Av Ole Andreas Lilloe-Olsen, leder i Bærum Venstre

Ordfører Odd Reinsfelt ønsker takknemlighet fra ordførerne i distriktene for de midlene de får fra Bærum gjennom skattefordelingsfondet. Med bakgrunn som ressursøkonom og (kanskje derav) et stort engasjement som miljøpolitiker, kan jeg ikke motstå fristelsen å kommentere Reinsfelts utspill.

Takknemlighet er en av de kjente dyder, men den gjelder ikke bare for distriktene. Det vil jeg komme nærmere tilbake til.

Reinsfelt synes å leve i idealistisk verden der det er mulig å måle krone mot krone og sette likhetstegn mellom verdiskaping og beskattet økonomisk dekningsbidrag. I en verden i tråd med filosofen og økonomen Adam Smiths teorier, der alle forbrukere er rasjonelle individer som innehar alle opplysninger om en produksjon og et marked, og handler på bakgrunn av sin store oversikt og dype innsikt, ville det kunne være slik. Nå er det imidlertid slik at Adam Smiths idealistiske verden bare eksisterer på papiret som økonomisk teori. Sterke faglige, sosiale, kulturelle, teknologiske, økologiske og økonomiske krefter drar i forskjellige retninger som kompliserer bildet betydelig.

Sentralisering er en konsekvens av slike krefter som Bærum med sin beliggenhet nær hovedstaden nyter økonomisk godt av. Mange høyt utdannede mennesker vil bo i nærheten av et fagmiljø der begge ektefeller kan utnytte sin kompetanse i arbeidsmarkedet, og der befolkningsgrunnlaget er stort nok til at man har barnehagetilbud, bredbåndtilknytning og et mangfold av sosiale og kulturelle tilbud.

De økonomiske kreftene virker inn på grunn av dette. Dels virker de mot sentralisering ved at en bolig av en gitt teknisk standard og verdi koster mer i Bærum enn en tilsvarende bolig i nabokommunen Ringerike og utrolig mye mer enn en tilsvarende bolig i en fraflyttingskommune nordpå. Dels virker de økonomiske kreftene for sentralisering ved at en gitt arbeidsinnsats av en gitt verdi betales mer i et marked der den verdifulle kompetansen kan velge mellom arbeidsplasser, som i Bærum, enn i et annet marked.

Disse forholdene gjør det derfor svært urimelig å sammenligne verdiskaping og økonomisk dekningsbidrag krone for krone og kreve ensidig takknemlighet på bakgrunn av det.

Jeg vil ta et eksempel fra mitt fagområde. I et brød til 20 kroner er det hvete for ca. 75 øre som bonden får utbetalt. De 75 ørene skal dekke utgifter til personlig utstyr, maskiner, redskap, driftsmidler, syv arbeidsoperasjoner med jorda, innhøsting, tørking og transport til mølla, arbeidsvederlag og vederlag til kapital i form av jord og bygninger. Et sted mellom 16 og 17 kroner fordeles så på mølle, lastebil og butikk og om lag 2 kroner og 60 øre er moms til Staten. En del av den tilbakeføres til bonden over jordbruksavtalen som vederlag for høyt norsk kostnadsnivå og produksjon av politisk vedtatte fellesgoder som langsiktighet i forvaltningen av naturressurser, kulturlandskap, spredt bosetting etc.

Når verdiskapingen til bonden i utgangspunktet verdsettes til bare 75 øre så har det sammenheng med at man kan kjøpe korn på verdensmarkedet, slik at arbeidsinnsatsen til den norske bonden må konkurrere med tilsvarende arbeidskraft i Sierra Leone. Det samme er i langt mindre grad tilfelle for leddene oppover i verdikjeden. Næringslivet i Bærum ligger for en stor del i den øverste delen av slike verdikjeder og i provisjonsmarkeder. Jo billigere man klarer å kjøpe en vare og jo dyrere man klarer å selge den, jo større økonomisk dekningsbidrag får man. Fra et ressursøkonomisk ståsted gir dette imidlertid ikke noe større verdiskaping, og i en krisesituasjon er det derfor slik virksomhet som vil gå dukken først. Ved en større kornkrise med voldsom vekst i kornprisene vil for eksempel folk søke nedover i kjeden og ende opp direkte hos bonden for å få mel til å male og bake selv. Et tankekors da kanskje at vi i Bærum har bygget ned kornarealer som kunne gitt nok mel til å brødfø halve Bærums befolkning.

Maten må produseres der naturressursene er og kan ikke flyttes på samme måte som videreforedling og tjenesteyting. Både maten og den verdien også andre varer og opplevelser naturressursene har, gir imidlertid grunnlag for stor verdiskaping og gir store ringvirkninger også vi i Bærum drar nytte av. Kanskje burde også vi derfor sende en takk for de verdiene vi får, slik dyden krever, og i tråd med god folkeskikk ?