodden vis a vis Kalvøya. Her var det ofte masse mennesker som drev ålefiske, laksefiske og annen aktivitet. Jeg kan aldri huske at noen skrek opp om privat eiendomsrett og at de ikke hadde rett til å være der!

Den voldsomme privatiseringen vi har sett i Bærum de siste 20 årene vitner om store misforståelser som følge av innflytelse fra anglosaksisk rettsoppfatning gjennom amerikanske fjersynsserier.

Få familier har måttet bidra til samfunnet i samme grad som vår. Jeg nevner i fleng; flere tusen mål skog i Lillomarka ble båndlagt i forbindelse med nedslagsfeltet til Maridalsvannet. Arealer ble ekspropriert av Bergensbanen fra Nydalen til Stilla, ytterligere arealer ble avstått til Grefsen skole, kirkegård, kirketomt og for trase til Kjelsåstrikken. Min oldefar solgte Grefsenåsen til Aker kommune til tross for høyere bud fra både Schibsted og Ringnes. Forutsetningen var at åsen ble utlagt til folkepark og ikke ble bebygget, hvilket også ble stadfestet ved kongelig resolusjon. Jeg er absolutt ingen tilhenger av ekspropriasjon, men denne saken dreier seg om noe helt annet. Den dreier seg om å legge til rette for allmennheten og å vise styringsvilje og samfunnsånd. Se til Stavanger!