Ole Andreas Lilloe-Olsen, Bærums Verk

I budstikka 30.september står lederen i viltnemnda i Bærum, Svein Holo fram og forteller at han og de andre i styret i Bærum viltnemnd har søkt politiet om begrenset politimyndighet. Som begrunnelse oppgir de spesielt at de kommer til kort i møte med hundeeiere, som de i følge artikkelen mener ikke respekterer lovgivningen rundt båndtvang.

Jeg tviler ikke på at det er enkelte hundeeiere som ikke respekterer de lover og regler som gjelder på dette feltet på samme måte som det er mange som ikke respekterer gjeldende fartsregler, skatteregler, tollbestemmelser også videre. Når enkeltpersoner i folkevalgte organer ønsker politimyndighet er det imidlertid på sin plass å rope et høylydt varsko. Hvilke straffeprosessuelle inngrep er det viltnemnda i Bærum her ønsker å kunne benytte seg av og i hvilket omfang? Er dette uttrykk for et stort og alvorlig problem med en dokumenterbar hyppighet av straffbare handlinger, eller er det bare en følelse viltnemndas medlemmer har utfra egen erfaring og egen subjektiv tolking av gjeldende lovverk?

For oss uinnvidde kan det at denne søknaden ble sendt i juni nesten virke som et ønske om omkamp om sentrale elementer i den nye hundeloven som ble vedtatt nettopp i juni i år. Vi vet at frontene i prosessen frem til ny hundelov var særdeles skarpe. Vi vet også at viltnemndene i stor grad, og naturlig nok utfra sin oppgave og sitt ståsted, var tilhengere av strengere båndtvangsbestemmelser enn de som ble vedtatt.

Spørsmålene om adgang til og kriterier for å ha hunden løs, hvilke forhold som skal hjemle for båndtvang, hvem som skal kunne vedta forskrifter med hjemmel i loven, hvem som skal kunne innhente eller eventuelt avlive hund og under hvilke omstendigheter var blant de sentrale stridstemaene.

Lovgiverne har mange hensyn å ta. I dette tilfellet måtte de ta hensyn til personer, bufe, vilt og andre ting som er berørt av hunder og hundehold. De måtte ta hensyn til hundens egenart som art og ta vare på hundenes selvstendige krav til et anstendig liv utfra behov og instinkt. Og de måtte ta hensyn til rettsvernet og rettssikkerheten for eier eller besitter av hund slik at ingen risikerer å bli lovbryter på grunn av umulige eller klart urimelige krav.

Loven må være et kompromiss i forhold til alle disse hensyn og går derfor ikke så langt som enkelte hadde ønsket. Formuleringer om full kontroll med hunden som vilkår for å kunne ha hunden løst ble for eksempel nok en gang avvist av lovgiverne. Det ble avvist under behandlingen av jaktloven i 1951, viltloven i 1981 og altså på ny denne gangen under behandlingen av ny hundelov. Den nye formuleringen er for så vidt et kompromiss i forhold til tidligere lovgivning og lyder: "Hunder kan være løse bare når de: a) blir fulgt og kontrollert på aktsom måte, eller b) er forsvarlig inngjerdet på et område som ikke er åpent for allmenn ferdsel. Videre har man fått med en egen pasus i forhold til viltet som lyder: "Hunder skal alltid holdes under slikt tilsyn at de så vidt mulig hindres i å drive eller forfølge vilt, når de ikke brukes til jakt." Legg merke til at også her har lovgiver vært forbeholden.

Mulighetene for statsforvaltningen og lokale myndigheter til å utvide båndtvangen utover den ordinære båndtvangstiden fra 1.april til 20.august er begrenset i den nye loven i forhold til tidligere lov. Det er også flere unntak fra båndtvangsbestemmelsene for brukshunder under trening enn tidligere.

Loven begrenser hvem som kan gripe inn og hvordan ovenfor løs hund og det er kanskje disse begrensningene viltnemnda vil komme rundt ved å søke om begrenset politimyndighet.

Enhver kan imidlertid innhente og oppta en hund som er løs i strid med loven. Dersom en hund direkte angriper hjortevilt i båndtvangstiden kan enhver avlive hunden. Ved angrep på person, og skadet bufe og hjortevilt gir loven også adgang til at enhver kan gripe inn med de midler som ansees som nødvendige for å hindre skade. Det er domstolenes rolle å avgjøre saker der det er uenighet eller tvil. Hva mer er det egentlig medlemmene i viltnemnda ønsker?