Tanker i tiden

I en politisk debatt for en tid tilbake ble jeg beskyldt for å være en vandrende politisk selvmotsigelse, en nasjonalkonservativ sosialliberalist, en kloning mellom det verste i bygdehøyre og urban SV. Slike beskyldninger fra politiske motstandere skal man virkelig lytte til. De kommer som regel fra hjertet og er befriende blottet for den forskånende innpakning og vennlighet vanlig høflighet og skikk og bruk pleier å pakke slike beskyldninger inn i.

Jeg har derfor filosofert en del over disse beskyldningene og gått noen runder med meg selv og hva jeg står for. Jeg har stilt meg spørsmålet om det er noen selvmotsigelser i de verdiene jeg fronter, om jeg er en politisk Ole Brumm eller om jeg er representant for en gylden middelvei?

For det første. Er jeg en nasjonalist? Ja, hvis det å være nasjonalist er å ha tro på et hvert folks eller nasjons rett til å danne sin egen selvstendige stat og politiske selvstyre innenfor faste og sikre grenser etter folkeretten, så er jeg nasjonalist. Hvis det å tro at nasjonal identitet og tilhørighet gjennom felles etnisk, kulturell, religiøs, geografisk eller historisk bakgrunn og nasjonalfølelse er et bedre fundament å bygge en stat på og et demokrati på enn politiske og dynastiske hensyn? Ja, så er jeg nasjonalist. Hvis det å tro at det er uheldig at et folk er splittet og må bo i forskjellige land, under forskjellige regimer og ofte være i mindretall, er nasjonalisme? Ja, så er jeg nasjonalist. Men hvis man i begrepet nasjonalisme vil prøve å legge et sjåvinistisk eller rasistisk motiv, vil jeg på det sterkeste ta avstand fra en slik form for nasjonalisme.

For det andre. Er jeg konservativ? Ja, hvis det å være konservativ er å ta vare på verdier, hegne om tradisjoner, kultur, historie og nasjonal egenart, så er jeg konservativ. Hvis det å være føre var, stille krav om langsiktig tenkning og tro at vi høster som vi sår, er å være konservativ? Ja, så er jeg konservativ. Men hvis man i begrepet konservativ vil legge inn intoleranse, fremmedfrykt og motstand mot utvikling og nytenkning, vil jeg på det sterkeste ta avstand fra en slik form for konservatisme.

For det tredje. Er jeg politisk sosial? Ja, hvis det å være politisk sosial er å være opptatt av at alle i et samfunn skal ha visse fundamentale retter juridisk, økonomisk og sosialt, og at opprettholdelse av slike fundamentale retter er nødvendig for at alle skal ha mulighet til å delta i den politiske debatt og påvirke denne, så er jeg sosial. Hvis det å mene at alle individers like muligheter til sette politisk dagsorden, delta i den politiske debatt, påvirke politiske prosesser og være med på politiske beslutninger er selve fundamentet i et demokrati er å være sosial? Ja, så er jeg sosial. Men hvis man i begrepet politisk sosial vil legge inn at alle skal tvinges inn i de valg det politiske flertall til enhver tid ønsker de skal ta, vil jeg på det sterkeste ta avstand fra en slik sosialisme.

For det fjerde. Er jeg liberal? Ja, hvis det å være liberal er å tro på den enkeltes rett til å være annerledes, til å tro, mene og si hva man vil og velge det liv man synes best for seg å sine er å være liberal, så er jeg liberal. Hvis det å være motstander av en mengde lover og regler som skal tvinge folk til å gjøre ting fremfor å ha et begrenset antall lover og regler som skal hindre folk i å gjøre ting som er skadelig for andre, er å være liberal. Ja, så er jeg liberal. Men hvis man i begrepet liberal legger at den sterkeste har rett til å tråkke på de som er svakere, at hensynet til naturens muligheter og begrensninger må vike for hensynet til de frie markedskrefter, vil jeg på det sterkeste ta avstand fra en slik liberalisme.